| |
DATO: 1994-04-21
SIDETALL: 7
Til Stortinget.
2. Arbeidstidsreduksjoner de siste 20 år - virkninger for sysselsettinga
3. Arbeidstidsreduksjoner i makroperspektiv
Finansdepartementets beregninger
4. De viktigste innvendingene mot deling av arbeid som strategi for full sysselsetting
Knapphet på kvalifisert arbeidskraft
Overtidsarbeid og dobbeltarbeid
Lavtlønte må sikres kjøpekraft
Fordeling mellom arbeid og kapital
5. Ulike modeller for deling av arbeid
Søppelkjørermodellen sikres støtte
Mykere overgang mellom arbeidsliv og pensjonisttilværelse
Etter å ha hatt svært lav arbeidsledighet i det meste av etterkrigstiden, omfatter ledigheten i Norge nå nesten 200.000 personer. Arbeidsledigheten berører nå svært mange familier i Norge. Fortsatt høy arbeidsledighet vil både forverre livsvilkårene for de som er rammet og sette stadig flere varig utenfor arbeidsmarkedet. Effektive tiltak for å fjerne arbeidsledigheten må derfor settes i verk så raskt som mulig.
OECD Economic Surveys 1993-1994 for Norge sier bl.a.:
| « Med veksten i den gjennomsnittlige varigheten av arbeidsledigheten har langtidsledigheten økt både absolutt og som prosent av all arbeidsledighet. Mens Norge før 1989 gjennomgående hadde den laveste langtidsledigheten i OECD-området, gjør hele en tredjedel av OECD-landene (inkludert en rekke land med mye høyere arbeidsledighet) det nå bedre på dette området (OECD Employment Outlook, 1993). ... I tillegg til den økte andelen langtidsledige, synes også konsentrasjonen av ledigheten blant bestemte klasser arbeidstakere å ha økt. Arbeidsledighet er særlig konsentrert blant lavt utdannede, et fenomen som har tendert til å øke over tid. » |
Forsøk på å løse ledighetsproblemet gjennom økt vekst og økt privat forbruk vil bidra til å forsterke den skjeve globale fordelingen. I tillegg vil en fortsatt vekst- og forbruksbasert politikk utgjøre en alvorlig trussel mot den nasjonale, regionale og globale miljø- og ressurssituasjonen. En vekst- og forbruksbasert politikk er ikke bærekraftig.
Samtidig som ledigheten har økt kraftig siden 1986-87 og flere er skjøvet ut av arbeidsmarkedet, har omfanget av overtidsarbeid økt. Det betyr økt press på de som er innenfor arbeidsmarkedet.
I de aller fleste sektorer i økonomien foregår en kontinuerlig teknologisk utvikling, slik at arbeidet kan utføres av stadig færre ansatte. Det er ingen grunn til å tro at denne tendensen ikke vil fortsette. Økonomisk vekst er derfor ikke lenger en garanti for økt sysselsetting eller lavere arbeidsledighet.
Mengden av nødvendig arbeid må i større grad fordeles på arbeidsstyrken, fremfor kraftig økonomisk vekst, som ikke vil gi full sysselsetting, og stigende press på de som allerede er i arbeid. Deling av lønnsarbeid er den eneste muligheten til å sikre full sysselsetting uten en kraftig forverring av miljøet, økte forskjeller og redusert livskvalitet både for de som er i arbeid og de som er arbeidsløse.
Kravet om 6-timers arbeidsdag ble reist av kvinnebevegelsen på 70-tallet som en velferdsreform for å dele lønnet og ulønnet arbeid mellom kvinner og menn. Utfordringen framfor tusenårs-skiftet er å få oppslutning om å gjennomføre arbeidstidsreduksjoner som kombinerer kvinnebevegelsens velferdskrav og kampen for arbeid til alle.
I Norge arbeider vi omtrent like mange timer totalt som for 20 år siden, samtidig som sysselsettingen er økt med 20 %. Dette har skjedd ved at arbeidstiden i gjennomsnitt er redusert med 20 % i denne perioden. Dette har ikke skjedd ved drastiske endringer, men ved gradvise reduksjoner i normalarbeidstiden og økt andel deltidsarbeid. Ved å dele på lønnsarbeidet har 400.000 flere blitt sysselsatt. Denne utviklingen henger nært sammen med at kvinner - også gifte kvinner med barn - har tatt lønnet arbeid. Mange av disse kvinnene er i deltidsarbeid og har dermed tatt kostnadene ved å kombinere lønnet og ulønnet arbeid på egen kappe.
