Dok.nr.8:02 (1994-1995)
Forslag fra stortingsrepresentant Carl I Hagen og Jan Simonsen til lov om behandling av arbeidstvisten mellom Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens landslag (SPL) og staten i forbindelse med tariffrevisjonen 1994, i særskilt nemnd.

DATO: 1994-09-30

SIDETALL: 7

NOTE: Beriktiget avtrykk

INNHOLD

(* Innledning *)

Forslag

Vedlegg

Brev fra samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag til stortingsrepresentant Carl I Hagen, datert 29. september 1994.

(* Innledning *)

       Til Odelstinget.

       Ved lønnsoppgjøret 1994 mellom samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/ Lensmannsetatens Landslag (SPL) ble det ikke oppnådd enighet om ny tariffavtale. Dette resulterte ikke i en normal plassoppsigelse og konflikt, da disse arbeidstagerorganisasjonene av Stortinget ble fratatt streikeretten ved lovvedtak i 1959. Riksmeklingsmannen fremmet egen skisse til tariffavtale som ble sendt til uravstemning hos medlemmene i de to arbeidstagerorganisasjonene. Resultatet av uravstemningen over dette forslag ble at 98,1 % stemte nei til Riksmeklingsmannens skisse. Den praksis som er fulgt etter at de to arbeidstagerorganisasjonene har mistet sine rettigheter i henhold til ordinær lovgivning for arbeidskonflikter, er at avgjørelse om ny tariffavtale fastlegges av Rikslønsnemnden. Konflikten er nå til behandling av Rikslønnsnemnden i henhold til § 26A i tjenestetvistloven.

       SPL har via massemedia gjort kjent at de ikke ønsker å oppnevne en representant til Rikslønnsnemnden slik de har rett til og slik som er vanlig ved saker som avgjøres av Rikslønnsnemnden. Dette skyldes at SPL mener at de ikke kan oppnå en tilfredsstillende løsning i Rikslønnsnemnden, fordi ved alle tidligere lignende situasjoner er arbeidstagerne i SPL kun gitt den samme behandling som ved de ordinære tariffoppgjør for andre grupper. SPL hevder at politiske løfter gitt i Stortinget i 1959 i forbindelse med fjerning av streikeretten var at tapet av denne ordinære rett ikke skulle benyttes til å redusere lønnsnivået til arbeidstagerne i forhold til andre grupper, da tapet av streikeretten utelukkende skyldtes politiets og lensmannsetatens spesielle samfunnsmessige oppgaver. SPL mener at denne forutsetning er brutt ved at lønnsnivået i forhold til andre grupper stadig er redusert og at arbeidsgiveren, staten, nettopp har benyttet sin lovgivningsrett og sin monopolarbeidsgiverrolle til å presse ned lønningene for politi- og lensmannsetaten slik at det er oppstått et betydelig etterslep i forhold til andre grupper og slik at lønnsnivået er uforsvarlig lavt.

       (Det vises til brev med vedlegg fra SPL trykt som vedlegg til dette lovforslag.)

       Mindrelønnsutviklingen har medført et politi- og lensmannskorps preget av frustrasjon og betydelig mangel på den motivasjon som må anses å være nødvendig for at korpset kan utføre sine viktige samfunnsoppgaver på en fullt ut tilfredsstillende og forsvarlig måte. Den påpekte frustrasjon ble grundig demonstrert ved det demonstrasjonstog som SPL gjennomførte i Oslo den 27. september 1994 som samlet over halvparten av det norske politikorps. Presset fra medlemmene i de to arbeidstagerorganisasjoner mot ledelsen viser klart en dyp frustrasjon blant medlemmene som nå forventer at løfter fra 1959 blir gjennomført.

       I tiden etter at streikeretten ble fjernet er også andre områder i tilknytning til lønnsnivået endret i negativ retning for arbeidstagerne. Arbeidstagerne i denne sektor har mistet den betalte spisepause som mange andre offentlig tilsatte fortsatt har og utdanningssystemet er også endret slik at den tidligere situasjon med betaling under utdanning på Politiskolen og den pliktige tjeneste i den forbindelse er fjernet, slik at studentene på Politihøyskolen nå må ta opp lån på lik linje med andre, men dette er en forverring av forholdene sammenlignet med tidligere.

       Sammenlignet med situasjonen i 1959 er det også åpenbart at politiets arbeidssituasjon er blitt langt hardere og betydelig mer risikofylt etter hvert som kriminaliteten har vokst og de kriminelle benytter stadig råere og farligere virkemidler. Det kan ikke sees at dette har medført den positive utviklingen for lønnsnivået som ville være naturlig og som ofte skjer i andre bransjer hvor arbeidssituasjonen endres til det verre.

