| |
DATO: 1994-02-02
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Det som har vært betegnet som Norges største sedelighetssak er nå avsluttet med full frifinnelse av den eneste tiltalte i saken, en 44 år gammel barnehageassistent i Bjugn. Saken har versert i over 2 år, og tidligere har 7 personer vært arrestert, fengslet og siktet for seksuelle overgrep mot mer enn 40 barn. Medieomtalen har vært enorm og Bjugn-samfunnet har vært utsatt for store påkjenninger og delvis blitt delt i to grupper som står sterkt mot hverandre. Den tiltalte, de øvrige 6 siktede og deres familier, samt venner har vært utsatt for enorme følelsesmessige påkjenninger. Barn har vært undersøkt grundig, både psykisk og fysisk, på en måte og i et omfang som også kan ha påført disse varige problemer eller skader av psykisk art. Når retten nå har talt ved å frikjenne den eneste tiltalte, må det spørres hvorfor Bjugn-saken i det hele tatt ble en slik omfattende sak som den ble. Skadevirkningene for enkeltmennesker, familier og samfunn er blitt alt for store til at man kan « glemme » hele saken uten å gjøre alt som er mulig for å trekke lærdom av saken, slik at man kan å forebygge at noe slikt skjer en gang til.
Det fremmes derfor forslag om at Stortinget skal vedta en anmodning til Regjeringen om å nedsette en uavhengig granskningskommisjon med et bredt mandat, for å granske Bjugn-saken fra begynnelse til slutt.
De forhold som må undersøkes er omstendighetene omkring den første henvendelsen til påtalemyndigheten og hvorledes den ble behandlet. Var utgangspunktet at det anmeldte forhold hadde funnet sted og at man bare var på jakt etter forhold som kunne underbygge påstanden, eller hadde påtalemyndigheten den nødvendige objektive innstilling om å ikke ta en anmeldelse for god fisk medmindre den var ledsaget av klare indikasjoner på straffbare forhold i de første undersøkelser. Granskningskommisjonen må vurdere hvorledes påtalemyndighetenes arbeid med saken ble lagt opp fra begynnelsen av, og etterhvert i de videre trinn. Det er av stor betydning å vurdere de retningslinjer som foreligger for påtalemyndighetenes undersøkelser og vurderinger av påstander i sedelighetssaker, og særlig når det gjelder påstander om seksuelle overgrep overfor mindreårige. Samtidig må det undersøkes hvilken utdannelse og kompetanse de ansvarlige for etterforskningen hadde, og om deres vurderinger var så aktsomme og forsiktige som denne type saker bør tilsi. Det må også vurderes om noen i sitt arbeid kan ha brutt regler om forstandighet i sin tjenesteutøvelse og sin embetsgjerning.
Særlig må de faktiske saksforhold og vurderingene som lå forut for beslutningen om å gå til pågripelse og siktelse av 7 personer studeres nøye. Mye tyder på at beslutningsgrunnlaget var altfor dårlig, og at man ikke benyttet den nødvendige tid til ettertanke og vurdering av konsekvensene av politiets arrestasjoner og fengslinger for lokalsamfunnet og de berørte personer. Man burde forutse den enorme medieoppmerksomhet som ville komme i saken, og selve grunnlaget for arrestasjonen måtte derfor være solid og det bør granskes om så var tilfellet.
Kommisjonen bør videre vurdere de holdninger som var fremtredende hos de berørte beslutningstakere innen påtalemyndigheten for å kartlegge i hvilken grad eventuelle prestisjehensyn kom inn i bildet. Dette fordi det må slås fast at påtalemyndighetene i Norge ikke må la seg rive med av prestisje fordi konsekvensen kan være at hvis påtalemyndighetene egentlig mener at en sak bør avsluttes ved henleggelse på grunn av for svakt bevisgrunnlag, så kan prestisjehensyn medføre at man fortsetter saken for å ikke « miste ansikt » overfor opinionen.