Dette har ikke vært en unik utvikling for Norge. I de fleste land er gjennomsnittlig arbeidstid redusert, om enn i forskjellig takt. Nederland skiller seg ut i europeisk sammenheng. Mellom 1983 og 1991 ble arbeidstiden redusert med 13 %. Ifølge EU-kommisjonens « Hvitbok » om sysselsetting og vekst, kan halvparten av Nederlands vekst i sysselsettingen på 30 % tilskrives arbeidstidsforkortelsen. EU-landene for øvrig har i samme periode redusert arbeidstiden med 3 % og har også opplevd en langt større stigning i arbeidsledigheten enn Nederland.
I Regjeringens Langtidsprogram for 1994-1997, St.meld.nr.4 (1992-1993), fremgår at Regjeringen har som målsetting å stoppe den historiske utviklingen i arbeidstiden. Frem til år 2010 ønsker Regjeringen at arbeidstiden bare skal reduseres med 0,4 % pr. år, mot hittil 0,9 % i gjennomsnitt. Deretter skal arbeidstiden ikke reduseres ytterligere.
Selv en fortsettelse av den moderate reduksjonen i arbeidstiden vi hittil har hatt, ville betydd en vesentlig reduksjon i arbeidsledigheten allerede etter få år. Finansdepartementet beregnet for Sosialistisk Venstreparti i forbindelse med Langtidsprogrammet effekten av kortere arbeidstid på arbeidsledigheten. En årlig reduksjon av arbeidstiden med 0,9 %, altså tilsvarende vårt gjennomsnitt de siste tyve årene, ville innen 1997 redusert arbeidsledigheten til ca 3 %. Til sammenligning antas Regjeringens målsetting om nærmest uendret arbeidstid å gi en ledighet på 4,5 %. I disse beregningene forutsatte Finansdepartementet at timelønna ikke skulle stige mer enn departementet har lagt til grunn i Solidaritetsalternativet.
Finansdepartementets beregninger viste også at en årlig reduksjon i arbeidstiden med 2 % ville kunne eliminert arbeidsledigheten innen år 1997. En slik arbeidstidsreduksjon ville betydd at en 35-timers arbeidsuke var redusert til drøyt 32 timer uka i løpet av fire år. Selv denne, forholdsvis moderate, reduksjonen i arbeidstiden ville, med samme forutsetninger som Regjeringen legger til grunn, løst arbeidsledighetsproblemet.
Også i Sysselsettingsutvalget ( « Kleppe I », NOU 1992:26) illustreres svært gode virkninger av kortere arbeidstid. Finansdepartementets beregninger for utvalget viser at 1 time kortere arbeidsuke uten lønnskompensasjon vil gi mer enn 60.000 flere sysselsatte allerede etter ett år.
I begge beregningene fra Finansdepartementet fremstår altså kortere arbeidstid som et svært effektivt middel mot arbeidsledigheten. I brev fra Finansdepartementet til Sosialistisk Venstreparti av 2. april 1993 henviser Finansdepartementet derfor til at arbeidsledigheten kan bli så lav at det kan medføre økte lønninger, ikke minst etter år 2000.
I Frankrike, hvor det er langt større oppmerksomhet omkring kortere arbeidstid og deling av arbeid, er det lagt frem beregninger av konsekvensene av mer omfattende reduksjoner i arbeidstiden. Pierre Larrouturou, en fransk økonomikonsulent, har i sin bok « Det kan ikke lenger fortsette slik - 12 forslag om et mer menneskelig samfunn » fremmet en rekke forslag og beregninger om kortere arbeidstid. Ved å redusere arbeidstiden fra dagens 39 til 33 timer/uka, gå over til firedagers uke, gi lavere sosiale avgifter til bedrifter som øker bemanningen med mer enn 10 % og tiltak for overtidsdeling, er det beregnet at sysselsettingen vil øke med ca 2 mill. personer og ledigheten reduseres med ca 1,5 mill. personer. Ledigheten vil da være nede i 2 - 2,5 mill. personer. Denne modellen for deling av arbeid står sentralt i den politiske debatten om arbeidsledighet/arbeidsdeling i Frankrike.
