Samfunnsspeilet nr. 3, 1998

Ikke-vestlige innvandreres helse: Ikke flere syke, men når de først blir syke...

Forekomsten av varig sykdom er større blant nordmenn enn innvandrere. Dette viser landsrepresentative intervjuundersøkelser av helsetilstanden gjennomført i 1995 og 1996. Funnet er overraskende sett i lys av tidligere undersøkelser. Men når ikke-vestlige innvandrere først blir syke, rammes de hardere, og sykdommen medfører større konsekvenser for aktivitetsnivået særlig blant de eldre. Blir dette en utfordring for framtidens helsevesen?

Av Svein Blom og Jorun Ramm

I denne artikkelen benytter vi intervjudata fra de landsrepresentative undersøkelsene Levekår blant innvandrere 1996 og Levekårsundersøkelsen 1995 til å tegne et bilde av helsetilstanden til ikke-vestlige innvandrere og nordmenn i kontrast til hverandre. Både innvandrere og nordmenn ble spurt om de har noen varig sykdom eller lidelse, virkning av skade eller funksjonshemming (heretter kalt «varig sykdom») og i så fall hvilke(n). 38 prosent av innvandrerne og 48 prosent av nordmennene i alderen 16-66 år oppgir å ha en varig sykdom. Andelen kan synes høy, men mange av sykdommene må betraktes som relativt bagatellmessige. Vi merker oss at forekomsten av varig sykdom er større blant nordmenn enn innvandrere. Dette er overraskende sett i lys av tidligere undersøkelser fra Norge og Sverige.

Nervøse lidelser forekommer oftere blant innvandrerne enn blant nordmenn. Henholdsvis 7 prosent av innvandrerne og 3 prosent av nordmennene oppgir å ha en nervøs lidelse. Innvandrerne rapporterer blant annet en høyere andel ubestemte eller «diffuse» nervøse lidelser enn nordmenn. Muskel-skjelettlidelser er på den annen side omtrent like utbredt blant nordmenn som blant innvandrerne. Om lag 15 prosent i begge disse gruppene rapporterer å ha en lidelse i skjelett-muskelsystemet. Innvandrere oppgir noe oftere enn nordmenn å ha magesår eller magekatarr, og sukkersyke er mer utbredt blant innvandrerne. I aldersgruppen 45-66 år oppgir 9 prosent av innvandrerne og 1 prosent av nordmennene å lide av sukkersyke. Blant pakistanere i den eldste aldersgruppen er tilsvarende andel 19 prosent. Både genetiske og miljømessige faktorer er anført som mulige årsaker til sykdommen diabetes.

Nordmenn ser på sin side ut til å være vesentlig mer plaget av sykdommer i åndedrettsorganene og i hud og underhud enn innvandrere. Dette bidrar til at andelen som alt i alt rapporterer om sykdom, blir høyere blant nordmenn enn blant innvandrerne. Mens 16 prosent nordmenn oppgir å ha åndedrettslidelser, er andelen som oppgir denne typen sykdom under halvparten så stor blant innvandrerne, 7 prosent. Likeledes er andelen med hudlidelser 9 prosent blant nordmenn og 4 prosent blant innvandrerne. Det er særlig allergisk betingede sykdommer som høysnue, astma og eksem som er mer utbredte blant nordmenn. Astmatiske og allergiske lidelser blant barn og unge har vært spesielt påaktet og fokusert i senere tid. Det er mulig at forskjellen mellom nordmenn og innvandrere i utbredelsen av disse sykdommene kan skyldes at nordmenn er blitt mer årvåkne overfor denne type lidelser. Alternativt kan vi tenke oss at forskjeller i eksponeringen for kunstige stoffer, livsstils- og/eller kostholdsforskjeller kan ligge bak den forskjellen vi har observert. På den annen side kunne vi tvert om forvente at innvandrere skulle ha mer astmatiske/allergiske lidelser enn nordmenn, når vi tar i betraktning at de oftere bor i de mest trafikkbelastede områdene i storbyene der luftkvaliteten er dårligst.

Den rapporterte sykeligheten øker som ventet med alderen. Andelen med varig sykdom er lavere blant innvandrerne enn blant nordmenn i de to yngste aldersgruppene, mens den er høyere blant innvandrerne i aldersgruppen 45-66 år. I denne aldersgruppen oppgir 67 prosent av innvandrerne og 60 prosent av nordmennene å ha en varig sykdom. Selv om andelen med varig sykdom er lavere blant innvandrerne når alle aldere ses under ett, er den høyere blant innvandrerne enn blant nordmennene i den eldste aldersgruppen. Kanskje reflekterer dette at «innvandrere eldes fortere enn nordmenn». Hvorvidt dette utsagnet rommer en realitet i biologisk forstand eller snarere avspeiler at innvandrere definerer alderdom annerledes enn nordmenn, f.eks. i relasjon til familiefaser, vites ikke.