       Politiutdanningen og politiarbeidet bærer preg av en utvelging og opplæring av personer som er rolige og sindige og som skal takle meget vanskelige situasjoner. Det er ikke en gruppe arbeidstagere som kan forventes å klage i tide og utide og som på noen måte er kjent for å « stå på krava ». Mange av tjenestemennene har åpenbart en betydelig grad av idealisme som begrunnelse når de velger politiyrket og det er ikke ukjent at politifolk jobber mye overtid uten betaling og at lensmannsbetjenter tidligere slo seg sammen for å kjøpe uniformerte biler til sine lensmannskontorer som følge av manglende offentlige bevilgninger til dette formål. Dugnadsånden og samfunnsinnsatsen har vært og er meget betydelig i det norske politikorpset som i tillegg er underbemannet i forhold til kriminalitetsutviklingen og politiet i andre land, i tillegg til at de også mangler utstyr og nødvendige driftsbudsjetter for å utøve sitt yrke.

       Frustrasjonen over at arbeidsgiveren staten har utnyttet idealismen til stadig å forlange og forvente mer av politiet samtidig som de faller tilbake i lønnsutviklingen, kom til uttrykk i demonstrasjonen i Oslo. Det ville være uansvarlig av de politiske myndigheter ikke å oppfatte alvoret i situasjonen og derved sørge for en fornuftig løsning ved lønnsoppgjøret for 1994. Det kan ikke ansees forsvarlig bare med systemmessige endringer som muligens i teorien kan gi bedringer på lengre sikt. Slik systemendring med gjeninnføring av streikerett og/eller en permanent særskilt nemnd for politi- og lensmannsoppgjøret vil ikke bedre situasjonen i 1994 med henblikk på etterslepet og den eksisterende frustrasjon. Det er derfor viktig at i tillegg til å finne en mere varig og langsiktig systemløsning, så må noe gjøres i forbindelse med lønnsoppgjøret 1994.

       Som nevnt er dette oppgjør henvist til behandling i Rikslønnsnemnden, men basert på den sammensetning denne har og basert på tidligere erfaringer kan det vanskelig forventes en løsning der i tråd med dette forslag.

       Det foreslås derfor at lønnsoppgjøret mellom SLP og Staten for 1994 henvises til en særskilt nemnd basert på en stor grad av partsuavhengighet for behandling av dette oppgjør. Den særskilte nemden foreslås oppnevnt av Høyesterett. Nemndens sammensetning, medlemmenes kvalifikasjoner og oppnevningsprosedyre m.v. fremgår av lovforslaget.

       Dette forslag tar altså sikte å finne en løsning for lønnsoppgjøret 1994. For en langsiktig løsning vises til fremlagte forslag om streikerett og en fast permanent lønnsnemnd for politiet.

       Nå er nemlig også tiden inne for at Stortinget er seg sitt samfunnsansvar bevisst og sørger for at Norge får et motivert og positivt innstilt politikorps som ikke føler seg urettferdig behandlet og at arbeidsgiveren ikke viser mangel på aksept og forståelse slik at også politifolk får lønn som står i et rimelig forhold til andre grupper og den arbeidsinnsats som er forventet. Dette kan kun skje hvis Stortinget også sørger for visse hovedretningslinjer for den behandling av tariffoppgjøret 1994 som den foreslåtte særskilte nemnd skal fastsette.

       Det foreslås derfor at det i tillegg til de normale lovbestemmelser som gjelder en konflikt som er henvist til lønnsnemndbehandling tas med visse hovedretningslinjer som den særskilte lønnsnemnden skal legge til grunn for sitt arbeid.

       De retningslinjer som foreslås i dette lovforslag inneholder følgende elementer:

       Basert på disse retningslinjer må nemnden legge til grunn endringer i lønnsutviklingen siden 1959 basert på det materiale partene i konflikten kan fremlegge og helst være enige om. Lønnsnemnden må videre vurdere lønnsutviklingen for sammenlignbare grupper i forhold til 1959 og situasjonen i 1994 med sikte på å gjenskape en balanse i dette forhold slik at forutsetningen for fjerning av streikeretten 1959 blir oppfylt.

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende

       Arbeidstvisten mellom Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens landslag og staten vedrørende tariffrevisjonen for 1994 skal avgjøres av en særskilt nemnd.

       Den særskilte nemnd består av en formann og seks andre medlemmer, med personlige varamenn, oppnevnt av Høyesterett. Formannen og to andre medlemmer må ikke ha slik stilling at de kan ansees som partsrepresentanter, og skal oppfylle de krav som er foreskrevet for høyesterettsdommere. Vedkommende departement og polititjenestemannsorganisasjoner kan hver for seg fremsette forslag til to medlemmer med varamenn. De som foreslås må ha erklært seg villig til å motta vervet. Er konkurrerende forslag kommet fra forskjellige organisasjoner for tjenestemennene, oppnevnes fortrinnsvis en representant fra hver av de største organisasjonene. Er forslag ikke innkommet innen den frist som er fastsatt, skjer oppnevnelsen uten innstilling.