Også i Norge er det foretatt beregninger av konkrete måter for å gjennomføre mer omfattende deling av arbeid. En analyse kommer fra Thore K Karlsen, FAFO, som har anslått virkningene av å redusere arbeidstiden med 10 % uten lønnskompensasjon, men med individuell skattelette til de arbeidstakerne som deltar. I Karlsens modell forutsettes dessuten større fleksibilitet i normalarbeidstiden, redusert adgang til betalt overtid og statlig kompensasjon til kommunene for skattetap. Ifølge Karlsens beregninger vil 10 % reduksjon i arbeidstiden for ca 1 mill. heltidsstillinger, sammen med redusert overtidsbruk, gi rundt 110.000 flere heltidsarbeidsplasser.
Deling av arbeid, f.eks. gjennom firedagers arbeidsuke eller kortere daglig arbeidstid, vil kunne gi enkeltbedrifter problemer med mangel på kvalifisert arbeidskraft. Også med dagens arbeidstid skyldes deler av overtidsbruken mangel på ledig og kvalifisert arbeidskraft i øyeblikket. Dette er og vil kunne være et problem, og må løses enten fortsatt deling av arbeid gjennomføres eller ikke.
Den franske økonomen Larrouturou viser i sin bok « Det kan ikke lenger fortsette slik - 12 forslag om et mer menneskelig samfunn » til konkrete måter å løse problemet med knapphet på arbeidskraft med spesielle kvalifikasjoner. Blant forslagene er at småbedrifter i et lokalsamfunn samordner f.eks. deler av sin administrasjon, noe som også sparer kostnader. I den enkelte bedrift foreslår Larrouturou at den yrkesgruppe det er knapphet på skal kunne konsentrere arbeidskapasiteten om de arbeidsoppgavene de er spesielt kvalifisert for. De øvrige arbeidsoppgavene, som andre kan utføre, flyttes ut av stillingen.
Deling av arbeid reiser også spørsmål om den totale mengden arbeid og det totale velferdsnivået. Det er bred politisk enighet om at det særlig i velferdssektoren er behov for større innsats, selv om det ikke er den samme enigheten om hvordan denne innsatsen skal finansieres. Tilsvarende er det også behov for større innsats i bl.a. miljøarbeidet.
Deling av arbeid kan derfor i gitte situasjoner innskrenke muligheten til å øke innsatsen innen prioriterte oppgaver. Dette vil først være tilfelle når vi har full sysselsetting. I en situasjon med full sysselsetting frigjøres imidlertid store ressurser, bl.a. knyttet til dagpenger, arbeidsmarkedstiltak, arbeidsformidling og sosialhjelp, som kan overføres til andre velferdsoppgaver. Inntil vi når full sysselsetting, står derfor ikke deling av arbeid i konflikt med ønsket om å øke den totale mengden arbeid innen visse arbeidsområder.
Tiltak for å redusere normalarbeidstiden vil miste effekt om det ikke også gjøres noe med adgangen til overtidsarbeid. Anslag fra Statistisk sentralbyrå indikerer at det i Norge arbeides rundt 70.000 årsverk overtid årlig. Kortere arbeidstid må derfor kombineres med tiltak mot økt press fra arbeidsgivere om å arbeide uønsket overtid og tiltak mot at den enkelte arbeidstaker fortrenger arbeidsledige gjennom overtidsarbeid eller dobbeltarbeid.
Uønsket overtidsarbeid og dobbeltarbeid kan unngås ved hjelp av økonomiske virkemidler eller gjennom lovverk og kontroll. Blant de mulige økonomiske virkemidlene er økt arbeidsgiveravgift for alt overtidsarbeid eller lavere skatt for lave inntekter og høyere progresjon i skatten. Arbeidsmiljøloven regulerer bl.a. sider ved arbeidstiden og ved endring i loven kan maksimalt antall overtidstimer begrenses ytterligere. Arbeidstilsynets ressurser til kontroll med overtidsarbeid kan styrkes.
Kortere arbeidstid uten full lønnskompensasjon vil slå ulikt ut i levekår for høyt- og lavtlønte. For å kunne gjennomføre deling av arbeid som en bred samfunnsstrategi, må derfor også fordelingspolitiske tiltak gjennomføres.
Det vil være umulig å gjennomføre deling av arbeid uten lønnskompensasjon, hvis ikke inntektsskatten senkes for lave og middels inntekter. Gjennom bruk av skattepolitiske virkemidler kan nettolønnskompensasjon sikres. Nettolønnskompensasjon kan finansieres gjennom økt progresjon, som behøves for å unngå unødig overtidsarbeid, og gjennom reduserte offentlige utgifter pga lavere arbeidsledighet Thore K. Karlsens forslag inebærer full nettolønnskompensasjon for inntekter opp til 10 % over gjennomsnittsinntekten.
