| |
DATO: 1996-02-21
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Det fremmes forslag om at Stortinget ber Regjeringen treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det nåværende Riskatun Bo- og Rehabiliteringssenter i fremtiden blir benyttet som opptreningsinstitusjon for ortopediske/nevrologiske pasienter.
Riskatun Bo- og Rehabiliteringssenter ligger i Sandnes kommune og er nå under styrt avvikling. Det tas med dette et initiativ for å sikre at Riskatun fortsatt blir benyttet til helseformål.
Riskatun Bo- og Rehabliteringssenter eies av Rogaland Fylkeslag av Norges Handicapforbund. Det var ferdigstilt i 1988, og var tiltenkt brukt som tilbud for fysisk funksjonshemmede og behandling innen medisinsk rehablitering på fylkeskommunalt nivå. Institusjonen ble imidlertid lite brukt av fylkeskommunen, som nå har vedtatt å bygge ut et rehabiliteringssenter på Lassa i Stavanger. Eiere, ansatte og institusjonen har i flere år arbeidet for å få gjennomslag for en driftsmodell eller eventuelt samarbeidsmodell med Sandnes kommune og/eller Rogaland fylkeskommune. Av ulike grunner har ikke dette arbeidet lykkes. Den styrte avviklingen betyr at et unikt anlegg med tilbud til funksjonshemmede og/eller personer med behov for ulike typer rehabilteringsopplegg, kan bli liggende ubrukt.
Ved Riskatun er det i alt investert for ca. 40 mill. kroner, og en har totalt ca. 6.000 kvm disponibelt for helseformål, hvor det er spesielt tilrettelagt for rullestolbrukere. Boforholdene ved institusjonen er organisert med 38 enheter bestående av 18 leiligheter i to tun, 12 leiligheter i eget bygg, og 8 boenheter i en sengeavdeling i et fellesbygg. Alle leilighetene har et areal på fra 50 til 80 kvm, med egen inngang, hall, stue/kjøkken, soverom, bad og bod. Alle leilighetene er tilrettelagt for rullestolbrukere med den tekniske standard det krever. Fellesbygget har en grunnflate på ca. 2.500 kvm, og inneholder avdelinger for ergo- og fysioterapi pluss svømmehall. I tillegg kommer servicefunksjoner som spise/oppholdstue, kjøkken, vaskeri, besøksleilighet, bibliotek, legekontor, hår- og fotpleie, administrasjonskontorer, resepsjon og kiosk m.m. I underetasjen er det plassert en barnehage til 36 barn.
I et land med et betydelig behov for helsetjenester bør det være uakseptabelt å la et så unikt anlegg i landssammenheng bli stående ubrukt. Regjeringen bør derfor gripe inn for å sikre at anlegget blir benyttet til et formål som dekker et behov.
Riskatun søkte i 1992 om å bli godkjent som opptreningsinstitusjon, men fikk avslag fra folketrygden, som ikke hadde ressurser til å godkjenne flere institusjoner. Riskatun har de tilbudene og den kvaliteten på anlegget som trengs for å bli godkjent som en opptreningsinstitusjon i gruppe 1, og det kan sannsynliggjøres at det finnes et udekket behov for slike institusjonsplasser i Rogaland. Da er det uakseptabelt å argumentere med folketrygdens økonomi.
Sosialdepartementets arbeidsgruppe som i 1992 vurderte opptreningsinstitusjonenes forhold til det øvrige hjelpearbeidet konkluderte med at de ressursene som opptreningsinstitusjonene representerer er geografisk skjevt fordelt. Det gjelder både i forhold til kommuner og fylker. Ettersom dette tilbudet for en stor del er statlig finansiert, betyr ulik bruk ulike og tilfeldige overføringer til kommuner og fylkeskommuner. Arbeidsgruppen mente at det er en utfordring å etablere ordninger slik at ressursene blir rimelig fordelt til kommuner og fylkeskommuner. Årsaken til den skjeve geografiske fordelingen er at nærhet til tilbud påvirker bruken. Rogaland fylke, hvor det ikke finnes noen opptreningsinstitusjoner for ortopediske pasienter, ligger desidert lavest blant samtlige av landets fylker når det gjelder pasienter pr. 100.000 innbyggere. For « gruppe 1 »-institusjonene utgjorde rogalendingene 0,72 prosent av brukerne i 1994. Rogaland lå også lavest i 1992, med 142 pasienter pr. 100.000 innbyggere, mens eksempelvis Oslo lå på 1.060 pasienter pr. 100.000 innbyggere. Buskerud, Oppland og Nord-Trøndelag, som har mange institusjoner, hadde et forholdsvis høyt forbruk. I Oslo ligger det ingen opptreningsinstitusjoner, men det finnes flere beliggende bare 1-2 timers kjøretid fra byen. Det statistiske materialet forteller oss med all mulig tydelighet at det er høy etterspørsel etter institusjonsplasser der det finnes et tilbud innen rimelig nærhet. Behovet for opptreningsinstitusjonsplasser er til stede, men ingen etterspør en tjeneste som ikke finnes, og pasientene foretrekker ikke å bruke tilbudene når avstanden til hjemmet blir for lang.
