| |
DATO: 1993-10-11
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Undersøkelser gjort av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) kan tyde på at mange energiverk urettmessig opererer med for høye avgifter på transport av elektrisitet. Blant annet hevder NHO at e-verkene « trikser » med overføringstariffene på en måte som gir et kunstig høyt beregningsgrunnlag.
En publikasjon utgitt av Norges vassdrags- og energiverk (NVE), « Statistikk over overføringstariffer i regional- og distribusjonsnett i 1993 » viser at det er store forskjeller i overføringsprisene, både fra fylke til fylke og innad i det enkelte fylke.
Snittprisen er 17,9 øre pr. kilowattime for næringslivskunder. For husholdninger er prisen 21,1 øre. Men NVE finner priser til næringslivskunder helt fra 6,8 øre til 32,2 øre. NVE påpeker at når det gjelder husholdningskraft, settes overføringsprisen i enkelte tilfeller så høyt, at selve kraften bare verdsettes til 1,6 øre pr. kWh. Dermed blir det umulig for uavhengige leverandører å konkurrere.
Norges vassdrags- og energiverk (NVE) konkluderer med at forskjellene er større enn det som skyldes rammebetingelser og at mange energiverk opplagt har for høye overføringspriser.
Den nye energiloven, vedtatt i Stortinget sommeren 1990, skulle sette bom for e-verkenes monopolsituasjon og urimelige prispolitikk. Stortinget ønsket seg mer kostnadsriktige el-tariffer og mer effektivt energiforbruk, men i ettertid må man konstatere at mange e-verk fortsatt driver som monopolister.
Den nye energiloven splittet e-verkenes virksomhet opp i to klart adskilte områder: anskaffelse og transport av energi. Samtidig falt i teorien e-verkenes enerett på å selge strøm til abonnenter innenfor « sine » respektive forsyningsområder.
E-verkenes « våpen » etter innføringen av den nye energiloven synes å ha blitt selve ledningsnettet, overførings- og fremføringsnettet som fortsatt kan sikre e-verkene monopol og urimelige gevinster. Forskriftene til loven fastsetter at overføringstariffene skal dekke kostnader ved utbygging og drift (av overføringsnettet), og gi nødvendig avkastning på investert kapital. En undersøkelse NHO har gjennomført ved 15-20 e-verk har avdekket at svært mange energiverk bryter lovens retningslinjer for overføringstariffer.
Fagsjef Geir Høibye i NHO hevder at myndighetenes manglende kontrollkapasitet gir energiverkene stor mulighet for regelbrudd, overprising og utøvelse av monopolmakt. Det kan virke som om energiverkene utnytter situasjonen gjennom en utbredt og vellykket forhalingstaktikk. Norges vassdrags- og energiverk (NVE) er kontroll- og klageinstans. Behandlingstiden der kan være inntil ett år, hvoretter saken kan ankes til departementet som dermed bidrar til å forlenge den totale klagetid.
Klageretten kan da få liten praktisk betydning. Mange kunder står overfor en høy overføringstariff i påfølgende år, uansett NVEs avgjørelse.
Klager man eksempelvis på 1993-tariffen, behandles klagen først ut i 1994. Da foreligger imidlertid allerede ny tariff for 1994. Selv om klageren helt eller delvis får medhold i sin anke, har han likevel tapt betydelige beløp på grunn av den lange behandlingstiden. Dette bidrar bl.a. til å redusere mange bedrifters konkurransedyktighet.
Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) har våren 1993 fulgt gjennomgang av overføringstariffer i mer enn 15 energiverk. NHOs konklusjon er at brukerkontroll av tariffene er urealistisk uten et NVE som raskt kan behandle klager. Klage til NVE må bli et realistisk alternativ om brukerkontroll skal virke.
Stortinget har gjentatte ganger understreket at NVE må sikre at overføringsvilkårene ikke blir et hinder i kraftmarkedet. NVE må nå få ressurser som kan sikre dette.
Aktive tiltak fra myndighetenes side er påkrevet for å sikre like konkurransevilkår mellom produsenter og reell mulighet til å handle kraft i markedet, også for mindre kraftforbrukere. Situasjonen er nå uholdbar både for kundene og rene produsenter. Netteiere som vet å utnytte en svak kontroll høster urimelige økonomiske gevinster. Uten rask opptrapping av NVEs kontroll vil dette utvikle seg videre.
Det er galt at evnen til å utnytte nettmonopolet og svak kontroll skal avgjøre økonomien i kraftselskapene.
