| |
Spørsmål:
« Fylkesmannen i Vestfold har i brev av
12. mai 1998 omgjort et enstemmig vedtak i Plan og utbyggingsutvalget i
Sandefjord med henvisning til plan- og bygningsloven § 74 nr 2. Saken
dreide seg om et bygg på i underkant av 10 kvm, plassert nærmere nabogrense
enn 4 meter. Mener statsråden at en slik omgjøring av enstemmige kommunale
vedtak, basert på en paragraf hvor utøvelse av skjønn er hovedpoenget, er i
tråd med Stortingets holdning og de vedtak som Stortinget har gjort? »
Svar:
Ved oversendelse fra Stortingets president av 29. mai d.å har jeg fått oversendt spørsmål om fylkesmannens overprøving av vedtak av planutvalget i Sandefjord kommune.
I konkrete byggesaker er avgjørelsen i klagesaker lagt til Fylkesmannen. Dersom en avgjørelse i klageinstansen skal angripes, kan dette skje ved at departementet omgjør « av eget tiltak » etter forvaltningsloven § 35, som gir noe andre kriterier for omgjøring enn klagebehandlingen. Eventuelt kan en part be om Sivilombudsmannens uttalelse, som departement, fylkesmann og øvrige instanser vil ta til følge. Endelig kan fylkesmannens avgjørelse angripes ved domstolene. - Den endelige avgjørelsen i klagesaker ligger derfor hos fylkesmannen, og overprøves ikke av departementet uten i helt spesielle tilfelle.
Jeg ønsker ikke å gå inn i den konkrete sak, men vil redegjøre noe om forholdet mellom klageinstansen og kommunen mht avgjørelsesmyndighet i slike saker. Utgangspunktet er at klageinstansen kan prøve alle sider ved saken, jf forvaltningsloven § 34, dvs også de skjønnsmessige. Det betyr at fylkesmannen også kan overprøve kommunens frie skjønn.
Et tillegg til forvaltningsloven § 34 gir klageinstansen plikt til å legge vekt på hensynet til det lokale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Når det gjelder plan- og bygningsloven (pbl) § 74 nr 2, den såkalte « skjønnhetsparagrafen », er den tolket slik at den ikke inneholder fritt skjønn, men et såkalt « rettsanvendelsesskjønn », som fylkesmannen kan overprøve fullt ut. Denne tolkningen ble lagt til grunn av Sivilombudsmannen, og er fulgt av departementet. Det betyr at tillegget til forvaltningsloven § 34 ikke har direkte innvirkning ved vurdering av saker etter pbl § 74 nr 2.
Selv om fylkesmannen har full overprøvelsesmyndighet, legger som regel fylkesmannsembetene vekt på lokale hensyn og hensynet til lokalt selvstyre.
Ved fritt skjønn må fylkesmannen avgrense sin behandling til spørsmål om usaklig forskjellsbehandling, myndighetsmisbruk m.m, mens ved rettsanvendelsesskjønn kan han også vurdere andre forhold som kommunens tolkning av de enkelte lovbestemmelser, konsekvenshensyn m.m.
På bakgrunn av det ovennevnte konstaterer jeg at fylkesmannen har holdt seg innenfor sin kompetanse til å omgjøre et kommunalt vedtak, basert på forvaltningslovens regler om klagesaksbehandling. Det konkrete skjønn i behandlingen av dette tiltaket etter pbl § 74 nr 2 vil jeg ikke gå inn på.