       Nemnden avgjør lønnstvisten for 1994 med bindende virkning for partene. Reglene i lov om offentlige tjenestetvister § 27 tredje ledd får tilsvarende anvendelse.

       Ved sin behandling skal den særskilte nemnd legge følgende retningslinjer til grunn:

       Loven trer i kraft straks.

Vedlegg

Brev fra samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag til stortingsrepresentant Carl I Hagen, datert 29. september 1994.

       Vi takker for Deres interesse og oversender herved informasjon om lønnsutviklingen fra 1959 og frem til idag, våre lønnskrav og litt om Statens lønnssystem.

       Vedlagt følger fire grafer hvor vi har fremstilt vår lønnsutvikling. Tallene for 1959 har vi fått av Statistisk sentralbyrå. Tallene fra 1973 og frem til 1993 er hentet fra Statens Sentrale Tjenestemannsregister tabell 350. (Gjennomsnitt for statsansatte er hentet fra tabellen i sin helhet. Gjennomsnitt for politi- og lensmannsbetjenter er beregnet ut ifra tallene for de respektive grupper)

Mindrelønnsutvikling

(* Figur utelatt. *)

(* Figur viser mindrelønnsutvikling på -17,16 % for graf 1, -10,13 % for graf 2, -11,37 % for graf 3 og -14,50 % for graf 4. *)

       Som det klart går frem av de grafiske fremstillingene har vi tapt mye. I snitt utgjør dette en mindrelønnsutvikling på -13,29 %.

Politiske garantier

       Stortingets behandling den 4. juni 1959 av Ot.prp.nr.14 (1959) - endring av Politiloven - fjerning av streikeretten.

       REMSETH - Komiteens ordfører sa blant annet følgende:

Reaksjoner fra samfunnet i 1958

       Sakset fra Dagbladet 6. januar 1958. Artikkelen vedlagt i sin helhet.

       I dag har politi- og lensmannsbetjentene lønnsramme 8. Dette er en lønnsramme for statsansatte med etatsskoleutdanning.

       Riksmeglingsmannen la frem et forslag om at de som har gått Politihøgskolen, de første er ferdigutdannet 1. juli 1995, skal få lønnsramme 12. I Riksmeglingsmannens forslag gikk det ikke frem hvordan harmoniseringen mellom etatsutdannede og høgskoleutdannede skulle skje. Andre yrkesgrupper som har hatt samme overgang fra etatsskole til høgskole, har fått en lønnsharmoniseringsperiode på inntil 4 år.

       Lønnsramme 12 er en lønnsramme for høgskoleutdannede grupper med overvekt av menn. Staten har vist til at ingeniører er plassert der. Dette er for såvidt riktig, men bare 10 % av de i overkant 10.000 statsansatte ingeniører er plassert i denne rammen. De andre er plassert i høyere lønnsrammer. Lønnsrammen bærer et tydelig preg av å være en « ventelønnsramme », dette fremkommer av at en når toppen etter 10 år.

       Vi krever lønnsrammer 13. Dette er en lønnsramme hvor kvinnedominerte yrkesgrupper med høgskoleutdanning har vært plassert. I årets oppgjør ble bl.a. sykepleiere flyttet til lønnsramme 15. Derfor er denne lønnsrammen « åpen » for oss.

Lønnsrammer

Lønnsrammer i kroner

(* Figur utelatt. *)

       Hvis det skulle være behov for ytterligere opplysninger på det lønnstekniske område kan forbundssekretær Jørgen Hellwege nås på p.søker 96 nn nn nn.

       På forhånd takk

(* Tabellen er delt i to. *)

Mindrelønnsutvikling '59-'93 for politi- og lensmannsbetjenter på -10,13 %

(* Figur utelatt. *)

SPL - Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag

(* Tabellen er delt i to. *)

Mindrelønnsutvikling '59-'93 for politi- og lensmannsbetjenter på -17,16 %

(* Figur utelatt. *)

SPL - Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag

(* Tabellen er delt i to. *)

Mindrelønnsutvikling '59-'93 for politi- og lensmannsbetjenter på -11,37 %

(* Figur utelatt. *)

SPL - Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag

(* Tabellen er delt i to. *)

Mindrelønnsutvikling '59-'93 for politi- og lensmannsbetjenter på -14,50 %

(* Figur utelatt. *)

SPL - Samarbeidsorganisasjonen Norsk Politiforbund/Lensmannsetatens Landslag