Den svenske LO-økonomen Rudolf Meidner har for Sveriges del beregnet at man til enhver tid må holde 3-3,5 % av arbeidsstyrken i omskolering, etterutdanning og videreutdanning for å sikre næringsliv og enkeltindivider den kunnskapstilførsel som er nødvendig i en moderne økonomi. På kongressen i 1989 satte norsk LO « livslang læring » på sitt program.
OECD har for Norges vedkommende påpekt at 60 % av kunnskapene i arbeidslivet må fornyes innen år 2006, dersom vi skal henge med i den internasjonale konkurransen.
På den annen side avtegner det seg en utvikling i retning av at stadig flere yrker blir livsfaseyrker. Tydeligst ser man dette i butikk-, kiosk- og snackbarsektorene. Disse drives i stor utstrekning av skoleungdom og studenter. Utviklingen er også tydelig for andre yrker og sektorer. Førskolelærere, elektromontører og platearbeidere/sveisere er noen eksempler på dette. Andelene av disse som fremdeles er i yrket i en alder over 40 år er svært lave. Årsakene er yrkesspesifikke belastninger. Som regel må den enkelte selv skaffe seg annen jobb eller utdannelse når helse eller motivasjon ikke lenger strekker til. En systematisk, tariffestet eller lovbestemt hjelp til yrkesskifte gjennom utdanning finnes for tiden ikke i Norge. Yrkesrettet attføring har altfor lite omfang og kommer i mange tilfeller for sent.
Ved å rettighetsfeste retten til 2. gangs utdanning for utsatte yrkesgrupper, gjerne bundet til yrkesspesifikke aldersgrenser, kan en viss andel av arbeidsstyrken kontinuerlig holdes utenfor lønnet arbeid. Samtidig vil denne gruppen etter hvert danne et viktig potensial til å redusere strukturproblemene i arbeidslivet: For eksempel blir dobbelkvalifikasjoner i stadig økende grad etterspurt av arbeidskjøperne.
Også etterutdanning kan gjennom rettighetsfesting gjøres til et både kvalitativt og kvantitativt potensial for fleksibilitet i arbeidslivet.
Gjennom moderate lønnsoppgjør over flere år er inntektsfordelingen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere forrykket vesentlig. Ifølge anslag fra Økonomiske Analyser 1/94 fra Statistisk sentralbyrå, steg driftsresultatet for fastlands-Norge med 11,3 % fra 1992 til 1993, mens faktorinntekten, dvs den samlede inntekten til fordeling på eierne og de ansatte, steg med 3,2 %. Fra 1988 til 1993 har driftsresultatet steget med 79,3 %, mens faktorinntekten bare har steget med 28,8 %. Dette har bare vært mulig fordi lønnskostnadene bare har steget med 14,5 % i den samme perioden. I den samme perioden har arbeidsledigheten steget med 84 %.
Deling av arbeid som alternativ til lønnsøkninger vil kunne forrykke fordelingen ytterligere i favør av eiersiden, hvis arbeidsgiverne ikke følger opp med økt sysselsetting. Deling av arbeid vil kunne undergrave arbeidstakeres rettigheter om arbeidsgivernes gevinst av lavere lønnsutgifter ikke kanaliseres til økt sysselsetting. Det må derfor gjennomføres skatteendringer eller på annet vis innføres begrensninger i adgangen til å utbetale utbytte, slik at gevinsten tas ut i form av økt sysselsetting. I tillegg må arbeidsgiverne pålegges en plikt til nyansettelser ved tiltak for deling av arbeid.
Overtidsarbeid innebærer at arbeid som kunne vært utført ved å ansette flere likevel ikke gir økt sysselsetting. Tiltak mot overdrevet og unødig overtidsarbeid er derfor en form for deling av arbeid.
Overtidsbruken bør kunne reduseres gjennom avtaler mellom partene i arbeidslivet, på samme måte som NHO og LO har inngått en effektiv avtale om reduksjon av sykefraværet. Sykefraværsavtalen ble realisert ved et samspill mellom partene i arbeidslivet og i politikken. På samme måte kan Regjeringen bidra til å oppnå en avtale mellom partene i arbeidslivet for å redusere overtidsbruken.
