Dok.nr.8:08 (1995-1996)
Forslag fra stortingsrepresentantene Rolf Ketil Bjørn og Paul Chaffey om å bekrefte Norges selvpålagte begrensninger i sikkerhetspolitikken.

DATO: 1995-10-31

SIDETALL: 2

       Til Stortinget.

INNHOLD

Innledning

Bakgrunn for de selvpålagte restriksjoner

Atompolitikken

Restriksjonene på allierte øvelser i Finnmark

Forslag:

Innledning

       I norsk sikkerhetspolitikk i etterkrigstiden har en del selvpålagte restriksjoner i våre militære aktiviteter spilt en sentral rolle. Disse begrensningene har dreid seg om å ikke åpne for utenlandske baser eller atomvåpen på norsk område i fredstid og å legge geografiske begrensninger på alliert øvingsaktivitet.

       I dag ligger norsk basepolitikk fast, mens de to øvrige selvpålagte restriksjonene ser ut til å være i ferd med å bli avviklet av Regjeringen. SV mener at de selvpålagte begrensningene har en minst like stor berettigelse i dag som under den kalde krigen og ønsker med dette forslaget å få Stortinget til å bekrefte at disse fortsatt gjelder.

Bakgrunn for de selvpålagte restriksjoner

       Norges selvpålagte restriksjoner i sikkerhetspolitikken har ikke vært begrensninger vi er blitt påført eller påtvunget av stormakter eller naboland, men selvstendige beslutninger om å vise tilbakeholdenhet i deler av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Dette har vært viktige tillitskapende og krigsforebyggende tiltak som har bidratt til et bedre samarbeidsklima i et militærstrategisk viktig område for stormaktene. De selvpålagte restriksjonene har fungert som gode sikkerhetspolitiske verktøy for Norge og bidratt til å stabilisere det politiske forholdet til Sovjetunionen ved at Norges opptreden har vært forutsigbar og mindre truende enn den ellers kunne vært. Kombinasjonen av norsk basepolitikk, atompolitikk og begrenset omfang på øvingsaktiviteten har sannsynligvis gjort det lettere for Sovjetunionen å akseptere et styrketak på de konvensjonelle styrkene i nordområdene og kan ha vært et viktig premiss for CFE-avtalen om begrensninger av de konvensjonelle styrkene i Europa.

       Det har vært lite politisk strid om poenget med å pålegge seg selv begrensninger i sikkerhetspolitikken som et tillitskapende tiltak. Den politiske debatten om dette har i all hovedsak dreid seg om praktiseringen av disse begrensningene og om de i tilstrekkelig grad er fulgt opp i praksis. Problemet er at dersom slike selvpålagte begrensninger ikke følges opp av regjeringen eller forsvaret er dette sannsynligvis mer skadelig for tilliten i våre naboland enn det er å oppheve alle slike restriksjoner. Derfor må norsk sikkerhetspolitikk ha som et av sitt hovedmål at de selvpålagte begrensningene er reelle og troverdige, og ikke en sikkerhetspolitisk dekkoperasjon for å lure den norske befolkningen og regjeringene i våre naboland.

Atompolitikken

       Hovedtrekkene i den norske atompolitikken ble fastlagt rundt 1960. Den innebærer en tilslutning til og deltagelse i NATOs atomstrategi slik den er utformet med tanke på en krigssituasjon, men innebærer også at det norske Forsvaret er uten egne atomvåpen og at Norge ikke tillater at det innføres atomvåpen på norsk territorium. Til forskjell fra basepolitikken bygger ikke atompolitikken på en enkelt overordnet erklæring med etterfølgende presiseringer, men på en serie utsagn fra ulike regjeringer.

       Et problem i atompolitikken er at Norge har gitt fremmede staters marinefartøyer en form for immunitet hvor hverken Norge eller tredjeland har mulighet til å fastslå med sikkerhet om den norske atompolitikken etterleves. Dette har flere ganger ført til påstander om at norsk atompolitikk i praksis er brutt og påstander om at ulike regjeringer har akseptert denne situasjonen. Regjeringens praktisering av atompolitikken overfor fremmede staters marinefartøyer har bygget på den såkalte Bratteli-doktrinen som slo fast at man forventer at andre land respekterer norsk atompolitikk og at man derfor ikke ønsker å spørre i hvert enkelt tilfelle. Bratteli-doktrinen hviler på den forutsetning at andre land lar være å ta med atomvåpen på sine fartøyer når disse skal til Norge. Når det kan dokumenteres at en slik forutsetning ikke er holdbar, oppheves enten muligheten til å gjennomføre Bratteli-doktrinen eller norsk atompolitikk som sådan.