Det er hevdet at påtalemyndigheten la altfor stor vekt på de muntlige forklaringer fra barna og deres foreldre, og at man « glemte » de politimessige og etterforskningsmessige vurderinger om det var mulig for mange mennesker å samles på de aktuelle steder på de aktuelle tidspunkter uten at vitner sto frem og bekreftet dette. Dette gjelder særlig påstandene om seksuelle overgrep begått av mange voksne med mange barn tilstede på formiddagen i tiltaltes eget hjem. Kommisjonen må ganske enkelt svare på om noen ansvarlige hos påtalemyndigheten ble så overivrige for å vinne frem med sine egne personlige kjepphester om seksuelle overgrep at man så helt bort fra ordinære krav til soliditet i den nødvendige politietterforskningen.
Forholdet mellom påtalemyndigheten og såkalte medisinsk eller faglig sakkyndige bør også vurderes. Det kan tyde på at det er en tendens til ansvarsfraskrivelse hos påtalemyndigheten ved at man legger altfor mye vekt på og legger til grunn skråsikre uttalelser fra psykologer, psykiatere eller medisinsk sakkyndige. I denne sammenheng bør også kommisjonen søke å innhente opplysninger om sikkerhetsgehalten i uttalelser fra såkalt sakkyndige. I media har det vært påstått at uttalelser fra medisinsk sakkyndige av kategorien « det er gjort funn som ikke er uforenlige med seksuelle overgrep » i realiteten er blitt tolket som « medisinske funn beviser at det har funnet sted seksuelt overgrep », som jo er noe ganske annet. Det bør derfor vurderes om retningslinjene for påtalemyndighetens vurdering og behandling og tiltro til medisinsk sakkyndiges påstander ivaretar rettssikkerhetsprinsippene på en forsvarlig måte.
En granskningskommisjon må også vurdere Riksadvokatens befatning med Bjugn-saken. På et tidlig tidspunkt ble riksadvokatembetet brakt inn i saken og uttalelser fra riksadvokaten ga det klare inntrykk at riksadvokaten hadde fått seg forelagt beskrivelser av sakens realiteter samt etterforskningsmessig og rettslig status på et tidlig tidspunkt for å kunne stoppe saken på grunn av mangel på bevis og sannsynlighet. Riksadvokaten unnlot å gripe inn og har derfor et medansvar for at saken fikk det store omfang og at påtalemyndigheten kom til rettssalen med en sak som altså ikke vant frem og som har påført mennesker og samfunn betydelige skadevirkninger. Det må derfor også vurderes om Riksadvokaten har hatt den nødvendige respekt for rettssikkerhetsprinsipper i sin embetsgjerning når det gjelder Bjugn-saken.
Videre bør det nå undersøkes i hvilken grad rettssikkerhetsprinsipper er innarbeidet i utdanningen av psykologer, psykiatere, barnevernsarbeidere og i relevante grupper i påtalemakten og hvorledes dette følges opp i praksis. Mye tyder på en holdning om « ingen røk uten ild » hver gang noen antyder seksuelle overgrep overfor mindreårige. Det kan virke som om man helst vil være på den « sikre » siden ved å forutsette at noe galt er skjedd, samt forutsette at barn alltid snakker sant, og at det derfor settes iverk både undersøkelser, arrestasjoner, rassiaer m.m., uten reelt grunnlag. På et stadium i Bjugn-saken var det mange som trakk paralleller til hekseprosessene i tidligere århundrer hvor holdningen blant mange var at « heller brenne noen uskyldige enn at en virkelig heks går fri ». Rettsstatsprinsippet er det stikk motsatte. Innenfor den yrkesgruppe som steller med barnevern og som kobles inn når det gjelder seksuelle overgrep mot barn, virker det som om mye av holdningen fra hekseprosess-tiden gjør seg gjeldende.
