| |
DATO: 1997-05-06
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Forskjellen mellom fattige og rike i velstands-Norge øker.
I velstands-Norge lever mange mennesker under uverdige forhold. Det har nå kommet en ny boligundersøkelse, som viser at 6.200 mennesker i Norge i dag er bostedsløse.
Forsker Ivar Brevik konstaterer i en ny rapport fra NIBR (rapport 1996:24), « Sosialhjelpsklienters arbeid, helse og oppvekst », at 60 % av klientene mellom 18 og 50 år er enslige uten barn. Han sier også at de utgjør en strategisk og sårbar gruppe i sosialpolitisk sammenheng.
Over halvparten av klientene kan betraktes som fattige, mot 5 % av befolkningen for øvrig. Hver tredje av klientene levde i hovedsak av sosialhjelp, og klientene har hyppige fysiske og psykiske helseplager som nedsetter arbeidsevnen.
Tre ganger så mange har varige helseproblemer som nedsetter arbeidsevnen. Kvinner har dårligere helse enn menn, og de lider særlig av psykiske plager. Samlet sett har enslige forsørgere dårligst helse.
I siste utgave av SSBs « Sosialt Utsyn » (1993) gis følgende oppsummering av utviklingstendensene i tidsrommet fra 1980 til 1990:
| « Sosialhjelpsutgiftene sjudoblet fra 1980 til 1990 » |
| « Til tross for at andelen personer i lavinntektsgruppen er blitt redusert i løpet av 1980-tallet har antall personer som mottar økonomisk sosialhjelp økt kraftig i samme periode. Antall stønadstilfeller økte fra ca 60.000 i 1980 til ca 165.000 i 1990, dvs. nesten en tredobling. Utgiftene til sosialhjelp har økt enda raskere. I 1980 ble det utbetalt nær 220 millioner i økonomisk sosialhjelp, i 1990 vel 3,3 milliarder. Justerer vi for prisstigningen i perioden, ble det utbetalt sju ganger mer sosialhjelp i 1990 enn i 1980. Den enkelte sosialhjelpsmottaker fikk altså utbetalt langt mer i støtte mot slutten av 80-tallet enn på begynnelsen av tiåret. Dette skyldes blant annet at gjennomsnittlig stønadsperiode blir lengre. Særlig raskt økte antallet sosialhjelpstilfelle og sosialhjelpsutgiftene i perioden fra 1986 til 1989. I 1990 ser det imidlertid ut til at veksten i utgiftene har stoppet opp. |
| Knapt 7 prosent av husholdningene mottok sosialhjelp i 1990. Men det er store forskjeller mellom grupper av husholdninger. De som er overrepresentert i lavinntektsgruppen, er også de som oftest mottar sosialhjelp. I 1990 var andelen som mottok sosialhjelp størst blant enslige forsørgere, 26 prosent og unge enslige, 13 prosent (Inntekts- og formuesundersøkelsen). |
| Det er først og fremst blant de yngre at det er blitt flere sosialhjelpsmottakere. I 1990 mottok f.eks. ca 32.000 eller 9,5 prosent av alle personer i alderen 20-24 år økonomisk sosialhjelp. Ti år tidligere ble det bare registrert vel 11.000 eller 3,7 prosent sosialhjelpstilfeller i denne aldersgruppen. Den økende andelen unge som mottar sosialhjelp, må trolig ses på bakgrunn av utviklingen på arbeidsmarkedet i perioden (Kalve og Osmunddalen 1992). » |
Antall stønadsmottakere i 1994 var 166.500, med en samlet utbetaling av sosialhjelp på om lag 4 milliarder samme år. En stor andel av sosialhjelpsmottakerne er ungdom som ikke har opparbeidet rettigheter fra folketrygden. Ifølge Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) blir 77.500 barn forsørget gjennom sosialhjelpsmidler.
Både de ulike normer som praktiseres og lave stønadsnivåer bidrar til inntektsforskjeller og en nedverdigende behandling av personer med en vanskelig livssituasjon. Sosialhjelpsmottakerne tilhører den gruppen i det norske samfunn med absolutt lavest disponibel inntekt. For å oppnå en rettferdig fordeling må det derfor gjennomføres en sosialreform for normerte satser til livsopphold, en rettighetsfesting i samsvar med velferdsstatens prinsipper. Det vil både løfte denne gruppen økonomisk og i stor grad fjerne innslaget av vilkårlig behandling.