Overtidsbruken er regulert gjennom Arbeidsmiljøavtalen, hvor det er satt maksimalgrenser for overtid. Overtidsbruk utover lovens grenser må det i utgangspunktet dispenseres for. Arbeidstilsynet kontrollerer overholdelsen av lovens bestemmelser, men har ikke, pga manglende ressurser, mulighet til å prioritere dette arbeidet i det omfanget som er ønskelig.
Gjennom innskjerping i Arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser og økte ressurser til Arbeidstilsynet vil overtidsbruken kunne reduseres og kontrolleres. Arbeidsmiljøloven skal revideres i løpet av vårsesjonen 1994 og Sosialistisk Venstreparti vil i den forbindelse komme tilbake til eventuelle forslag for å begrense adgangen til omfattende overtidsarbeid. Sosialistisk Venstreparti har fremmet flere forslag om økte bevilgninger til Arbeidstilsynet med sikte på å styrke kontrollen med overtidsbruken.
Med høy arbeidsledighet kan arbeidsgivere basere mye av driften på overtidsarbeid, til tross for at de ansatte ikke ønsker dette. Gjennom forsterking av de økonomiske virkemidlene for å begrense overtidsarbeidet, vil det bli mindre lønnsomt å basere driften på at arbeidstakere frykter for sin jobb hvis de ikke jobber mye overtid. Dette kan oppnås bl.a. ved å ilegge arbeidsgivere en ekstra arbeidsgiveravgift for overtidsarbeid. Sosialistisk Venstreparti har i B.innst.S.nr.I (1993-1994) fremmet forslag om at arbeidsgivere skal ilegges en ekstra arbeidsgiveravgift på 3 % for lønnsutbetalinger til overtidsarbeid.
I flere yrker er sykefraværet og omfanget av belastningsskader og andre yrkesskader betydelig større enn for gjennomsnittet. Dette gjelder mange kvinnedominerte yrker, bl.a. store deler av helsesektoren. Tiltak som reduserer dette sykefraværet kan bidra betydelig til å redusere sykelønnsutgiftene og utgifter til helsestell, attføring m.m.
På bakgrunn av internasjonale erfaringer, bl.a. fra Kiruna i Sverige, har det fremkommet at kortere arbeidstid kan redusere utgiftene til bl.a sykelønn og dagpenger så mye at det er lønnsomt, selv om de ansatte gis full lønnskompensasjon. På denne bakgrunn har Sosialistisk Venstreparti og Byrådet gått inn for en forsøksordning med 6-timers dag i hjemmehjelptjenesten i Oslo. Forsøket ble igangsatt 1. mars 1994.
I forbindelse med Kommunalkomiteens behandling av forslag fra Tove Kari Viken på vegne av Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti om forsøk med 6-timers-dag, Innst.S.nr.84 (1993-1994), fremmet også Sosialistisk Venstreparti forslag om at staten, i kraft av rollen som stor og viktig arbeidsgiver, burde iverksette egne forsøksprosjekter. I forbindelse med slike forsøksprosjekter, og eventuell ordinær innføring på et senere tidspunkt, må det legges til grunn at kortere arbeidstid ikke gir økt overtidsbruk, økt stress og press i arbeidssituasjonen eller redusert tilbud eller produksjon.
I Danmark er det gjennomført en ordning hvor det i praksis utvises solidaritet mellom de sysselsatte og de arbeidsledige blant renovasjonsarbeiderne i Århus. Ordningen går ut på at fire ansatte deler lønna til de tre ordinært ansatte og dagpengene til den fjerde som blir sysselsatt, samtidig som de har fri hver fjerde uke. Ordningen gir ingen økte utlegg over offentlige budsjetter, og den enkelte ansatte taper bare et ganske lite beløp i inntekt, et par hundre kroner pr. måned.
På spørsmål i spørretimen 23. februar 1993 fra representanten Halvorsen, svarte kommunal- og arbeidsminister Gunnar Berge at slike ordninger ikke er mulig med det norske regelverket for dagpenger og avviste forslag til endringer.
I Norge krever dagens dagpengeregler at den arbeidsledige skal være helt disponibel for annet arbeid og det er i tillegg satt en grense for dagpengeutbetalinger slik at den enkelte må være ledig minst 40 % av arbeidsuken, dvs to dager i uken.
Slike modeller for deling av arbeid delfinansiert av dagpenger kan medføre uønskede bieffekter, bl.a. at arbeidsgivere kan spekulere i å slippe unna lønnsutbetalinger. For å få erfaringer med slike løsninger bør det i første omgang åpnes adgang til å gi dispensasjon fra de ordinære reglene for dagpenger etter søknad.