Det kan være at det i det offentlige hjelpeapparat hvor forkjellige fagpersonell arbeider med rådgivning, terapeutisk behandling, krisepsykiatri, sakkyndighetsarbeid, etc. er utviklet uheldige kulturer. Det er ofte slik at spesialiserte yrkesutøvere som ofte ferdes i små miljøer har en overdreven forestilling om egen betydning og innsikt og derved får for få motforestillinger når det gjelder holdbarheten av egne oppfatninger og metoder. Det er mye som tyder på at dette har slått spesielt ut innen det offentlige hjelpeapparat når det gjelder oppfatninger om omfanget av seksuelle overgrep og metodene for avdekking og behandling. Kritiske spørsmål og holdninger til såkalt vedtatte sannheter i disse miljøer avfeies med påstander om at kritikeren « ikke ønsker å avdekke seksuelle overgrep » eller at kritikeren « godtar seksuelle overgrep » eller ikke « tar barn på alvor ». Gradvis virker det som om det er innført den omvendte bevisbyrde ved at det er den som stiller seg kritisk til om det er skjedd overgrep som må bevise at så ikke har skjedd. Kommisjonen bør undersøke om slike rettsikkerhetsstridige holdninger eksisterer innenfor det såkalte hjelpeapparatet.
Det bør derfor også undersøkes om de tendenser det er til hysteri omkring seksuelle overgrep overfor barn har en sammenheng med utbredelsen av såkalte nye teorier, metoder og oppfatninger om seksuelle overgrep mot barn utviklet av slike spesielle miljøer i utlandet og Norge.
I denne sammenheng bør f.eks. forebyggingsprosjekter som blant annet « Trygg og Sterk-programmet » vurderes for å bringe på det rene om slike prosjekter muligens har medført det motsatte av prosjektenes oppgitte formål. Ved at det nå blir gitt undervisning for barnehagepersonell og skolepersonell i å såkalt avdekke seksuelle overgrep, kan resultatet bli at mange blir overmistenksomme og reagerer med anmeldelser eller varsler basert på grunnløse mistanker. Det kan bli for lett å varsle basert på slike mistanker for å være « på den sikre siden » og for å forebygge at man kanskje senere skulle få kritikk for ikke å ha sagt fra i tide. Det må vurderes om holdningen om å varsle og etterforske ti ganger for mye enn en gang for lite er utbredt innen hjelpeapparatet og blant barnehage og skolepersonell. I denne sammenheng må man selvsagt også vurdere konsekvensene for mange mennesker og lokalsamfunn når det settes i gang etterforskning uten det tilstrekkelige grunnlag. Det er derfor viktig at en kommisjon avdekker hvilke vurderinger som ble gjort i Bjugn-saken, på hvilket grunnlag de ble gjort og basert på hvilke holdninger hos de ansvarlige disse vurderinger og beslutninger ble gjort.
Den kommisjonen som foreslås nedsatt bør arbeide basert på det generelle regelverk for offentlige kommisjoner. Den kan også hente verdifulle synspunkter, saksavgrensningssystemer og arbeidsmåte fra den stortingskommisjon Stortinget har oppnevnt for å granske de hemmelige tjenester. Den er ledet av en høyesterettsdommer og har fire øvrige medlemmer med variert bakgrunn basert på et omfattende og vidt mandat som sikrer gode arbeidsvilkår og full uavhengighet av alle andre myndighetsinstanser. Når det gjelder Bjugn-saken er det også viktig at en kommisjon snarest kommer i gang med sitt arbeid, mens inntrykk er relativt friske hos de berørte og slik at det også vises overfor samfunnet at myndighetene vil gjøre sitt beste for å unngå en tilsvarende rettssikkerhetsskandale som det Bjugn-saken har vist seg å være.
En slik kommisjon kan også ledes av en erfaren dommer og med medlemmer oppnevnt fra forsvarsadvokater, påtalemyndighet, foreldre fra en barnevernsforening etc.
Det fremsettes følgende
Stortinget ber Regjeringen oppnevne en
uavhengig offentlig kommisjon med et bredt mandat til å granske Bjugn-saken.