| |
DATO: 1994-10-05
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Den tyrkiske krigføringen mot den kurdiske befolkninga i sørøstdelen av Tyrkia er blitt kraftig trappa opp de siste to årene. Storparten av den tyrkiske hæren er blitt flytta til sørøstdelen av landet.
Foruten den regulære krigføringen gjennomføres omfattende aksjoner som følger en variant av « den brente jords taktikk ». Over ett tusen landsbyer og husklynger er brent ned eller ødelagt ved sprenging eller på annen måte i løpet av 1993 og 1994.
Den norske regjering har hvert av de siste år - og også i 1994 - gitt eksportlisens til norske bedrifter som leverer bl.a. beskyttelsestårn, flymotordeler og sprengstoffdeler til Tyrkia. Noe av dette er knyttet til F16-programmet.
Slike leveranser bidrar til å opprettholde Tyrkias samlede militære slagkraft. Så lenge denne slagkraften i det alt vesentlige brukes i krig mot kurderne i sørøst, blir den norske eksporten en støtte til denne krigen, selv om det så langt ikke er påvist at norskprodusert materiell er brukt i den tyrkiske hærens eller det tyrkiske flyvåpenets militære aksjoner mot kurdere.
Fram til 11. mars 1959 hadde Norge et forbud mot våpeneksport til land som befinner seg i krig eller borgerkrig. Et stortingsvedtak av 12. april 1935 slo fast at
| « Eksport av våben og ammunisjon må kun tillates til land som ikke befinner sig i borgerkrig eller krig medmindre denne av Folkeforbundets kompetente organer er erklært for legal forsvarskrig. » |
Dette vedtaket ble ikke opphevet 11. mars 1959, men Stortinget fattet - med 79 mot 72 stemmer - et nytt vedtak:
| « Stortinget tar til etterretning den erklæring statsministeren på Regjeringens vegne har lagt fram. Stortinget vil sterkt understreke det prinsipp at eksport av våpen og ammunisjon bare må skje etter en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. Denne vurdering må etter Stortingets mening være avgjørende for om eksport skal finne sted. » |
Stortingets mindretall stemte i 1959 for å opprettholde vedtaket av 1935 uten noen uthulning. Det er imidlertid klart at vedtaket fra 1959 gir den norske regjering anledning til å godkjenne eksport av våpen til land der det er krig eller borgerkrig, dersom regjeringen finner at en slik norsk eksport er politisk formålstjenlig.
I statsministerens redegjørelse i Stortinget 11. mars 1959 het det riktignok bl.a. at « hovedsynspunktet » (ved framtidige avgjørelser) bør være at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig », men han slo også fast at det skal « legges avgjørende vekt på de utenrikspolitiske vurderinger ».
Ut fra dette må en anta at det er « utenrikspolitiske vurderinger » fra regjeringens side som er bakgrunn for at det fortsatt gis lisens for eksport av militærmateriell til Tyrkia.
Det synes i dag nokså klart at den voldsomme militære opptrappinga de siste to årene ikke har bragt Tyrkia noe nærmere en politisk løsning på « det kurdiske problemet ». Og så lenge Tyrkia fortsetter dagens linje med å søke en militær « løsning », vil det medføre ytterligere store tap av menneskeliv, store lidelser for sivilbefolkningen og ødeleggelser av landet.
En norsk stans i våpeneksporten vil i denne situasjonen være et lite - men likevel betydningsfullt - bidrag til å bygge opp et press mot den tyrkiske regjering for å få den til å stanse krigen og i stedet velge våpenhvile og forhandlinger om en politisk løsning.
Ut fra dette fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringa avslå alle
søknader om lisens for eksport av våpen, ammunisjon eller annet
forsvarsmateriell til Tyrkia så lenge den tyrkiske staten er i krig med
deler av den kurdiske befolkninga i landet.