| |
DATO: 1994-03-21
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Gjestepasientordningen i fylkeshelsetjenesten hadde i utgangspunktet gode intensjoner, men praktiseringen av ordningen har dessverre i liten grad fulgt opp intensjonene.
Gjestepasientordningen skulle sikre pasienter en adekvat behandling og etterbehandling i andre fylkeskommunale, statlige eller private institusjoner når hjemfylket ikke hadde tilstrekkelig utbygde behandlings- og etterbehandlingstilbud. Gjestepasientordningen var også, så langt en kan forstå, en ordning som skulle forhindre at den enkelte fylkeskommune selv bygde ut og opprettet mindre behandlingsavsnitt i egen kommune som det ikke var pasientgrunnlag nok til å drive på en faglig forsvarlig måte.
Utviklingen med gjestepasientordningen har dessverre gått den motsatte vei, idet den enkelte fylkeskommune har sett det som en hovedoppgave å bygge ut egne behandlings- og etterbehandlingstilbud for å bli såkalt « selvhjulpne » og redusere sine utgifter til kjøp av tjenester i institusjoner utenfor eget fylke. En uheldig sidevirkning av denne utviklingen er at den også har ført til ressursknapphet og stagnasjon i den faglige utvikling og progresjon ved våre regionsykehus og spesialsykehus.
De fleste fylkeskommuner har i dag meget strenge og byråkratiske rutiner for innleggelse og poliklinisk behandling av egne pasienter i sykehus og behandlingsinstitusjoner utenfor hjemfylket. Det er blitt et mål i seg selv for fylkeskommunene å redusere gjestepasientutgiftene maksimalt, og det er derfor grunn til å anta at pasienter med spesielle lidelser får et for dårlig faglig tilbud ved egne institusjoner, og at det skjer en betydelig underbehandling når det gjelder etterbehandling av ulike lidelser.
Gjestepasientordningen har i svært liten grad vært benyttet for å holde ventelistekøene ajour. Dette til tross for at både statlige og private sykehus, samt sykehus i andre fylkeskommuner har hatt ledig kapasitet på enkelte spesialfelt.
I de fleste fylkeskommuner i dag er ansvaret for innleggelse av egne pasienter i sykehus og behandlingsinstitusjoner utenom hjemfylket tillagt de respektive overleger ved sentralsykehusene og lokalsykehusene. Selv om en ikke på noen måte kan insinuere at fagfolkene på de sentrale og lokale sykehus i fylkeskommunene holder igjen pasienter av hensyn til egen økonomi i eget sykehus, så må en kunne anta at med den stramme økonomiramme de enkelte sykehus i dag må forholde seg til, vil det økonomiske aspektet også indirekte være med i vurderingen når det gjelder å kjøpe tjenester utenfor eget sykehus og eget fylke. Flere fylkeskommuner har nå planer om, eller har allerede gjennomført, at utgiftene til gjestepasienter skal inkluderes i rammene for den enkelte avdelings budsjett i våre sykehus, og dermed blir presset på den enkelte avdelingsoverlege langt større enn hittil, noe som igjen indirekte kan påvirke henvisningen av behandlingstrengende pasienter til andre sykehus utenfor fylket. En kan også registrere at ved de årlige fylkeskommunale budsjettbehandlingene, er spørsmålet om å redusere gjestepasientutgiftene en stadig tilbakevendende aktuell problemstilling, selv i fylkeskommuner som ikke har oppfylt ventelistegarantien.
Fra departementets side, og i sykehusdiskusjonene for øvrig, har det den senere tid vært fokusert sterkt på kvalitetssikring av de helsetjenester som tilbys. Det har vært stilt spørsmålstegn ved om effektiviseringen og rasjonaliseringen i sykehusene den senere tid nå er gått så langt at det går på kvalitet og sikkerheten løs for pasientbehandling. En nylig utkommet vitenskapelig utredning fra Helsedirektoratet, nr. 4 for 1993 vedrørende forholdet mellom behandlingskvalitet og pasientvolum, slår uttrykkelig fast at kvaliteten - spesielt for enkelte typer kirurgiske spesialiserte inngrep - er langt bedre ved større pasientvolum. Den samme utredning konkluderer videre med at en i større grad må tilstrebe at pasienter med kompliserte lidelser i større grad behandles i spesielle dertil egnede sykehusavdelinger.