I Rogaland finnes det som nevnt i dag ingen opptreningsinstitusjoner, selv om behovet selvsagt er like stort som ellers i landet. Rogaland fylke har vedtatt å bygge opp et rehabiliteringstilbud på Lassa i Stavanger, men her åpnes det ikke for opptrening av ortopediske pasienter. Det er først og fremst ment å være et tilbud for tunge pasienter og trafikkskadde. Det eneste tilbudet ortopediske pasienter fra Rogaland i dag får er opptrening på Eiken Rekreasjonshjem i Vest-Agder. Bare transportutgiftene fra Stavanger-området til Eiken er beregnet til ca. 8700 kroner pr. pasient, tilsvarende utgiftene til en ukes opphold på Riskatun. I denne situasjon kan det vanskelig sees på som et urimelig krav at Regjeringen bidrar konstruktivt til å sikre et bedre tilbud for ortopediske/nevrologiske pasienter i Rogaland fylke - et tilbud som selvsagt også vil være åpent for pasienter fra andre fylker.
Imot forslaget om å gripe inn for å sikre et opptreningstilbud på Riskatun kan det innvendes at det kan føre til en overdekning på landsplan. En slik påstand er neppe riktig. For det første viser statistikken over den geografiske bruken av opptreningsinstitusjonene at det sannsynligvis finnes et skjult behov, spesielt i Rogaland fylke, som ikke kommer til overflaten fordi det ikke vil finnes noen etterspørsel før det finnes et akseptabelt tilbud å etterspørre. Dernest vil behovet øke dersom det i fremtiden blir operert flere pasienter ved våre sykehus. Det er et uttalt mål fra samtlige politiske partier at sykehuskøene skal reduseres. Helseminister Gudmund Hernes har allerede lovet et behandlingstilbud til 2000 av de pasientene som venter på hofte- og kneoperasjoner gjennom å bruke 100 mill. kroner til å få disse operert ved Ullevål sykehus i Oslo eller på Røros sykehus. Disse pasientene vil sammen med andre opererte pasienter ha bruk for et opptreningstilbud etter operasjonen. For det tredje bør det nevnes at Stortingets sosialkomité i Innst.S.nr.165 (1994-1995) om mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste gir klare signaler om en fremtidig bedre finansieringsordning med lavere egenandeler, selv om de ulike partiene går ulikt langt i denne retningen. Lavere egenandeler vil øke etterspørselen.
I Innst.S.nr.165 (1994-1995) peker en enstemmig sosialkomité, med unntak av Sosialistisk Venstreparti, på at økte opptreningstilbud ikke bare vil ha en utgiftsside gjennom en økt belastning på folketrygden, men også vil føre til innsparinger andre steder:
| « Disse institusjonene er en viktig samarbeidspartner til fylkeskommunal helsetjeneste ved at de i stor grad bidrar til å redusere ventelistene ved norske sykehus idet de er i stand til å overta etterbehandlingen av pasientene etter meget kort tid på sykehus. Opptreningsinstitusjonene er også en viktig samarbeidspartner til kommunal helsetjeneste ved at pasientene blir bedre i stand til å ta vare på seg selv, og de trenger ingen eller mindre hjelp fra kommunehelsetjenesten etter et behandlingsopphold. » |
I forbindelse med søknaden fra Riskatun om oppgradering til « gruppe 1 »-institusjon i 1992 bekreftet overlege ved ortopedisk kirurgisk avdeling ved Sentralsjukehuset i Rogaland det samme: « Den ortopedisk kirurgiske sengekapasitet er meget sterkt presset, dels pga. økonomisk innstramning, og også pga. økende behov for ortopedisk kirurgisk service. Liggetiden er i denne sammenheng presset ned til et absolutt minimum. Vi har et stort behov for et sted å sende pasientene for kortere tids opptrening. »
Konklusjonen må bli at det er behov for flere opptreningsplasser blant annet for ortopediske pasienter på landsplan. Behovet er spesielt stort i Rogaland som i dag ikke har noe slikt tilbud innenfor fylkesgrensene. Opptreningsinstitusjonene trekker penger fra folketrygden, men frigjør samtidig sengeplasser ved sykehusene og reduserer pasientenes fremtidige behov for hjelp fra kommunehelsetjenesten. I Sandnes kommune ligger et unikt og ferdig anlegg klar til bruk.
I denne situasjonen vil det være en skandale om det blir liggende ubrukt. Følgelig bør Regjeringen gripe inn og sikre seg at institusjonen blir brukt til å hjelpe syke mennesker som har bruk for samfunnets håndsrekning. Riskatun bør brukes til opptreningsinstitusjon for ortopediske/nevrologiske pasienter, og minst ha et tilbud på 20 plasser. Det bør være en gruppe 1-institusjon.
På hvilken måte det i praksis vil være best å gripe inn for å sikre et slikt tilbud bør departementet selv ha anledning til å vurdere. Etablering av tilbud om opptreningsplasser har tidligere skjedd delvis ut fra privat initiativ, og delvis ut fra offentlig initiativ ved at Rikstrygdeverket etablerte og tidligere eide og drev noen rekonvalesenshjem. Det vil derfor ikke være noen ny praksis om det skjer igjen, inntil institusjonen eventuelt kan selges til private på et senere tidspunkt. Eierforholdene er i denne sammenhengen ikke det viktigste. Det avgjørende er at det blir gitt et tilbud som det er behov for, og at en unik institusjon fortsatt blir benyttet til å yte helsetjenester.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen treffe
nødvendige tiltak slik at Riskatun Bo- og Rehabiliteringssenter blir
benyttet som opptreningsinstitusjon i gruppe 1, med et minimumstilbud på 20
plasser.