Dok.nr.8:27 (1993-1994)
Forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og Øystein
Hedstrøm om at Stortinget skal be Regjeringen oppheve inndragelse av
fartøykvoter for de over 70 år og for de som utnytter mindre enn 40 %
av fartøykvoten.
DATO: 1994-02-17
SIDETALL: 2
INNHOLD
(* Innledning *)
Forslag
(* Innledning *)
Til Stortinget.
Fiskeridepartementet har fastsatt nye
regler med inndraging av fartøykvoter for fartøyeiere over 70 år og for de
som har fisket og levert mindre enn 40 % av kvoten i 1992 eller 1993.
Hensikten er å omfordele den inndratte kvote. En mulig virkning av dette
vises i dette brev som er sendt Norges statsminister og fiskeriminister:
| Statsminister Gro Harlem
Brundtland. |
| Fiskeriminister Jan Henry
T Olsen. |
| Forleden
dag snakket jeg med far min på telefonen. Han er over 70 år, og har fisket i
fjorden (Nord-Troms) siden han var guttunge. Han har en 15 fots plastbåt med
påhengsmotor. Og noen garn. Han skjøtter sitt bruk. Og kan sitt fag. Som han
er utdannet til gjennom praksis, livets skole. Så lenge jeg kan huske, har han
satt sin ære i å behandle havets grøde med omhu, fra den kommer over ripa til
den henger på hjell, tørker i blåsten, buntes sammen, og klargjøres for eksport.
Dit fjordtorsken ender opp, dels i Italia, dels i Afrika, kan vi peke med fingeren
på kartet. Det gir mening å kunne se seg som del av en stor sammenheng. |
| Hans
kone gjennom et langt liv, mor mi, og bestemor til våre barn, steller i huset.
Det ligger omlag hundre skritt fra støa. I mellom huset og fjæra går riksveien.
Fra kjøkkenvinduet kan hun se sin aldersstegne mann gå ned til bruket. Og komme
opp igjen til måltidene, etter som kloden dreier sola og dagen på hell. Fra stuevinduet
har hun, mellom bjørkeskogen og noen granlegger jeg var med og plante som syvåring,
utsikt til støa og båten. Måseflokkene forteller om han lander med fangst. Da
tar hun kikkerten og går i stuevinduet for på avstand å taksere situasjonen,
og om han kunne trenge hjelp til prekevering. |
| Å
si at hun « steller i huset », er derfor en underdrivelse av hennes totale
funksjon, som går ut over det man umiddelbart får øye på. I tillegg står hun
for innkjøp, pleier kontakt med naboene, og holder seg orientert om stort og
smått i fjorden, og i verden. Slik gjør hun hverdagene forutsigbare, og tilværelsen
trygg. Som bare hun kan. Og som bare hun, på sin måte, har kompetanse til. Også
det lært gjennom livets skole. |
| En
forsker ville, til tross for bygdas tilsynelatende oversiktlige ytre, måtte bruke
lang tid på feltstudier for å komme halvveis til bunns i deres virke og samvirke,
og finmaskede arbeidsfordeling seg imellom. Den siste halvdel ville, til tross
for fjordlivets relativt ukompliserte, observerbare overflate, sannsynligvis
smette unna de fleste forsøk på beskrivelse. Selv den mest iherdige sosialantropolog
ville kan hende ende opp med å måtte tie. Og resten av fjordlivets verden måtte,
i bestrebelsene på å bli beskrevet og forstått, overlates til stumheten. |
| Enn
om det viser seg at nettopp denne siste resten er svært viktig å beskrive og
forstå, for eksempel for en politiker, ja, kanskje i særdeleshet for en politiker,
som jo er den som skal legge planer for et samfunn? |
| « Jeg
er fratatt fiskekvota. Nå tar de kvota i fra alle over søtti år. Det står i Fiskeribladet »,
var beskjeden over telefonen. |
| Dagen
etter får jeg tak i « Fiskeribladet » av 27/1. Under overskriften « 209
mister kvoten » står å lese: « I tillegg til disse inndratte kvotene ...
kommer inndratte fartøykvoter fra fiskebåteiere over 70 år. » |
| Dette
brevet vil vel neppe nytte noe, i høyden bare lest og arkivert. Men dere skal
vite en ting: Dere fratar med dette mange av kystens fiskerpensjonister tilgangen
til et verdig liv. Noe betyr det selvsagt økonomisk. Men størst vil sannsynligvis
savnet av mening i tilværelsen bli. Dere rammer ikke bare fiskeren alene, men
også dem hans forbindelser er knyttet opp i mot; ektefeller, barn og barnebarn,
naboer, ja, hele det lokale sted. Dvs. et nettverk av relasjoner bøtt sammen
gjennom generasjoner, til hele samfunn. Dere rokker nå ved noe fundamentalt i
kyst-Nord-Norge. Det er ikke bare et yrke dere frarøver pensjonistfjordfiskerne.
Det er mest av alt en livsform. Et levesett. Og det vil ikke bli forstått. Den
kollektive hukommelse er langvarig. Dere får å hanskes med et troverdighetsproblem,
en tillitskrise. |
| Ikke
fordi dere ikke er i deres fulle rett til å styre landet. Heller ikke fordi dere
med dette handler på en måte som oppleves som innbrudd i et folks hevdvunne sedvaner
gjennom århundre. Men kanskje aller mest fordi dere gjør det overfor en kategori
fiskere som ved sitt fjordfiske ikke er de som har utarmet bestanden. Og som
ved en slik praksis føler seg straffet for noe de ikke har gjort, i en tid der
fiskebestanden er for oppadgående og det strengt tatt ikke skulle være nødvendig
med denne type offentlig adferd. Så er det vel trålerne og virkningen av EØS-avtalen
som stikker av med bestand-økningen, der de maktesløse betaler ut de maktsterke?