Undertegnede vil også vise til at det snart er tre år siden vi fikk en ny energilov og fremdeles har de fleste husholdninger (i motsetning til mange bedrifter) ikke merket særlig forskjell når det gjelder friheten til å velge kraftleverandør slik intensjonene var i energiloven. Loven med forskrifter har ingen stengsler som hindrer en liten kunde i fritt å kunne velge. De begrensninger som finnes i systemet ser ut til å være etablert av distribusjonsverkene for å kunne beholde husholdningsmarkedet som sitt skjermede monopolmarked. Det må antas at en rekke verk som sitter med relativt dyre kontrakter bruker husholdningene som en salderingspost i slike saker. Flere metoder benyttes for å oppnå dette:
| 1) | Ved å etablere høye overføringspriser og tilsvarende lave kraftpriser vanskelig- eller umuliggjøres konkurranse fra andre kraftleverandører. Kunstig høye overføringstariffer gir e-verket et redskap til urettmessig å beskytte sitt marked. |
| 2) | Ved å gjøre det komplisert og kostbart for andre leverandører å forsyne små kunder innenfor eget område. |
Det argumenteres bl.a. med at det er nødvendig å måle forbruket time for time. Den økonomiske konsekvens av kravet om timeregistrering er at det med dagens teknologi påfører den enkelte abonnent som velger en annen leverandør enn det lokale e-verk en årlig kostnad på 3-5.000 kroner pga kostbart måleutstyr og høye transaksjonsgebyrer for å håndtere strømkjøp fra andre enn lokalt e-verk. For vanlige husholdningskunder innebærer dette at det ikke er lønnsomt å skifte leverandør, selv om det lokale e-verk holder svært stive priser. For et borettslag kan situasjonen være annerledes. Her er det mulig å måle totalforbruket på timebasis og fordele kostnadene på basis av individuelle forbruk målt etter dagens enkle måleopplegg.
For små borettslag og enkelthusholdninger vil kravet om timeregistrering av forbruket virke hemmende i relasjon til å oppnå en normal fri konkurranse.
Undertegnede mener det blir både kostbart og unødvendig når det gjelder de små kundene. Utstyret brukes som en barriere for å beholde monopolmarkedet sett fra det lokale e-verks side. Det er interessant å konstatere at NVE ikke stiller noen krav om slik timeregistrering.
Ifølge et rundskriv MM2-93 heter det:
| « NVE vil advare mot automatisk og ukritisk installering av timemålere ved enhver avtale der andre enn det lokale e-verk er leverandør. Det er vår erfaring at alternative løsninger, f.eks. bruk av predefinerte belastningskurver og periodisk manuell avlesning av energiforbruket, i mange tilfeller gir et tilstrekkelig grunnlag for en tilfredsstillende avregning » |
Undertegnede har i likhet med NVE den oppfatning at det er fullt mulig å avregne husholdningskunder som går ut i det frie marked på en enkel måte uten nytt utstyr og uten nye avlesninger. Hvorfor skal det være prinsipielt og reelt nødvendig med andre og kostbare avlesningsprosedyrer når det er en annen leverandør enn det lokale e-verk som leverer energi? De kompliserte opplegg som etableres må antas å ha som hensikt og beholde en monopolsituasjon uten virkelig å være nødvendige ut fra normale driftsmessige hensyn. Dette forhold underbygges ytterligere ved at enkelte e-verk allerede har gått inn for opplegg med forenklede avregninger etter de prinsipper som NVE angir.
Både husholdningene og næringslivet ønsker en effektiv energiforsyning som frembringer elektrisitet til riktig kvalitet og riktig pris på en kundevennlig måte. Derfor mener undertegnede at myndighetene snarest mulig bør bygge ut kontrollkapasitet rettet mot overføringstariffene med en tidsfrist på tre måneder som maksimum behandlingstid av klagesaker. På sikt vil det ideelle være å finne frem til et system som er selvkontrollerende.
Undertegnede vil på dette grunnlag
fremme følgende
| 1) | Stortinget ber Regjeringen bygge ut kontrollkapasiteten i Norges vassdrags- og energiverk (NVE) rettet mot overføringstariffene i ledningsnettet samt innføre en tidsfrist på 3 måneder som maksimum behandlingstid av klagesaker. |
| 2) | Stortinget
ber Regjeringen fremme forslag som sikrer reell åpning av husholdningsmarkedet
for elektrisitet. |