Fordi vi kjenner innvandringsåret, er det mulig å dele alderen ved intervjutidspunktet i hvor gammel personen var ved ankomsten til Norge og varigheten av oppholdet her. Nærmere undersøkelser viser at alderen ved ankomst er den av de to faktorene som har størst betydning for sykeligheten. Jo eldre personen var ved ankomsten, jo større er risikoen for at vedkommende har en varig sykdom på intervjutidspunktet. Men også oppholdstiden i Norge er av betydning for sykeligheten. Jo lengre oppholdstiden er, jo større er risikoen for varig sykdom. At ankomstalderen er mer avgjørende for sykeligheten enn lengden på oppholdet i Norge, kan skyldes at helserisikoen er større i innvandrernes hjemland enn i Norge og at mye av grunnnlaget for helsen blir lagt allerede i barneårene.

Forskjellen mellom kjønnene i andelen som rapporterer om varig sykdom, er størst blant innvandrerne. Mens forskjellen er på 2 prosentpoeng blant nordmenn, er den på 8 prosentpoeng blant innvandrerne. Det er kvinnene som oftest rapporterer om varig sykdom. Blant nordmenn er det kvinnene som er mest plaget av nervøse lidelser, sykdom i nervesystemet, sykdom i hud og underhud, sykdom i skjelett-muskelsystemet og andre sykdommer. Menn er på sin side noe oftere rammet av skader og magelidelser enn kvinner. De samme kjønnsforskjellene kan vi i hovedsak observere også for innvandrerne.

Det er forskjeller i sykelighet mellom innvandrerne etter hvilket land de kommer fra. Stort sett kan vi iaktta samme mønster etter landbakgrunn for de fleste sykdomsgruppene. Andelen som rapporterer om sykdom, er størst blant innvandrere fra Tyrkia, Iran og Chile der den utgjør om lag 50 prosent. Innvandrere fra Pakistan og det tidligere Jugoslavia danner en mellomgruppe med en andel i underkant av 40 prosent, mens innvandrere fra Somalia og Sri Lanka har den laveste andelen med varig sykdom, om lag 20 prosent. Andelen som oppgir en varig sykdom, er størst blant dem som kom til landet som arbeidsinnvandrere og minst blant dem som kom av «andre grunner» (bl.a. studier). Familiegjenforente og flyktninger plasserer seg mellom disse gruppene med hensyn til rapportert sykelighet. En multivariat analyse viser imidlertid at betydningen av oppholdsgrunn blir borte straks vi kontrollerer for alder og kjønn.

Vi stilte også et spørsmål om intervjupersonen i løpet av de siste seks månedene hadde 1) vært plaget av svært kraftig hjertebank uten på forhånd å ha anstrengt seg, 2) vært plaget av nervøsitet, angst eller rastløshet eller 3) følt seg deprimert og nedfor slik at hun/han ikke orket noen ting. Personer som svarte «ofte» på minst ett av utsagnene, regnet vi for å ha «hyppige symptomer på nervøse lidelser». Andelen som rapporterer å ha «hyppige symptomer på nervøse lidelser», er langt høyere blant innvandrere enn nordmenn. Mens 5 prosent nordmenn oppgir slike symptomer, er andelen blant innvandrere vel tre ganger så stor, 17 prosent. Andelen er størst blant kvinnene, og den øker med alderen, spesielt blant innvandrerne. I den eldste aldersgruppen er andelen med hyppige symptomer på nervøse lidelser hele 31 prosent blant innvandrerne. Terskelen for å innrømme hyppige symptomer på nervøse lidelser synes å være lavere enn terskelen for å oppgi nervøse lidelser under sykdomskartleggingen, spesielt blant innvandrerne. Innvandrere fra Iran, Somalia og Chile rapporterer oftest hyppige nervøse symptomer, mens innvandrere fra Pakistan, Vietnam og Sri Lanka er minst tilbøyelige til å rapportere slike symptomer. Vi finner ellers ikke at flyktninger rapporterer mer symptomer på nervøse lidelser enn andre innvandrere.

Intervjupersonene som oppgav minst ett syketilfelle, ble også spurt om sykdommen(e) medfører begrensninger i arbeidsevnen. Det er påfallende stor forskjell i svarene til innvandrere og nordmenn. Blant dem som oppgir minst ett syketilfelle, svarer 33 prosent av innvandrerne og 13 prosent av nordmennene at sykdommen(e) begrenser arbeidsevnen i høy grad. Andelen som vurderer det slik, stiger markert med alder både blant nordmenn og innvandrere. Hva kan grunnen være til at innvandrere oftere enn nordmenn vurderer sin(e) sykdom(mer) som begrensende for evnen til å arbeide? En mulighet er at innvandrere og nordmenn tenderer til å «medikalisere» sin arbeidsløshet, dvs. gi inntrykk av at arbeidsløsheten skyldes sykdom for slik å gjøre en vanskelig situasjon lettere å bære. Fordi innvandrere oftere er uten inntektsgivende arbeid, kan vi tenke oss at denne mekanismen gjør seg sterkest gjeldende blant dem. Våre data støtter imidlertid ikke denne hypotesen. En annen mulig forklaring er at innvandrerne har andre og mer alvorlige sykdommer enn nordmenn. Forskjellen mellom innvandreres og nordmenns sykdomsbilde er likevel så vidt liten at dette bare kan spille en mindre rolle. En tredje mulighet er at innvandrere og nordmenn vurderer en og samme sykdom forskjellig. Vi finner at innvandrere gjennomgående vurderer den enkelte sykdom som mer alvorlig enn nordmenn. Diagnosen «uspesifiserte ryggsykdommer» blir f.eks. i 17 av 63 tilfeller vurdert som i høy grad begrensende for arbeidsevnen av innvandrerne, mens den blir vurdert slik i 6 av 79 tilfeller av nordmenn.