Fellesorganisasjonen (FO) påpeker at en nasjonal minstenorm kan bidra til at sosialarbeidernes ressurser frigjøres til å utøve sosialt arbeid overfor de mange som i dag ikke får tilstrekkelig sosialfaglig bistand. På den måten kan personer med rusproblemer, psykiske problemer og andre funksjonsvansker få bistand, råd og veiledning til å mestre sitt liv best mulig.
I dag brukes mye tid på økonomiske beregninger og vurderinger og skrivebordsarbeid, i stedet for sosialfaglig arbeid.
Det er kommunene som har ansvaret for utbetaling av økonomisk sosialhjelp. Lov om sosiale tjenester angir hvilke utgiftskategorier som skal dekkes, men kommunene vedtar egne normer for stønad til livsopphold.
En rekke undersøkelser har påvist betydelige variasjoner mellom kommunene når det gjelder nivået på ytelsene. Lars Inge Terums undersøkelse (1996) av 44 utvalgte sosialkontorer viser ved tre typiske søknader at tilskuddene varierte fra null opptil 4600 kroner pr. mnd. Dette står i motstrid til et rettsstatsprinsipp om at like tilfeller skal behandles likt. Etter at mange kommuner har gjennomført innstramminger og mer restriktiv tildelingspraksis er denne forskjellsbehandling forsterket. Dette kan avleses av kommunenes ulike normer eller ved å sammenligne fylkenes gjennomsnittlige stønadsnivå pr. klient. I 1994 var variasjonsbredden fra 13.821 kroner pr. klient til 32.047 kroner uten at det kan påvises sammenheng med levekostnader. De kommunale retningslinjer for nivå og den utstrakte bruk av skjønnsmessige vurderinger gir en uakseptabel forskjellsbehandling, og undergraver individenes rettssikkerhet i en vanskelig livssituasjon.
I forbindelse med behandlingen av velferdsmeldingen ( Innst.S.nr.180 (1995-1996)) ble både ulikebehandling og urettferdigheten i det nåværende system påpekt og dokumentert. Det er påkrevet med bedre inntektssikring for dem som faller utenfor arbeidsmarkedet, eller av andre årsaker ikke kan forsørge seg selv og sin familie.
Det bør nå opprettes en minstestandard på den stønad som gis.
For det første kan det bidra til å sikre at alle innbyggerne får en garanti for et minimum av økonomisk og sosial trygghet til enhver tid i tråd med sosialtjenestelovens § 1-1. En nasjonal minstestandard som justeres i takt med prisutviklingen kan garantere at det er sammenheng mellom normene og de faktiske levekostnader.
Videre kan det gjennom informasjon fra myndighetene i tråd med sosialtjenestelovens § 3-5 gi den enkelte kunnskap om sine rettigheter slik at hun/han kan forsvare sine interesser. Man unngår også umyndiggjøring av sosialklienter. Den enkelte har rettskrav på et minimumsbeløp, og kan selv disponere og planlegge sin økonomi innenfor dette beløp.
En minstestandard kan også føre til større likhet i stønadstilbudet uavhengig av bosted, og forhindre at hensyn til kommunale budsjetter får innvirkning på hjelpen.
Sosiallovutvalget oppnevnt i 1980 for å forberede ny sosiallov foreslo blant annet at man skulle lovfeste en normert minsteytelse på økonomisk sosialhjelp, basert på folketrygdens minstepensjon og differensiert etter hjelpesøkerens livssituasjon. I tillegg skulle det ytes stønad etter skjønn og egen bestemmelse om nødhjelp.
En reform av sosialhjelpsystemet må kombineres med omorganisering av det offentlige ansvar for vurdering, tildeling, utbetaling og kontroll i forhold til rettighetsregulerte ytelser. Ved å overføre støtte til livsopphold til trygdekontorene vil det gi bedre utnytting av ressursene, samordningsgevinster i forhold til andre ytelser og dermed større brukervennlighet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1. | Stortinget ber Regjeringen om at det fastsettes en nasjonal minstenorm for stønad til livsopphold. Beløpet skal tilsvare Folketrygdens minstepensjon, og reguleres i takt med denne. Det skal fortsatt ytes stønad etter skjønn utover fastsatt normert minstestandard. |
| 2. | Stortinget
ber Regjeringen om å utrede de økonomiske og organisatoriske konsekvensene av
å overføre ansvaret for stønad til livsopphold fra sosialkontorene til trygdekontorene.
|