Dok.nr.8:44 (1993-1994)
Forslag fra stortingsrepresentant John Alvheim om å be Regjeringen å fremme forslag om innføring av egenjournal i norsk helsevesen.

---

DATO: 1994-04-20

SIDETALL: 4

       Til Stortinget.

INNHOLD

Innledning

Bakgrunnen for forslaget

Positive konsekvenser for pasientene

Positive konsekvenser for legen

Forsøk

Økonomi - organisering av legetjenester

Oppsummering

Forslag

Vedlegg. Referanse/litteraturliste

Innledning

       NRK - P1 meddelte tirsdag 1. mars 1994 at fylkeslegen i Rogaland innkaller til konferanse. Bakgrunnen er opplysninger om at feilmedisinering og feil bruk av medisiner blant eldre er direkte årsak til 50 dødsfall og 10.000 sykehusinnleggelser hvert år.

       Aftenposten skriver lørdag 5. mars 1994 følgende: « For første gang i Norge til søksmål etter krybbedød - et barn på 5 måneder ble funnet bevisstløs i sengen. Moren henvendte seg til kommunehelsetjenesten ved tilfeldige legevaktleger i to omganger. Barnet viste tegn på sykdom, helsestasjonen ble kontaktet, mor uttaler frykt for krybbedød og anmoder om å få hjelp. Blir henvist til legevakten igjen. Barnet døde 3 dager senere. »

       Det kunne vises til langt flere eksempler på utilstrekkelig informasjon mellom lege og pasient og på dårlig kontinuitet og manglende oppfølging såvel fra lege som pasient i norsk helsevesen.

Bakgrunnen for forslaget

       Pasienter møter i dagens helsetjenestetilbud mange leger og personer fra andre helseprofesjoner. Organiseringen av helsetilbudene på ulike nivåer, økende sektorisering av tilbudene, arbeidstidsforkortelser, avspaseringer og permisjoner med vikarer for de ansatte i helsetjenesten har forsterket preget av manglende personlig kontinuitet i tjenesten.

       Pasientene som er storforbrukere av helsetjenester vil ha mer eller mindre dekkende journalopplysninger spredt på en rekke legekontorer, sykehus, poliklinikker og avdelinger eller bare være registrert på et regningskort i en legevaktkoffert.

       For legen som skal stille en korrekt diagnose og gi en adekvat behandling er det viktig å få en fullstendig oversikt over pasientens tidligere sykdommer, undersøkelser med resultater samt medisinsk behandling og medikamenter som tidligere er gitt.

       For å kompensere for manglende personlig kontinuitet kan pasienten selv bringe med seg viktige journalopplysninger i kronologisk rekkefølge når lege konsulteres.

       Egenjournalen er en enkel og billig løsning på informasjonsbehovet. Den synes også å ha en positiv oppdragende effekt på den som etterspør og den som tilbyr helsetjenester. En enkel utgave av egenjournalen har vært brukt til barn i Telemark siden 1991. Systemet er nå evaluert i en brukerundersøkelse i Telemark. Pasientenes pårørende/foreldre uttrykker entydig begeistring for egenjournalen som i dag blant annet blir delt ut til alle nyfødtes foreldre ved sykehusene i Telemark. Egenjournalen skal kvitteres ut av legen etter hver konsultasjon med dato, legens navn, diagnose, behandling/vurdering, evt. prøvesvar, røntgenbeskrivelser, allergitester o.l. oppbevares i en egnet perm i journalkortets format som er A5. Pasienten oppbevarer selv egenjournalen og legger den frem for legen ved hver konsultasjon. Den bør også bringes med når pasienten er på reiser. Det er viktig å poengtere at egenjournalen på ingen måte erstatter legenes eller sykehusenes egne pasientjournaler.

       Et forslag til egenjournal kunne bli som her inntegnet:

Positive konsekvenser for pasientene

       Pasientene føler at de ved en egenjournal har god orden på egne helseopplysninger. Utover å fungere som huskeliste for tidligere sykdommer i kronologisk rekkefølge og eventuelt medikamenter relatert til disse, gir journalen en trygghet for at legens beskjed er riktig forstått.

       Ved relativt « uforpliktende » legekontakter som for eksempel hjemmebesøk av legevaktlege vil kvitteringsplikten virke skjerpende på legens bevissthet om kvaliteten og forpliktelsene i det arbeidet som gjøres. Egenjournalen vil virke avslørende på overfladisk legearbeid.

       Egenjournalen gir også en ekstra sikkerhet mot at viktige helseopplysninger går tapt ved f.eks. henvisning/tilbakeføring mellom ulike nivåer i helsetjenesten. Tilfeldige leger kan via egenjournalen dokumentere henvisning til det nivået i helsetjenesten som etter kommunehelseloven har det primære og totale ansvar. Pasienter som føler seg som « kasteballer » mellom sektorer og nivåer innen helsetjenesten og plages med følelse av ikke å « høre hjemme » noe sted, kan på denne enkle måte få hjelp til å fremme sine helsebehov på rett sted og til rett tid.

       Jeg kan i denne forbindelse vise til at Norges Husmorforbund på sitt landsmøte i 1993 gjorde et enstemmig vedtak om å utarbeide forslag om innføring av pasientkort og helseperm i kommunene.