       Flere kystkommuner har ønsket en klarere praktisering av norsk atompolitikk enn den som ligger i Bratteli-doktrinen og har derfor vedtatt at de ikke vil slippe inn marinefartøyer som nekter å oppgi om de har atomvåpen om bord. Dette gjelder blant annet Horten som mens Jørgen Kosmo var ordfører der vedtok at alle marinefartøyer som skal besøke kommunen må avlegge en erklæring om at de ikke har atomvåpen om bord.

       Høsten 1995 dokumenterte avisen Nationen at den amerikanske destroyeren « USS Dahlgren » etter all sannsynlighet hadde vært langt inne i norsk farvann med atomvåpen under NATO-øvelsen Teamwork 88. Både forsvarsledelsen og regjeringen har nektet å forfølge denne saken ved for eksempel å bringe klarhet i om andre marinefartøyer har brutt norsk atompolitikk. Forsvarsminister Jørgen Kosmo har ved flere anledninger uttalt at han verken vil bekrefte eller benekte at Regjeringen var klar over om « USS Dahlgren » hadde atomvåpen om bord. Denne holdningen innebærer en politisk kursomlegging fra Regjeringen fordi forsvarsministeren nå holder muligheten åpen for at Regjeringen har vært klar over at det er innført atomvåpen til den norske kysten uten at det har ført til noen form for offisielle reaksjoner.

       Episoden med « USS Dahlgren » setter norsk atompolitikk på en alvorlig prøve. Når vi ikke kan forvente at andre land uoppfordret respekterer Norges selvpålagte restriksjoner, må vi enten akseptere at atompolitikken i praksis er avskaffet eller innføre en fast praksis der alle marinefartøyer som kommer til Norge blir bedt om å opplyse om de har atomvåpen om bord.

       SV ønsker å innføre en slik praksis med erklæringer fra fremmede staters marinefartøyer og vil be Regjeringen og forsvarsminister Jørgen Kosmo praktisere norsk atompolitikk på samme måte som Jørgen Kosmo gjorde det som ordfører i Horten.

Restriksjonene på allierte øvelser i Finnmark

       Med Sovjetunionen som nabo utformet Regjeringen Gerhardsen etter innmeldingen i NATO i 1949 en rekke begrensninger på alliert, militær aktivitet i Finnmark. Disse tiltakene skulle ha, og har hatt, en tillitskapende effekt mellom Norge og Sovjetunionen. Tiltakene gikk i hovedsak ut på:

       Etter Sovjetunionens oppløsning og Warszawapaktens sammenbrudd er Norge nå i en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon enn da de selvpålagte restriksjoner i sikkerhetspolitikken ble formulert. Spørsmålet om restriksjonene er like hensiktsmessige i dag er derfor stilt av mange. I Regjeringens fremlegg til forsvarsbudsjett for 1995 sies det at de særlige begrensninger på militær aktivitet i Finnmark vil bli gjort lempeligere og lettere å praktisere. Det er imidlertid andre forhold enn supermaktskonflikten slik den var under den kalde krigen som rettferdiggjør at et lite land skal være opptatt av tillitskapende tiltak overfor større naboer. Særlig viktig er dette i perioder der større nabostater er preget av politisk uro og usikkerhet. Russland utgjør i øyeblikket ingen militær trussel mot Norge, så det er vanskelig å se at det finnes gode militærfaglige argumenter for en oppgivelse av de selvpålagte restriksjonene.

       Usikkerheten i Russland gjør at det er en rekke sikkerhetspolitiske grunner for å beholde og praktisere disse selvpålagte restriksjonene slik at Norge ikke bidrar til å hjelpe konservative og nasjonalistiske krefter i Russlands politiske maktkamp. Den økonomiske og politiske situasjon i Russland er meget usikker og landet har en lang vei å gå før et stabilt demokrati er etablert. De norske selvpålagte restriksjonene er om mulig enda viktigere i dagens situasjon enn tidligere. Et av denne nye nasjonalismens sterkeste vekstpotensial er å spille på de nasjonale strenger, og gi inntrykk av at Russland trues av ytre fiender. Dersom Norge nå innfører lettelser på restriksjonene på øvelsesaktivitet i Nord-Norge samtidig som en heller ikke følger opp den offisielle norske atompolitikken i praksis, er dette et meget uheldig utenrikspolitisk signal både til Russland og våre øvrige naboland.

Forslag:

       På denne bakgrunn fremmes følgende