| |
[pdf-format]
DATO: 2002-03-20
SIDETALL: 3
Stortingets behandling av Utjamningsmeldinga
Oppbygging av kirkestedet Kautokeino
Kostnadsoverslag for bygging av byen
Etterbruk/utviklingsmuligheter
Til Stortinget
I forbindelse med en større filminnspilling i Kautokeino knyttet til det opprøret som fant sted på kirkestedet i 1852, har filmskaperne planlagt gjenskapning av bebyggelsen i Kautokeino slik denne var i 1852, med tanke på etterbruk av bygningene etter avsluttet filminnspilling. Stortinget har tidligere, i forbindelse med behandling av Utjamningsmeldinga i juni 2000, tatt til orde for statlige tiltak i indre Finnmark som ledd i å oppnå alternativ aktivitet i regionen til erstatning for reindriften, som er i sterk tilbakegang.
Forslaget som fremmes gjelder ikke midler til selve filminnspillingen, men kun bygningene og etterbruken knyttet til disse.
Stortinget behandlet i juni 2000 St.meld.nr.50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga. I Innst.S.nr.222 (1999-2000) uttalte komiteens flertall (representantene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti):
| « ... Utjamningsmeldinga (påviser) på en klar måte ... levekårsproblemene i storbyene. Flertallet vil vise til at undersøkelser som er gjort i indre Finnmark (kommunene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Tana og Nesseby), synliggjør tilsvarende levekårsproblemer i dette området som i indre Oslo øst. Det er etter dette flertallets syn viktig å rette en særlig oppmerksomhet mot dette området, på linje med oppmerksomheten som meldinga retter mot indre Oslo øst. » |
Sosialkomiteens flertall uttalte videre:
| « Dersom dette arbeidet skal lykkes, er man etter flertallets syn avhengig av en forståelse for situasjonen, og statlige tiltak i denne regionen må samordnes med de tiltak man søker å realisere lokalt. » |
Etter at Stortinget sluttet seg til sosialkomiteens innstilling, ble det satt ned en egen gruppe bestående av representanter fra de ulike kommunene i indre Finnmark som skulle se på tiltak som kunne bidra til å virke utjevnende på levekårene. Gruppen avga sin innstilling « Oppfølging indre Finnmark » til Kommunal- og regionaldepartementet i februar 2002. Ett av de tiltak som gruppen har foreslått igangsatt er det nedenfor omtalte.
Indre Finnmark har vært preget av høy arbeidsledighet betinget av nedgangen i sysselsetting innen reindriften. På grunn av redusert beitegrunnlag har mange måttet slutte med reindrift, samtidig som det har vært få alternative arbeidsplasser, slik at arbeidsledighetstallene etter hvert har blitt høye, særlig i Kautokeino, som er den mest reindriftsavhengige kommunen. Det har derfor vært et stort behov for kreative forslag til alternative aktiviteter i kommunene. Planene om innspilling av en film i kommunen, med tilhørende planer om etterbruk av bygningsmassen til kultur- og turistformål har derfor skapt entusiasme og optimisme.
Den 8. november i 1852 fant det sted et sosialt og religiøst opprør på kirkestedet Kautokeino i Finnmark, som førte til at handelsmannen og lensmannen på stedet ble drept. En rekke personer ble anholdt, og flere ble dømt til døden. To av personene ble henrettet ved halshogging i Alta i oktober 1854.
Det er skrevet flere bøker om Kautokeinoopprøret (bl.a. « Rød Høst » av Olav Nordrå og « Korstog mot Kautokeino » av Idar Kristiansen, samt forskningsarbeidet « De rettferdiges strid » av den nederlandske forskeren Zorgdragger. Flere ganger har det også foreligget planer om filmatisering av historien. Nordahl Grieg skrev før krigen et utkast til et filmmanus, og også Egil Monn Iversen hadde planer om å filme dramaet.
Nå foreligger ferdige planer for filmatisering under regi av Nils Gaup, som selv er fra Kautokeino. Nils Gaup (f. 1955) ble utdannet ved Statens teaterhøyskole i 1978. Han har arbeidet ved flere teatre, og var i 1981 med på å grunnlegge Beaivvás Sami Teahter, det første samiske teater i Norge. Han har også spilt i flere norske langfilmer. Hans regidebut Veiviseren (1987), som han også skrev manus til, ble nominert til Oscar for beste utenlandske film. Etter det har han regissert Håkon Håkonsson (1990), Hodet over vannet (1993), Tashunga (1995) og Misery Harbour (1999). Gaups filmer har vært kommersielle suksesser, med et bredt publikum også i utlandet.
Filmskaperne ønsker at det skal stå igjen et varig minne etter at filmen er innspilt, og har planer om at Kautokeino kirkested bygges opp slik det så ut under opprøret i 1852. Estimatet er basert på tegninger av produksjonsdesigner Kalli Juliusson, en av Europas mest anerkjente filmdesignere, med erfaring fra prosjekter hvor det er bygget for kombinasjonsbruken filmopptak/etterbruk. Blant annet « Kristin Lavransdatter ». Byen er historisk korrekt mht. byggestil, arkitektur og farger. Plasseringen av de enkelte hus er tilpasset filmens behov, det samme er dimensjonene: Det vil ikke la seg gjøre å plassere en skuespiller i f.eks. en døråpning eller en seng om man slavisk skal følge historisk korrekte dimensjoner. Det samme vil gjelde etterbruken med storvokste turister. Det er dermed en forutsetning at det ikke legges føringer for 100 % historisk korrekthet, men derimot en by som kan utnyttes til kultur- og næringsutvikling i dag.