En ting er å regulere, noe langt annet å frata. |
| Har
dere talt opp hvor mange syttiåringer det dreier seg om? Er det virkelig så stort
kvantum å hente? Vel er det mulig at det blant noen yngre fiskere murres over
at syttiåringer som mottar alderspensjon skal få lov å fiske i knappe tider.
|
| Men
da anvendes et snevert profesjonssyn, og ikke blikk for livsformers kompliserte
sammenhenger. Dere burde her vært deres ansvar bevisst, og styrt unna. For dette
er å delegere avmakt til et folk som burde ha grunn til det motsatte; å ro med
stolthet og hevet hode. Mon ikke unnfallenhet i denne sak kan minne om et samfunns
fallitterklæring? |
| De
er få og fåmælte i media. Å frata dem kvotene for å gi dem til yngre fiskerbrødre
(som rekrutteringskvoter), er å splitte, for så å herske. Fjordens pensjonistfiskere
ligger godt an for å ofres. Og ydmykes. |
| Og
det går så lett som ingenting i kroppen og blir til psykosomatikk. Er det ikke
da bedre at en aldrende havets mann får lov å holde på med sitt så lenge livet
selv tillater det? I perspektiv kan fratatte fiskekvoter berøre større menneskelige
system, enn kvotefiskeren i og for seg. Kan hende er det noe mer som står på
spill? Kanskje kan skadene på sikt bli langt større enn gevinsten av noen skarve
tusen tonn torsk? Har dere tenkt over det? Og hvis dere som politikere, på høyeste
plan, ikke framstår med helhetstenkning i denne saken, hvilke krav til helhetsvurderinger
kan dere så stille til resten av medlemmene i samfunnet? |
| Dere
setter en standard for offentlig framferd, som har slående likhet med land vi
ikke liker å sammenligne oss med. Barnebarnet på ti år: « Pappa, kofførr får
ikkje han bestefar feske lenger? Har han gjort nokka galt? » |
| « Fiskeribladet »
(25/1) fortalte også dette: at 209 båteiere som i løpet av de to siste årene
ikke har fisket mer enn 40 % av sin fartøykvote, blir fratatt hele kvota, de
fleste fra Nordland, Troms og Finnmark: « Det dreier seg om omlag 200 båter
og 3.000 tonn ... . ». De fratatte kvotene skal så komme nye fiskere til gode,
som såkalte rekrutteringskvoter. |
| En
nobel tanke. Skulle man tro. Inntil man to dager senere kan lese følgende i « Fiskeribladet »
(27/1 94): « Tre av de franske trålerne som fisker på EU-kvoten i Barentshavet,
har allerede tatt sine torskekvoter i Norsk Økonomisk Sone (NØS) og satt kursen
sørover. ... Frankrikes andel av en total EU-kvote på 27.550 tonn torsk i NØS
er på 3.315 tonn. » |
| Med
andre ord: Her fratar man norske sjarkfiskere og pensjonistfjordfiskere småtterier
(3.000 tonn + pensjonistenes andel), mens man lar Den Europeiske Union beskatte
det norske Barentshavet for nærmere 30.000 tonn! Samtidig som den norske havgående
trålerflåten nylig har fått en formidabel økning pga. den såkalte trålerstigen.
|
| I
dette perspektivet er det ikke til å forstå at man med 3.000 tonn + pensjonistandelen
velger å lage trøbbel for noen få som i grunnen fortjener det motsatte. |
| En
av disse 209 ikke-pensjonistene som blir fratatt fartøykvota over natta, fortalte
følgende: « Jeg har lån på sjarken. Får jeg ikke beholde fartøykvota vet jeg
ikke hvordan det skal gå. Jeg har fisket under 40 % de siste to årene, javel.
Men jeg har i perioder jobbet på land, med andre ting, litt her og litt der når
det har høvd seg slik, og det ikke har høvd med sjøen. Slik har jeg drevet det
i alle år. Jeg har, for husholdningas del, prøvd å beholde flere ben å stå på.
Ingen må tro jeg har blitt rik av det. Det er jo slik vi må gjøre det her i distriktet,
for å få endene til å møtes. Fiske er bare en del av mange måter å overleve på.
Det blir kanskje ikke det helprofesjonelle fiskeriet av det, men det er likefullt
et nødvendig tilskudd. Å fullstendig bli fratatt fartøykvota over natta, kjennes
djupt urettferdig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få det sagt. Det verste er den
forferdelige avmakta jeg føler. » --- |
| Om
dere på ny kan tenke gjennom det som holder på å skje? |
| partilederne på Det Norske
Storting. »
|
Fremskrittspartiet slutter seg til de
synspunkter som er gjengitt i brevet og mener at respekt for eldre, hensynet
til den historiske kystkultur og et positivt menneskelig verdigrunnlag
tilsier opphevelse av nevnte inndraging av fartøykvoter.
Forslag
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen oppheve
inndragingen av fartøykvoter for fartøyeiere over 70 år og med mindre fangst
enn 40 %.
17. februar 1994.
Sist oppdatert 24. august 2004 av Stortingets administrasjon
