| |
DATO: 1993-12-01
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
Med dette fremmes forslag om endring i § 12, ellevte ledd, punkt 2 i sykehusloven. Endringen skal sikre pasienter som er prioritert i henhold til ventelistegarantien helsehjelp ved sykehus i annet fylke hvor det er ledig kapasitet dersom bostedsfylket ikke kan yte helsehjelp innen 6 måneder.
Bakgrunnen for forslaget er den usikkerhet som er skapt ved at Sosialdepartementet hevder at ventelistegarantien ikke er en juridisk rettighet for den enkelte pasient, men en forskriftsmessig forpliktelse som ikke er rettslig bindende.
Høyre viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Nasjonal helseplan i mars 1989 vedtok følgende forslag som var fremsatt av en samlet sosialkomité:
| « Stortinget ber Regjeringen snarest utarbeide retningslinjer for hvordan pasienter som har stått en viss tid på venteliste for utvalgte operasjoner kan få rett til behandling i et annet fylke. » |
Regjeringen kom tilbake til dette i Ot.prp.nr.71 (1988-1989) der Sosialdepartementet tolker Stortingets vedtak slik at det skal lages forskrift om fylkenes plikt til å føre ventelister samt om bostedsfylkes plikt til å betale for enkelte pasientgruppers behandling i annet fylke når bostedsfylket ikke kan yte helsehjelp innen en fastsatt frist. Om denne plikt uttaler departementet i proposisjonen følgende:
| « Fylkeskommunen er kun forpliktet til å prøve å skaffe helsehjelp i en annen offentlig helseinstitusjon i annen fylkeskommune, eller i en statsinstitusjon. Det er ikke aktuelt å pålegge fylkeskommunen å tilrettelegge for behandling i utlandet. Pasientens rett til behandling i annet fylke er også avhengig av at det finnes ledig behandlingskapasitet. Dersom det er ledig kapasitet i flere fylker som kan gi et likeverdig behandlingstilbud til pasienten, kan hjemstedsfylket velge behandlingstilbud. » |
Departementet sier videre:
| « Man har ønsket å styrke visse pasienters rett til behandling innenfor fylkeshelsetjenesten. Det fremgår imidlertid klart av ovenfornevnte beskrivelse av den indirekte retten til behandling i annet fylke ikke gjelder ubetinget og uten begrensninger. Det bør derfor ikke skapes urealistiske forventninger om denne bestemmelsen. Departementet gjør oppmerksom på at en ytterligere styrking av pasientenes rett til behandling vil bli vurdert i forbindelse med utarbeidelsen av en ny fylkeshelsetjenestelov og en ny lov om pasientrettigheter. » |
Høyre er av den oppfatning at slik departementet her formulerte seg i proposisjonen var det ikke grunn til å tro at det lå annen begrensning i fylkeskommunens forpliktelser enn den som følger av eventuell manglende kapasitet i de offentlige helseinstitusjoner i Norge.
Sosialkomiteen uttalte om dette at det var uakseptabelt at pasientgrupper visse steder i landet må vente på behandling i måneder og år, mens man i andre fylker har ledig kapasitet. Og for øvrig fremholdt de i sin innstilling til lovendringsforslaget (Innst.O.nr.77 (1988-1989)):
| « Komiteen aksepterer at det må legges visse begrensninger på ordningen. Ikke alle pasientgrupper kan loves behandling innenfor samme frist. Dette vil måtte avhenge av sykdommens alvorlighetsgrad og at det finnes ledig behandlingskapasitet. » |
Heller ikke her fremkommer det andre begrensninger enn de som følger av eventuelle kapasitetsproblemer for de utvalgte grupper. Den eneste som omtalte dette i debatten var Annelise Høegh, som sa følgende:
| « Det er også gledelig at vi nå så kort tid etter helseplandebatten får knesatt prinsippet, også i lovform, om at pasienten skal være i sentrum, at det er pasientens rett til behandling som skal være den viktigste. |
| Derfor er det gledelig at vi nå får en endring av sykehusloven som knesetter dette prinsipp ved å gi pasienten rett til behandling etter en viss ventetid, enten ved statens sykehus eller ved andre fylkers sykehus. » |
Forskrift om ventelisteregistre og prioritering av pasienter ble deretter gitt av sosialminister Wenche Frogn Sellæg 25. juli 1990 med hjemmel i lovendringen vedtatt av Stortinget våren 1989. Det ble samtidig gitt veiledning om hvordan ventelister skulle føres. Det fremgår av forskriften at den prioriterte gruppe var pasienter hvor behandling « er nødvendig i den forstand at svikt får katastrofale eller svært alvorlige konsekvenser på lengre sikt for pasientene. »
Ventetiden før garantien ble utløst ble satt til 6 måneder fra 1. oktober 1990.
Det har fra Høyres side hele tiden vært en forutsetning at ventelistegarantien skulle være reell. Den var å oppfatte som en rettighet for den enkelte pasient til å få behandling der det var ledig kapasitet innen landets grenser. Nettopp fordi dette gjelder pasienter hvor følgene av behandlingssvikt kan bli katastrofale eller meget alvorlige, var det etter Høyres mening nødvendig å pålegge fylkene å gi disse pasientene et tilbud innen 6 måneder. For at det ikke skal herske noen tvil om det lovmessige grunnlag for dette vil Høyre foreslå en endring i sykehusloven og be departementet endre forskriftene i samsvar med dette.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Vedtak til lov om endring i lov av 19.
juni 1969 nr. 57 om sykehus m.v.
I lov av 19. juni 1969 nr. 57 om
sykehus m.v. gjøres følgende endring:
§ 12 ellevte ledd punkt 2 skal lyde:
2) at fylkeskommunen skal skaffe
registrerte pasienter innenfor visse prioriterte pasientgrupper helsehjelp
ved annet sykehus i landet hvor det er ledig kapasitet, dersom
bostedsfylkeskommunene ikke kan yte helsehjelp innen en frist som fastsettes
av departementet.
Denne lov trer i kraft straks.