Når ulike befolkningsgrupper vurderer samme sykdomstilfelle ulikt, er det nærliggende å spørre om gruppene legger forskjellige standarder til grunn. Leger og sykepleiere med erfaring fra innvandrerpasienter har iakttatt at innvandrerne har en tendens til å forstørre eller dramatisere sine lidelser. Om dette er fordi de tror de må overkommunisere symptomer for å bli tatt på alvor, om innvandrerpasienten tolker symptomene annerledes, eller om normene for kommunikasjon om sykdom og smerte er annerledes i enkelte innvandrerkulturer enn blant nordmenn, vites ikke. Det anses likevel å være et faktum at forskjellige kulturer har forskjellige oppfatninger og vurderinger av sykdom (Austveg 1987, Mertz 1992, Eriksen og Sørheim 1994, Hanssen 1996). Det er godt mulig at dette kan ligge bak nordmenns og innvandreres ulike vurdering av hvorvidt arbeidsevnen er nedsatt på grunn av sykdom. Vi kan dermed selvfølgelig heller ikke påstå at nordmenn forteller om sine sykdommer på den «riktige» måten; kanskje har nordmenn (særlig menn) en tendens til å underkommunisere problemer.

Endelig kan innvandrerne vurdere sykdommen(e)s konsekvenser for arbeidsevnen mer negativt fordi de i gjennomsnitt rapporterer flere lidelser enn nordmenn. Mens under en av ti nordmenn vurderer sin arbeidsevne som (i høy grad) begrenset på grunnlag av ett rapportert syketilfelle, er det hele fem av ti nordmenn som gjør det på bakgrunn av seks til ni syketilfeller. Tilsvarende tall for innvandrere er henholdsvis to av ti og åtte av ti. Blant dem som rapporterer minst én sykdom, er antallet syketilfeller i gjennomsnitt noe større blant innvandrerne enn blant nordmenn, henholdsvis 1,8 mot 1,6. Dette bidrar til at innvandrerne oftere enn nordmenn vurderer sin evne til å arbeide som nedsatt pga. sykdom.

Dersom helsen til innvandrerne som i dag er unge eller middelaldrende eller som ennå ikke har kommet til landet, utvikler seg på samme måte som helsen til innvandrerne som nå er eldre, vil eldre innvandrere trolig medføre økte oppgaver for helsevesenet i framtiden. Grunnen er at gruppen absolutt og relativt sett vil vokse pga. aldring og innvandring, og at eldre innvandrere rapporterer mer sykdom enn eldre nordmenn. Faktorer som dødelighet blant innvandrerne, som vi foreløpig vet lite om, og hvorvidt familie- eller nettverksbasert omsorg i hjemmet vil erstatte deler av innvandrernes etterspørsel etter helsetjenester, kan modifisere dette bildet. Omfanget av framtidig innvandring er også ukjent.

Tabeller

* Tabell 2-1: Andel med varig syk-dom, skade eller funksjonshemming, etter sykdomsgrupper. Nordmenn og innvandrere fra åtte ikke-vestlige land, 16-66 år. Prosent

* Tabell 2-2: Andel med varig sykdom, skade eller funksjonshemming, etter sykdomsgruppe og alder. Nordmenn og innvandrere fra åtte ikke-vestlige land, 16-66 år. Prosent

* Tabell 2-3: Andel med varig sykdom, skade eller funksjonshemming, etter sykdomsgruppe og kjønn. Nordmenn og innvandrere fra åtte ikke-vestlige land, 16-66 år. Prosent

Figur 1: Andel med varig syk-dom, skade eller funksjonshemming, etter landbakgrunn. Nordmenn og innvandrere, 16-66 år. Prosent

Figur 2: Andel med hyppige symptomer på nervøse lidelser, etter kjønn, alder og landbakgrunn. Nordmenn og innvandrere, 16-66 år. Prosent

Figur 3: Andel som mener at varig sykdom, skade eller funksjonshemming begrenser arbeidsevnen i høy grad, etter kjønn, alder og landbakgrunn.

Figur 4: Gjennomsnittlig antall rapporterte syketilfeller, etter kjønn, alder og landbakgrunn. Nordmenn og innvandrere, 16-66 år, med minst ett rapportert syketilfelleNordmenn og innvandrere, 16-66 år, med minst ett rapportert syketilfelle. Prosent

Svein Blom ( svein.blom@ssb.no) er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning, Jorun Ramm ( jorun.ramm@ssb.no) er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for helsestatistikk.

Samfunnsspeilet nr. 3, 1998