Man skal ha i mente at hele Kautokeinos bebyggelse ble brent ned i forbindelse med evakueringen av fylket høsten 1944, og at så vel Kautokeino samt resten av Finnmark dermed har svært få historiske bygninger å vise fram. En gjenskapelse av deler av den samiske og Finnmarks historie gjennom oppbyggingen av det gamle kirkestedet Kautokeino vil dermed også være tjenlig i et historisk og kulturelt perspektiv overfor Finnmarks befolkning.
Det er fra filmskapernes side høsten 2001 hentet inn anbud for bygging fra selskaper i Finnmark, Polen og Russland. Filmskapernes søknad til Kommunal- og regionaldepartementet datert 5. september 2001 gjaldt « kun bygningenes yttervegger og tak » med en kostnadsramme på kr 4.164 000. Responsen på Nils Gaups ønske om å etterlate seg noe varig i sitt hjemfylke (i motsetning til « Veiviseren » hvor alt ble revet) har vært stor, og filmskaperne har derfor ønske om å legge mer enn et « skall » av en by bak seg. De økonomiske forutsetningene for bygging av byen er dermed endret siden filmskaperne i september 2001 sendte søknad til Kommunal- og regionaldepartementet, og hele prosjektet med en permanent bygningsmasse estimeres av filmskaperne til å koste ca 20 mill. kroner.
Siden filmskaperne skyter inn kapitalen som ellers hadde gått med til kulisser (ca 5 mill. kroner), innebærer forslaget kun de merutgifter en permanent bygningsmasse vil representere. Filmskaperne vil ikke kunne bære disse kostnadene selv, siden det vil være stedet Kautokeino, og ikke filmskaperne, som vil ha nytte av etterbruken. Til gjengjeld vil man under innspillingen kunne ta i bruk skikkelige bygninger i stedet for kulisser. Siden filminnspillingen er planlagt oppstartet i løpet av det kommende året, er det nå mulighetene er til stede for å realisere etterbruksprosjektet, siden filmskaperne ellers vil ta i bruk kulisser som vil bli revet når innspillingen er over.
Finansieringen av selve filmen er på det nærmeste klar, og forslaget gjelder ikke filmstøtte, men dekning av de merkostnader som bygging av permanente bygg vil representere, alternativt til at det bygges kulisser som rives etter filmproduksjonen.
Gjennom offentlig tilskudd til selve filminnspillingen vil det alternativt bli skapt kulisser til en kostnad av omtrent 5 mill. kroner. Dersom bebyggelsen gjøres permanent vil disse midlene gi varige verdier for lokalsamfunnet, i stedet for at investeringen kun kan nyttiggjøres til selve innspillingen, med påfølgende destruksjon av kulissene.
Med bakgrunn i at Stortinget allerede har uttrykt behov for spesielle tiltak i indre Finnmark, burde planene om etterbruk komme Stortingets merknader i forbindelse med behandlingen av Utjamningsmeldinga helt ut i møte. En permanent bygningsmasse vil kunne nyttiggjøres til en rekke formål:
| 1. | Beaivvás Sami Teahter vil kunne bruke bygningene til ulike oppsetninger. Eksempelvis kan man tenke seg oppsetninger om opprøret som en årviss foreteelse i de aktuelle bygningene, på linje med «Slaget på Stiklestad». |
| 2. | Bygningene vil kunne inneholde gjenstander, drakter og utstyr fra filmen, og på den måten bidra til å levendegjøre filmens historie i de byggene der innspillingen fant sted. |
| 3. | Gjennom bruk av kjørerein med sleder og annet utstyr som vil bli brukt i filmen, vil samer som ellers må avvikle reindriften kunne fortsette med reindrift, eksempelvis for sledekjøring ut til reinflokkene på vidda, der turister kan studere reindriften på nært hold (dette vil være lovlig ved bruk av rein og slede, men er ulovlig ved bruk av snøscooter fordi kjøringen skal skje i løyper). |
| 4. | Reiselivsbedriftene vil kunne bruke lokalene i turismeøyemed både for framvisning av hva som skjedde i 1852, med rekvisitter fra filmen som er planlagt stilt til rådighet av filmskaperne, og til bruk for bevertning og for overnatting i høysesongen (særlig påsken i forbindelse med reinkappkjøringen). |
| 5. | Handelsmannens bevertningssted i filmen (og som i 1852 var formet som en saloon etter amerikansk modell) vil kunne benyttes til bevertning med samme inventar og utstyr som i filmen. |
| 6. | Bygningene vil kunne brukes sammen med ulike museumsgjenstander fra den aktuelle tidsepoken til synliggjøring av det historiske Kautokeino (og øvrige Finnmark) på midten av 1800-tallet. |
| 7. | Kirkebygget vil kunne brukes i forbindelse med ulike religiøse handlinger. |
| 8. | Bygningene vil egne seg til undervisningsformål, i det man vil kunne framvise et lokalsamfunn og en bebyggelse slik den ikke lenger eksisterer i Finnmark, og dermed øke forståelsen blant barn, unge og den øvrige befolkningen for den samiske og fylkets egen, nære historie. |
Med bakgrunn i ovenstående
argumentasjon fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen om å
bevilge 15 mill. kroner til bygging av byen Kautokeino 1852 i forbindelse
med Revidert nasjonalbudsjett 2002.