| |
DATO: 1994-06-01
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Heismontørenes fagforening og klubbene ved Stahl Heiser Ing. Torvald Sætre AS i Bergen og Oslo ble i Arbeidsretten 22. desember 1993 dømt til å betale en erstatning samt saksomkostninger på tilsammen 737.000 kr til NHO. Størstedelen av erstatningsbeløpet er knyttet til to politiske demonstrasjonsstreiker 22. og 26. oktober 1992 da medlemmene i Heismontørenes fagforening streiket for rett til rullerende permittering og mot NHOs politikk for økt arbeidsløshet.
Oppsigelser og planer om omfattende videre nedbemanning har i de siste åra skapt utrygge arbeidsforhold for dem som arbeider i heisbransjen. Direktør Thormod Nyberg i Reber Schindler Heis A/S uttalte i 1991 at overkapasiteten i bransjen var på hele 150 mann. Ved bruk av rullerende permitteringer, redusert bruk av overtid og en solidarisk holdning til fordeling av arbeidet, har Heismontørenes fagforening klart å begrense omfanget av arbeidsløshet innad i bransjen.
10. september 1992 ble det inngått en avtale mellom den lokale heismontørklubben og bedriften Reber Schindler Heis A/S. I avtalen het det bl.a.: « Det er en målsetning å unngå arbeidsløshet i bransjen. Er det for lite arbeid i bedriften, skal byrdene i størst mulig utstrekning fordeles mellom de ansatte som for eksempel ved rullerende permitteringer eller 4 dagers uke, framfor oppsigelser. Partene er enige om å bestrebe seg på at det ikke fører til unødige kostnader. Partene vil oppfordre bransjen til å gjøre det samme. » I tillegg ble det enighet om at overtid ikke skulle utbetales, men omgjøres i timer til avspasering.
Avtalen ved Reber Schindler Heis A/S ble øyeblikkelig møtt med sanksjoner fra Heisleverandørenes Landsforening (HLF). I protokoll av 5.oktober 1992 ble det krevd at avtalen måtte annulleres så snart som mulig. Hvis ikke ville Reber Schindler Heis A/S bli utestengt fra Heisleverandørenes Landsforening. Bedriften ble med øyeblikkelig virkning suspendert fra HLFs styremøter.
Denne steile arbeidsgiverholdninga var bakgrunnen for de politiske aksjonene som ble iverksatt av Heismontørenes fagforening 22. og 26. oktober 1992.
Heismontørene ble dømt fordi de krevde en avtale med bedriftene hvor ansatte i solidaritet lager avtaler som hindrer oppsigelser og arbeidsløshet. En slik avtale var i strid med NHOs linje som er å gå aktivt inn for oppsigelser framfor rullerende permitteringer eller andre tiltak mot arbeidsløsheten, dvs. tenke lønnsomhet - ikke sysselsetting.
I dommen mot Heismontørenes fagforening av 22. desember 1993 har Arbeidsretten i alt vesentlig sluttet seg til NHOs erstatningskrav uten at det ble dokumentert at bedriftene hadd lidd økonomisk tap. Sannsynligvis har flere av bedriftene direkte tjent på arbeidsnedleggelsen fordi ordretilgangen var dårlig i denne perioden. Heismontørenes fagforening oppfatter derfor dommen som en bot for å ta parolen « arbeid for alle er jobb nr. 1 » på alvor.
Heismontørene har blitt straffet for sin aktive innsats for en fordeling av byrdene ved arbeidsløshet. Heismontørenes fagforening har forsøkt å gjennomføre i praksis en del av regjeringas retorikk.
I Arbeiderpartiets program for 90-åra « Mer fellesskap » heter det « En bedre fordeling av både det ulønnede og det lønnede arbeidet vil gi et varmere og mer rettferdig samfunn » (s. 16). I kapitlet « Solidaritetspolitikk for arbeid til alle » er punkt nr. 1 « Rettferdig fordeling ». Her uttrykkes det samme på følgende måte: « Arbeiderpartiet vil legge grunnlaget for rettferdig fordeling av goder og byrder. Det er nødvendig dersom det skal skapes forståelse for felles løft. » (s. 24)
I Langtidsprogrammet 1994-1997 uttaler Regjeringa: « For å løse ledighetsproblemet trengs en helhetlig og langsiktig politikk som berører mange områder i samfunnet. Regjeringen har ansvaret for å utforme en slik politikk, men grunnlaget for en varig høy sysselsetting kan ikke gjenopprettes bare ved politiske vedtak og tiltak i offentlig regi. For å lykkes må myndighetene, næringslivet, arbeidslivets organisasjoner og den enkelte ta felles ansvar. » (s. 121) Heismontørenes fagforening har tatt dette ansvaret. NHO har ikke gjort det.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringa betale
erstatningskrav og saksomkostninger - tilsammen kr 737.000 - som
Heismontørenes fagforening er blitt idømt ved dom i sak nr. 6/1993 og sak
nr. 12/1993 i Arbeidsretten 22. desember 1993, etter at de viste solidaritet
i praksis og aksjonerte for rullerende permittering som alternativ til
oppsigelser.