| |
DATO: 1997-05-06
SIDETALL: 3
Til Odelstinget.
2. Erstatningen for barskog som naturreservat
4. Erstatning ved midlertidig vern
5. Det økonomiske tapet ved et midlertidig vern
6. Oreigningslova og forhåndstiltredelse
7. Hovedendringa av naturvernlova i 1985
8. Tapet ved det midlertidige vernet
I de siste 10-20 år har mange områder blitt vernet. Verneformålet har vært nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og naturminner.
I 1990-åra har særlig barskogvernet økt. I 1993 ble det bl.a. vedtatt et permanent vern av ca 100 barskogområder svarende til ca 295 km2. Vernet skjedde i medhold av naturvernlova fra 19. juni 1973 nr. 63.
Barskogområdene ble vernet som naturreservat.
Stortinget har gått inn for å verne ytterligere ca 120000 daa eller ca 120 km2. I denne forbindelse uttaler komiteens flertall at de « er oppmerksom på at verneomfanget på 120 km2 ikke er tilstrekkelig for å få vernet alle de registrerte store områdene. Rundt halvparten av disse vil bli sikret gjennom den foreslåtte verneplanen samt den vedtatte planen for nasjonalparker ». De ber derfor departementet se på andre virkemidler for å sikre at de resterende områdene forblir mest mulig urørt.
Arbeidet med å registrere verneverdig barskog ble startet opp i 1984, og vil tidligst bli fullført rundt århundreskiftet. Arbeidet har vært omfattende, og store deler av skogarealet vil bli gjennomgått. Stortingsflertallet sier også at etter hvert som vi får økte kunnskaper og enda bedre oversikt som følge av det pågående registreringsarbeidet, bør det utarbeides en strategi for vern av nye områder utover den foreslåtte verneplanen. Dette betyr at vi når står overfor en ny bølge av barskogområder som skal vernes.
Flere av barskogområdene har vært vernet midlertidig i flere år uten at det er gitt noen erstatning for det. Dette forslaget tar sikte på å endre denne praksisen.
Erstatninga for de barskogområdene som er vernet som naturreservat, har skapt store erstatningsmessige problemer. Den rettslige og skjønnsmessige vurderinga har gått på om erstatninga skal ytes etter et stipulert balansekvantum/en stipulert tilvekst eller ut fra realisasjonsverdien av det tømmeret som kan hogges. Erstatning ut fra balansekvantumet kan gjerne ligge på halvparten av realisasjonsverdien eller enda mindre.
Ut fra lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom fra 6. april 1984 nr. 17 - vederlagslova - skal vederlaget fastsettes ut fra tidspunktet når skjønnet blir avhjemlet, se § 10. Dersom overtakinga av grunnen skjer før vederlaget blir fastsatt, skal det tas hensyn til at utbetalinga skjer på et seinere tidspunkt.
Det er imidlertid ikke erstatninga ved et permanent vern som skal tas opp her, men de økonomiske problema som er knyttet til det midlertidige vernet. Det er likevel slik at disse reglene må sees i sammenheng.
I naturvernlova fra 19. juni 1970 nr. 63 heter det i § 18 nr. 4:
| « Departementet kan på forhånd treffe vedtak om midlertidig vern inntil saken er avgjort. » |
Det er Miljøverndepartementet som fatter slikt vedtak.
Midlertidig vern blir brukt relativt ofte, særleg der de ulike interessene står mot hverandre, og der eieren har mye gammel skog innenfor området eller der det er planlagt hogst.
I noen tilfeller fører arbeidet med vernet til at området blir permanent vernet. I andre tilfeller blir det midlertidige vernet opphevet. Det midlertidige vernet kan vare i kortere eller lengre tid. Det er eksempel på at et midlertidig vern har vart fra 2 år til opp mot 10 år.
