| |
DATO: 1995-02-27
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Hørselhemmedes spesielle behov
Hørselshemmedes rettigheter er truet
Grunnskoleloven § 13 fjerde ledd fastslår at retten til spesialpedagogisk hjelp gjelder før opplæringspliktig alder når det enkelte barnet etter sakkyndig vurdering har behov for det.
Grunnskoleloven § 8, som omhandler spesialundervisning, slår fast at kommunene har plikt til å sørge for at barn under opplæringspliktig alder får høvelig spesialpedagogisk hjelp når det etter sakkyndig tilråding er nødvendig. Hjelpa kan knyttes til skoler, barnehager, medisinske og sosiale institusjoner m.m. eller organiseres som egne tiltak.
Forskriftene for grunnskoleloven § 2-4 omhandler rett og plikt til opplæring for hørselshemmede. Punkt 4 sier: « Hørselshemma barn under opplæringspliktig alder, som får spesialpedagogisk hjelp, skal få tilbod om opplæring i teiknspråk. »
For døve og sterkt tunghørte barn er altså retten til tegnspråkopplæring slått fast. For disse barna blir tegnspråk deres førstespråk. Norsk blir deres andrespråk. Det er foreldre, audiopedagoger og annet personale som har jobbet med døve barn, som har kjempet fram disse nødvendige rettighetene for at døve skal få et språk. Det er bygd opp fagkompetanse og spesialbarnehager som har gitt barna nødvendig opplæring.
Det er i dag faglig enighet om den store betydningen av at de døve og sterkt tunghørte barna får tidlig hjelp, slik at den språkløse perioden blir kortest mulig. I barnas språkopplæring er fellesskap med andre tegnspråkbrukere viktig. Spesialpedagogisk opplæring og naturlige lekesituasjoner må kombineres. Den undervisningsmessige delen må defineres som et helhetlig opplegg, individuelt og i gruppe. Foreldrene må også få tidlig hjelp slik at de blir i stand til å kommunisere med barna sine.
I dag utredes det spesialpedagogiske behovet for hjelp av den pedagogisk-psykologiske rådgivningstjenesten (PPT). Dette er et problem da slik sakkyndig vurdering kan ta måneder, dessverre av og til også lengre tid, da denne tjenesten flere steder er overbelastet. For døve og sterkt tunghørte barn bør tiltak settes i gang straks legeerklæring foreligger. Dette burde ikke være noe problem fordi det dreier seg om en sansedefekt som kan diagnostiseres medisinsk. Rask igangsetting av tiltak er svært viktig både for barn og foreldre som befinner seg i en krisesituasjon. Foreldrene bør umiddelbart få opplæring i kommunikasjon.
Det som imidlertid nå er i ferd med å skje, er en nedbygging av spesialbarnehagene for døve. Omlegginga av Voldsløkka barnehage for hørselshemmede i Oslo er ett eksempel, men det samme har skjedd, eller er i ferd med å skje, i andre byer. Manglende forståelse for døves behov og dårlig kommuneøkonomi er den mest sannsynlige årsaken til at godt fungerende fagmiljøer ødelegges. Derfor er det nødvendig med klare retningslinjer fra departementet for å sikre døve barns rettigheter.
En sakkyndig vurdering som anbefaler 1-2 timer tilpasset undervisning pr. uke til et hørselshemmet førskolebarn, tyder på liten forståelse for døve barns behov. Når disse 1-2 timene med undervisning blir lagt inn i et fullt betalt barnehageopplegg, fører dette til at barnet fratas et helhetlig spesialpedagogisk opplegg. Barnet vil få bare enkelte « drypp » som døve/tunghørte førskolebarn ikke kan nyttiggjøre seg. En « skolemodell » for spesialundervisning passer ikke for de yngre barna.
Det spesialpedagogiske tilbudet til hørselshemmede førskolebarn bør være på minimum 5 timer pr. dag. 95 % av barna har hørende foreldre. I starten av opplæringa blir disse 5 timene den eneste tida barna er i en for dem naturlig kommunikasjonssituasjon. Begrepsinnlæring tar tid. Det spesialpedagogiske opplegget må inneholde konsentrert språkoppbyggende virksomhet på barns premisser, f.eks. bevisst begrepsinnlæring i lekesituasjoner. Hensikten er også å sikre en god totalutvikling. Hjernen er spesielt mottakelig for språkutvikling i 0-3 årsalderen, og denne tida bør utnyttes maksimalt. Fellesskapet med barn og voksne i et tegnspråksmiljø, spesielt tilrettelagt med tanke på språkoppbygging og begrepstrening, er vesentlig. Det er helt nødvendig for hørselshemmede førskolebarn å være daglig i et tegnspråksmiljø for å lære seg språk. Et barnehagetilbud til full pris vil kunne føre til at noen foreldre ikke ser seg i stand til å ta imot tilbudet.
Diagnostisering av et hørselshemmet barn får konsekvenser for hele familiens livssituasjon. Det er stort behov for veiledning av foreldrene. Veiledning bør foretas av folk med utdanning og praksis med hørselshemmede barn. Foreldre og søsken bør gis gratis tegnspråkopplæring for å kunne kommunisere med den hørselshemmede, og for at den hørselshemmede også skal ha noen å kommunisere med i hjemmet. Foreldre til døve innvandrerbarn bør ha tegnspråkkurs individuelt eller i egne grupper hvis de ønsker det. Ofte er norskkunnskapene så dårlige at foreldrene ikke kan følge vanlige kurs.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringa sørge for
retningslinjer og tiltak som sikrer tegnspråk- og norskopplæring for døve og
sterkt hørselshemmede barn under skolepliktig alder. Den spesialpedagogiske
delen av opplæringa må integreres i det daglige tilbudet og være gratis.
Der barnetallet tilsier det, bør det spesialpedagogiske integrerte opplegget
være 4 - 6 timer daglig. Tidlig veiledning til foreldre må også sikres.