| |
DATO: 1994-02-02
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
Som følge av de dramatiske mangler i norsk helsevesen er det mange mennesker med behov for operasjon og medisinsk behandling som er henvist til å benytte privat helsetilbud i Norge eller i utlandet for egen regning. Betaling foregår enten fra egne inntekter eller ved at en annen part frivillig betaler eller yter tilskudd til å dekke regningen. Årsaken til at noen velger å benytte et privat helsetilbud i Norge eller i utlandet, kan skyldes forskjellige forhold.
Det kan for det første være at det relevante behandlingstilbud eller operasjonsteknikk ikke utføres av det norske offentlige helsevesen på grunn av dets mangelfullhet.
For det annet kan det skyldes at det norske offentlige helsevesen ikke har tiltro til en spesiell operasjonsteknikk eller behandlingstilbud, ikke er kvalifisert, eller mangler det nødvendige tekniske utstyret.
For det tredje kan det oppstå den situasjonen at det norske offentlige helsevesen pga dets mangelfullhet vurderer risikoen for vellykket operasjon eller behandlingtilbud for langt lavere enn det som gjøres i det private helsetilbud i Norge eller i utlandet og derfor finner det uforsvarlig å gjennomføre operasjonen eller behandlingstilbudet.
For det fjerde skjer det også at man pga lang ventetid i det offentlige norske helsevesen velger å få utført operasjonen eller behandlingen i det private helsevesen i Norge eller i utlandet. Et slikt valg kan skyldes både at vedkommende pasient ikke ønsker å gå sykmeldt i lang, lang tid og/eller at ulempene eller smertene ved sykdommen i ventetiden er så alvorlige at man sterkt ønsker å få utført behandlingen raskest mulig.
Betaling for behandling i det private norske helsevesen eller i utlandet er for mange en meget betydelig belastning som kommer i tillegg til at man allerede har betalt inn de nødvendige trygdeavgifter for å få et forsvarlig norsk helsevesen. Når således årsaken i de her nevnte tilfeller skyldes mangelfullhet i det norske helsevesen, er det naturlig å vurdere skattesystemets innvirkning på betaling for nødvendige medisinske tjenester i det private helsevesenet i Norge eller i utlandet. Slik skattelovene i dag er satt opp, er det åpenbart at det i utgangspunktet er full skatteplikt for en arbeidstager når en arbeidsgiver betaler for medisinsk behandling for en arbeidstager. Det må også svares arbeidsgiveravgift av en slik betaling for en arbeidstager. Det kan da inntreffe den situasjonen ved eventuelt dyre operasjoner eller behandlinger at skattebelastningen for pasienten blir så høy at man må takke nei til en arbeidsgivers tilbud om å betale for operasjonen, hvis ikke arbeidsgiver da vil betale 50 % mer enn operasjonens kostnad for derved også å dekke skattebelastningen for sin arbeidstager som skal få utført en medisinsk behandling.
Skattelovgivningen er også slik at selvstendig næringsdrivende som ofte er avhengig av sin egen arbeidsinnsats for sin totale inntekt blir tvunget til å betale for en operasjon eller et behandlingstilbud i det private helsevesen i Norge eller i utlandet for å kunne beholde sin nødvendige kapasitet til å erverve sin inntekt. Når valget er mellom å gå sykmeldt i kanskje ett år, vil konsekvensen kunne medføre konkurs for en selvstendig næringsdrivende og da er det mange som har betalt for nødvendig medisinsk behandling for kun å være fraværende noen ukers tid fra sitt arbeid.
Konsekvensen av systemet er at det offentlige har spart enorme midler i sparte sykepenger og kostnadene ved operasjon, mens samtidig kan ikke den næringsdrivende trekke fra utgiftene av operasjonen i sin egen selvangivelse. Det offentlige har dobbel fordel og den næringsdrivende har dobbel ulempe.
En vanlig arbeidstaker som pga smerter og usikkerhet ikke ønsker å stå i en lang kø for behandling, kan velge å betale for nødvendig operasjon eller behandlingstilbud i det private norske helsevesen eller i utlandet for å slippe plagene. Ved en slik handling vil han spare folketrygden for betydelige sykepengeutbetalinger, men kan på den annen side ikke engang trekke fra utgiftene til behandlingen på sin inntekt i selvangivelsen. Også her er det dobbel fordel for det offentlige og dobbel ulempe for arbeidstakeren.
Disse forhold finner Fremskrittspartiets stortingsgruppe ikke tilfredsstillende, da problemene skyldes den mangelfulle oppfølging fra det offentliges side av de forpliktelser som burde medføre at det offentlige har påtatt seg ansvaret for helsevesenet gjennom den tvungne folketrygdordning og den nesten klare monopolistiske rolle når det gjelder utførelse av operasjoner og de fleste behandlingstilbud.
Det er på denne bakgrunn det derfor fremmes forslag om å bøte på noen av de mest groteske utslag av manglene i det norske helsevesen når det gjelder de økonomiske forhold ved å få utført operasjoner og behandlingstilbud i et privat helsevesen i Norge eller fra utenlandske behandlingstilbydere.
Forslaget tar sikte på å endre skatteloven slik at de utgifter en arbeidsgiver frivillig påtar seg for å betale for en medisinsk behandling for en ansatt ikke blir betraktet som skattepliktig eller arbeidsgiveravgiftspliktig inntekt når visse bestemte kriterier er oppfylt.
Det første kriterium som er inntatt som avgrensning i lovforslagets tekst er at det skal dreie seg om en nødvendig operasjon eller medisinsk behandling. Ren kosmetisk, trimmessig eller skjønnhetsforbedrende behandling er således ikke omfattet av forslaget.
I det andre punkt klargjøres at det er uten betydning om behandlingen foregår i Norge eller utlandet.
Det er videre inntatt tre begrunnelser hvorav en må være oppfylt for at det skal omfattes av skatte- og avgiftsfritaket:
For det første når behandlingen ikke er tilgjenglig innen det offentlige helsevesen som følge av mangler på ekspertise, utstyr eller nødvendige hjelpemidler.
For det andre når det norske helsevesen av en eller annen grunn ikke er villig til å utføre operasjonen eller behandlingen. Det kan skyldes at man vurderer helbredelsesmuligheten som liten og risikoen for å mislykkes for å være for stor og det kan være at kostnaden vurdert i forhold til risiko og potensiell livskvalitetsforbedring eller eventuell livsforlengelse er slik at behandlingsanmodning av det nuværende offentlige helsevesen blir avslått.
For det tredje skal det være skatte- og avgiftsfritak når det offentlige helsevesen vil utføre behandlingen, men det eksisterer en ventetid på mer enn 12 uker. En slik bestemmelse vil også gjøre det mulig for arbeidsgivere å vurdere ulemper for bedriften av et langvarig fravær av nøkkelpersonell opp mot kostnadene ved en rask privat medisinsk behandling.
På denne bakgrunn og med disse
premisser fremmes følgende dette
I lov av 18. august 1911 nr. 8 om
skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:
§ 42 nytt fjortende ledd skal lyde:
Når arbeidsgiver betaler for en
nødvendig medisinsk operasjon eller behandling for arbeidstager, i Norge
eller utlandet, som følge av ikke tilgjengelig tilbud, villighet eller som
følge av mer enn 12 ukers ventetid i det offentlige helsevesen, regnes slik
betaling ikke som skattepliktig inntekt.
Ny § 55 skal lyde:
Arbeidsgiverbetaling på vegne av
arbeidstager i henhold til § 42 fjortende ledd regnes ikke som
personinntekt.
Denne lov trer i kraft straks.