I naturvernlova fra 19. juni 1970, 20, annet ledd heter det:
| « Erstatningen fastsettes i samsvar med reglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom. Ved anvendelsen av nevnte lov § 10 er det tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn. » |
I Ot.prp.nr.46 (1983-1984) om lov om endring i naturvernlova s.18, går det fram at det ikke bør gis erstatning for det midlertidige vernet. I det vesentlige bygger dette på Strandlovdommen fra 1970 som er tatt inn i Rt 1970 67.
Dette vil i praksis si at erstatninga for det midlertidige vernet i dag er lik kr 0.
Når en eier ikke får utnytte skogen sin eller får noe vederlag, fører dette til et økonomisk tap. Hun får ikke hogge i skogen enten det gjelder tilveksten eller noe annet kvantum.
Det betyr ofte et vesentlig tap i sysselsettingsmulighetene for den enkelte eier gjennom året. Alternativ sysselsetting kan også være vanskelig for mange. I neste omgang kan dette føre til tapte tømmermengder, noe som også kan få betydning for deler av et lokalsamfunn ved at det blir mindre tømmertransport og mindre tømmer til lokale sagbruk m.m.
Den aktuelle eieren vil først og fremst lide et tap ved at hun må ut på lånemarkedet for å låne til den inntekta som hun går glipp av. I tillegg kan det føre til andre tap ved at skogen blir overmoden, for til vanlig gjelder vernet gammel hogstmoden skog. Det vil føre til at avkastninga blir redusert både på kort og på lang sikt.
I lov om oreigning av fast eiendom fra 23. oktober 1959 er det m.a. saksbehandlingsregler ved ekspropriasjonsinngrep. Ved ekspropriasjon av veggrunn, kraftledningsgater og tomteområder er det ofte slik at utbyggeren « ikke har tid » til å vente med å sette i gang tiltaket til det foreligger et rettskraftig skjønn.
Utbyggeren kan søke et forvaltningsorgan om å få overta disposisjonsretten før skjønn blir holdt. Dette er forhåndstiltredelse. Det heter i § 25:
| « Kongen - eller styringsorgan med fullmakt etter § 5 - kan gje samtykke til at oreigningsinngrep vert sett i verk før det ligg føre rettskraftig skjøn. » |
Dersom dette skjer har eieren krav på erstatning ut fra § 10 i vederlagslova, 2. og 3. punktum. I praksis blir dette vederlaget nesten alltid fastsatt som en rentegodtgjørelse ut fra en rentesats som kommer i tillegg til den utmålte erstatninga. Denne renta blir kalt avsavnsrenta og tapet blir kalt avsavnstapet. Det er det tapet som en eier får når han ikke får vederlaget for tapet straks.
Denne erstatningsregelen har nær tilknytning til et midlertidig vern. Dersom det midlertidige vernet blir permanent, er det vanskelig å se at det blir noe skille.
Dersom det ikke skjer noe endelig vern, er det også gode grunner for å ha en tilsvarende erstatning. Tapet pr. år vil være like tyngende for den enkelte eier sjøl om vernet blir opphevet. Dersom det blir ytt verderlag, vil ikke eierne føle at de blir utsatt for tap, men får en viss kompensasjon. Dette vil i neste omgang kunne føre til at de blir mer positivt innstilt til å stille seg åpne for et verneforslag.
I samband med lovendringa i 1985 ble det nedsatt en arbeidsgruppe i 1982 som skulle komme med forslag til endringer. Arbeidsgruppa var satt sammen av representanter fra Miljøverndepartementet, Landbruksdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Justisdepartementet og Regjeringsadvokaten. Det vil si at det var en ensidig sammensatt gruppe.