Positive konsekvenser for legen

       Enhver lege vil i egenjournalen raskt kunne få den nødvendige orientering om hva slags kategori pasient man har foran seg. En pasient som er storforbruker av helsetjenester, som har kontakt med mange ulike leger, har gjennomført en rekke ulike undersøkelser og forsøkt et utall av medikamenter og som kanskje er på god vei til å bli medikamentmisbruker, er en ulykke for pasienten, legene og samfunnet. Legen kan ved hjelp av egenjournalen bedre muligheten til å bringe slike pasienter på rett vei, når alle opplysninger er tilgjengelige.

       For at dette skal fungere, må legen ha plikt til å « kvittere » og pasienten må ha plikt til å bringe med seg sin egen journal. Av dette følger at hver person bare kan ha én journal, og det kan dermed med rette sies at egenjournalsystemet innfører begrepet « helsepass ».

       Å lese andre legers vurderinger, kan virke opplærende på behandlende lege. Særlig gjelder det primærleger som orienterer seg i spesialistvurderinger og yngre leger som i alle fall har et opplæringsbehov. Egenjournalen gir maksimal trygghet for at viktige opplysninger ikke uteglemmes. Det er ikke gitt pasienter å huske tidligere legers diagnoser, behandlinger medikamentforordninger o.l., og ikke minst fortolkninger av prøvesvar.

Forsøk

       Statens Institutt for Folkehelse (SIFF), seksjon for forebyggende og helsefremmende arbeid (SAFH), gav i 1993 ut en bok; Barns helse i Norge. Kildematerialet er fra 4-500 vitenskapelige publikasjoner utgitt i Norge eller internasjonalt. Nå planlegges et omfattende samfunnspediatrisk forskningsprosjekt som skal « fotfølge » hele årskull på 60.000 barn for å se om de forskningsresultatene man allerede kjenner, faktisk gjelder i dag.

       Mye av den informasjon man her er ute etter kan innhentes på en enklere og langt billigere måte, dersom alle nyfødte fikk egenjournal på fødeavdelingen. Ved hver barnekontroll på de kommunale helsestasjonene vil kommunehelsetjenesten, via egenjournalen, få all informasjon og raskt kunne fange opp barn med særlige problemer og behov.

       Det forutsetter at kommunehelsetjenesten fungerer i henhold til lovpålagt ansvar. Det hjelper lite å fremskaffe nye dyre forskningsresultater dersom man ikke på forhånd er sikret kapasitet til å løse de problemene som avdekkes. Det er i dag en økning i utgiftene til helsetjenester. Økningen kan synes ukontrollert. Myndigheter på alle nivåer søker mot løsninger som kan dempe utgiftsveksten og bringe den over i kontrollerbare former.

       De mange begrensede tiltak som den seneste tid er satt i verk for å dempe utgiftsveksten for Folketrygden og bringe den over i kontrollerbare former synes så langt ikke å ha gitt de ønskede resultater.

       Innføring av egenjournal kan og vil redusere overforbruk av helsetjenester og ikke minst åpenbart redusere overmedikasjon og feil bruk av medikamenter.

Økonomi - organisering av legetjenester

       For allmennleger utgjør refusjon fra Rikstrygdeverket knyttet til legevaktarbeidet ca 1/3 av de totale refusjonskostnadene. Dette er feilbruk av offentlige midler. Pasienter tilkaller heller lege hjem enn å sitte på et venterom med timebestilling og lang ventetid for å få time. Pasientens egenandelen er den samme. Legene på sin side tjener godt på å reise rundt, og legevaktkjøring er en vanlig måte å skaffe ekstrainntekter på, derfor vil legene ofte ikke motsette seg anmodning om hjemmebesøk selv om problemet kunne vært løst kvalitetsmessig bedre og rimeligere ved kontorkonsultasjon. Fastlegeordningen eller listepasientsystemet er til utprøving i noen kommuner. Dette vil muligens redusere noe av problemene som her er omtalt. Egenjournalen vil her virke som en kontroll på om systemet fungerer etter intensjonene og raskt avsløre der det svikter, dette til fordel for pasient, lege og samfunn.

       Spesialisthelsetjenestetilbudet bør flyttes ytterligere ut av sykehusene ved at det satses mer på praktiserende spesialister. Dette vil avlaste sykehuslegene som da kan konsentrere oppmerksomheten om pasienter som må ligge på sykehus, i stedet for å drive poliklinisk kontroll. Dette bør kunne redusere ventelistene. Praktiserende spesialister preges vesentlig mer av kontinuitet enn sykehusleger. Pasienter på sykehusenes poliklinikker opplever ofte at de aldri treffer samme lege igjen ved konsultasjonene. Primærhelsetjenesten skal ha spesialisttilbud å støtte seg til, både for rådgivning og henvisning. Derved unngår primærlege å påta seg større faglig ansvar enn kompetansen tilsier. Kontinuitet i spesialisttilbudet er en forutsetning for at denne støttefunksjonen skal fungere effektivt.

       Primærhelsetjenesten er grunnstammen i det medisinske tilbudet til det norske folk. Ved innføring av egenjournal og velutbygget spesialisttilbud utenfor sykehus, blir vilkårene for godt legearbeid styrket til beste for pasientene. Effekten av slik satsing i dag vil merkes blant flertallet av pasientene allerede i morgen.

Oppsummering

       Egenjournalens umiddelbare effekter:

oppnår:

Forslag

       Med bakgrunn i foranstående fremmes følgende

       Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om innføring av egenjournal i norsk helsevesen.

Vedlegg. Referanse/litteraturliste