For en del store og viktige krefttyper er det nødvendig at spesialsykehusene som driver både behandling og forskning, i større grad enn hittil deltar i primærutredningen og behandlingen av disse spesielle viktige krefttyper. I denne sammenheng og i andre medisinske sammenhenger er det også viktig at regionsykehusene har klart definerte lokalsykehus-områder, noe som den nåværende gjestepasientordning umuliggjør.
Regionsykehusene har også betydelige undervisnings- og forskningsoppgaver, oppgaver som også delvis hemmes ved at sykehusene ikke selv deltar i primærutredning og primærbehandling, og også i liten grad kan benytte pasientmateriale i undervisnings- og forskningsformål ved den videre utvikling av sykdommen.
Folketrygdens betalingsplikt bør forholde seg til DRG-systemet som etterhvert begynner å bli godt innarbeidet og utviklet innen vårt helsevesen.
Slik Fremskrittspartiet ser det, er det særlig på etterbehandlingssiden at gjestepasientordningen har hatt tildels uheldige og utilsiktede virkninger, idet partiet mener at det skjer en underbehandling - eksempelvis med strålebehandling av kreftpasienter i Norge. Det vises i denne forbindelse til en komitémerknad som er inntatt i B.innst.S.nr.11 (1993-1994) fra partiene Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, sitat:
| « Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil vise til at Norge har omtrent halvparten av den dekning på stråleterapi som Verdens Helseorganisasjon, WHO, mener det er behov for. » |
Gjestepasientordningen synes også til en viss grad å redusere muligheten både for behandling og etterbehandling av kronisk syke i den enkelte fylkeskommune, spesielt gjelder dette reumatikere og kronisk lungesyke, hvor det vel med en viss rett kan hevdes at disse sykdomsgrupperinger i mindre grad får kvalitetsmessig behandlings- og etterbehandlingstilbud utenom eget fylke, og at det vel også er tvilsomt om lokale egne tilbud holder faglig gode nok mål.
Gjestepasientordningen har også vært medvirkende årsak til den forskjellen i tilbudene som finnes når det gjelder behandling, både kvalitativt og kvantitativt. Dette fordi gjestepasientordningen praktiseres ulikt fra fylke til fylke.
Selv om hovedproblemet i norsk helsevesen er den desentraliserte struktur og manglende enhetlig styring og fordeling av ressurser, bør enkelte ordninger i nåværende struktur endres av hensyn til pasientenes rettssikkerhet.
Gjestepasientordningen er et slikt forhold det snarest må gjøres noe med, og den bør umiddelbart avskaffes og erstattes med en direkte betalingsplikt fra Folketrygden for behandling og etterbehandling som skjer av pasienter utenfor eget bostedsfylke.
For å unngå at fylkeskommunene skal kunne profittere på en slik omlegging, bør rammene til fylkeskommunene reduseres med tilsvarende beløp som den enkelte fylkeskommune har brukt til gjestepasientordningen de tre siste år før eventuelt omleggingen skjer. Betalingsplikten for Folketrygden skal gjelde alle godkjente sykehus og behandlingsinstitusjoner, uavhengig av om de er offentlig eller privat drevet, eller om tjenester blir nødvendig å kjøpe i utlandet.
Ved en eventuell omlegging må denne også knyttes opp mot en tidsfaktor, eksempelvis den samme tidsfaktor man har i ventelistegarantien, nemlig 6 måneder.
Folketrygdens betalingsplikt bør administreres og organiseres av de stedlige trygdekontorene og henvisningspraksisen for behandling/etterbehandling bør tillegges godkjente spesialister innen de respektive fagområder og bør ikke knyttes opp spesielt til fylkeskommunale sykehusavdelinger/overleger. Så langt det er mulig bør også pasientene ha en viss valgmulighet når det gjelder behandlingssted.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen om å fremme
forslag om å erstatte den nåværende gjestepasientordning i
fylkeshelsetjenesten med en direkte betalingsplikt fra Folketrygden for
pasienter som behandles og etterbehandles utenfor eget bostedsfylke. Slik
behandling eller etterbehandling skal gis innen en tidsfrist på 6 måneder.