Arbeidsgruppa gikk likevel inn for at det skulle gis erstatning for midlertidig vern, der dette ble avløst av et varig vern. Det var da tidspunktet for det midlertidige vernet som skulle danne utgangspunktet for erstatningsberegningen. Departementet ville ikke legge fram et slikt forslag. I Ot.prp.nr.46 (1983-1984) heter det på s. 19, 2. spalte:
| « Departementet har imidlertid ikke funnet grunn til å oppretteholde forslaget om at tidspunktet for midlertidig vern skal legges til grunn for erstatningsfastsettelsen i de tilfeller hvor det midlertidige vernevedtaket avløses av vedtak om varig vern. Om man legger til grunn tidspunket for midlertidig eller varig vern som utgangspunkt for erstatningsutmålingen vil neppe ha store økonomiske konsekvenser for grunneiererne, men departementet mener det bør legges vekt på at midlertidig regulering av eierrådigheten i medhold av annen lovgivning normalt ikke medfører erstatningsplikt for det offentlige. » |
Dette er ikke i samsvar med de reglene som en har i § 10 i vederlagslova og som § 20 annet ledd i naturvernlova viser til. Det svarer heller ikke til regelen i oreigningslova fra 1959, § 28 annet ledd, der det heter:
| « Får eigaren eller rettshavaren skade eller ulempe av di det er lagt hand på rådvaldsretten, så som nemnt i fyrste leden, kan han krevja skadebot av søkjaren. Slik skadebot vert fastsett når vederlaget for inngrepet vert sett, men i særskilt skjøn om inngrepet ikkje vert sett i verk. » |
Et vedtak om midlertidig barskogvern er i realiteten et vedtak om at det ikke kan skje noen økonomisk aktivitet i skogen. Det er fra dette tidspunktet staten tar barskogområdet i bruk og eieren får det økonomiske tapet i tillegg til skade og ulempe.
Tapet ved det midlertidige vernet kan fastsettes ut fra at eieren ikke får utnytte skogen i denne tida. Dette vil være avhengig av den biologiske avkastning og de økonomiske faktorer som går inn i regnestykket for å komme fram til det årlige økonomiske tapet. Dette vil kunne avhenge av skogtilstand, priser og kostnader og den planlagte hogsten.
Siden rettspraksis i det vesentlige har innrettet seg etter å finne en avsavns-rente, vurderes dette som en akseptabel måte for å komme fram til et vederlag på, også ved et midlertidig vern. I tillegg vil det komme andre skader og ulemper. Det vil være tap ved at skogen ikke kan skjøttes i det hele ved uttak av tynningsvirke, ved, tørt, vindfall, råte m.m.
Når det gjelder avsavnsrenta, vil det mest naturlige være å bruke en avsavnsrente tilsvarende driftskredittrenta for vedkommende eier. Det er den hun blir avkrevd av banker og låneinstitusjoner når hun ikke får den inntekta som var planlagt. Dette vil være et tap pr. år, dvs. pro anno.
Det neste spørsmålet blir så hva denne renta skal regnes av. Når det midlertidige vernet blir avløst av et varig vern, regnes avsavnstapet ut fra en rentesats på den utmålte erstatninga. Kommer skjønnet fram til f.eks. kr 100.000 i erstatning og avsavnrenta blir fastsatt til 8 %, kommer kr 8.000 i tillegg til erstatninga for hvert år som det varige vernet har vart fram til erstatningsutmålinga skjer.
Dersom det midlertidige vernet blir oppheva, må en finne fram til det årlige tapet som vedkommende grunneier har hatt. Dette tapet kan stipuleres ut fra nettoverdien av den årlige tilveksten. Av den årlige nettoverdien regner en så avsavnstapet ut fra rentefoten for driftskreditten. Det økonomiske tapet for skader og ulemper kommer i tillegg. Det er reglene i vederlagslova som skal gjelde.
På denne bakgrunn fremmes følgende
I lov av 19. juni 1970 nr. 63 om
naturvern gjøres følgende endring:
§ 20 annet ledd andre punktum skal lyde:
Ved anvendelsen av nevnte lov § 10 er
det tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn. Dersom det har
vært fattet vedtak om midlertidig vern forut for fredninga, er det
tidspunktet for det midlertidige vernet som skal legges til grunn. Det skal
også fastsettes erstatning ved et midlertidig vern, sjøl om det blir
opphevet.
Denne lov gis virkning for alle
naturreservatfredninger etter 1. juni 1996.