Den store fordelen ved « skraldemands »-modellen er at den tar utgangspunkt i den lokale situasjonen og situasjonen i den enkelte bedrift eller etat. I tillegg oppmuntrer modellen den enkelte arbeidstaker til å vise konkret solidaritet.
I Danmark er det videre gjennomført flere omfattende permisjons- og sabbatordninger, med sikte på å holde flere arbeidsledige i kontakt med arbeidslivet. Den enkelte sysselsatte kan ta ut 13 til 52 uker permisjon for barnepass for barn under 9 år, og mottar under permisjonen 80 % av dagpengene. Inntil 26 uker permisjon for barnepass er en rettighet, og permisjon utover 26 uker må avtales med arbeidsgiveren. Hvis arbeidsgiveren ansetter en arbeidsledig i stillingen mottar arbeidsgiveren hele eller deler av dagpengegrunnlaget som lønnstilskudd, avhengig av permisjonsform.
Lønnsmottagere kan få inntil ett års studiepermisjon med 80 % av dagpengebeløpet. Hvis det ansettes en vikar, mottar arbeidsgiver lønnstilskudd. Arbeidsledige kan få inntil to års studiepermisjon.
Lønnsmottagere over 25 år kan avtale med arbeidsgivere å ta sabbat, dvs fri, i inntil ett år. Det må ansettes en arbeidsledig som vikar og den ansatte på permisjon mottar 80 % av dagpengebeløpet.
De danske permisjonsordningene trådte i kraft 1. januar 1994, og i løpet av de første tre ukene gikk 10.000 ut i permisjon (Aftenposten, 6. februar 1994). Arbeidsgiverne har i 55 % av tilfellene ansatt en vikar i stillingen. København kommune yter permisjonstillegg (opp til 100 % av dagpengesatsene) for ytterligere å stimulere til å ta ut permisjon og har vedtatt å ansette en vikar for hver eneste permisjonsplass.
Bilprodusenten Volkswagen (VW) ingikk i desember 1993 en avtale med de ansatte om kortere arbeidstid i to år for å unngå ytterligere oppsigelser. Hovedelementet i avtalen går ut på at arbeidstiden reduseres fra 35 til 28,8 timer pr. uke. Som hovedregel skal det arbeides firedagers uke.
I tillegg er det avtalt adgang til gradvis innfasing for unge nyansatte fra halv stilling til full stilling og utfasing for de eldste ansatte ned til halv stilling. Det siste elementet i pakken går ut på at konsernet for grupper av ansatte vil kunne innføre 9 måneders arbeidsår og tre måneders arbeidsledighet.
De ansatte reduserer arbeidstiden med ca 20 % og får ca 10 % redusert nettoinntekt. Inntektsreduksjonen skjer i hovedsak ved at de månedlige nettoutbetalinger holdes uendret, men at tidligere avtalefestede ferietillegg fjernes. Arbeidstidsreduksjonen omfatter alle ansatte som har avtalefestet arbeidstid og lønnsreduksjonen omfatter alle ansatte, ledelsen og styret.
Ved VW er det rundt 40 forskjellige skift- og arbeidsarrangementer, men ledelsen og de ansatte mener det er mulig å løse overgangen til kortere arbeidstid tilfredsstillende for alle disse arbeidsordningene. Dette er et viktig eksempel på at de praktiske problemene forbundet med kortere arbeidstid kan løses i de aller fleste tilfeller.
VW-eksemplet har vakt stor internasjonal oppmerksomhet og er fulgt av flere tyske og andre europeiske bedrifter, bl.a. bilfabrikantene Audi og BMW i Tyskland og Fiat og Alfa Romeo i Italia. Butikkjeden Koninklijke Bijenkorf Beheer i Nederland, som sysselsetter 25.000, innfører firedagers uke og reduserer arbeidstiden fra 36 til 35 timer. Ifølge Associated Press 4. februar 1994 vil den direkte effekten være 450 flere arbeidsplasser.
I Norge er det innført en tidskontoordning, slik at foreldre ved fødsel kan velge hvorvidt permisjonen skal tas ut i fulltid eller deltid, eventuelt i en kombinasjon. Ved å utvide permisjonstidsrommet til f.eks. ett år, åpnes nye muligheter for å engasjere hel- eller deltidsansatte for å fylle stillingen under permisjonen. Tidskontoordningen fungerer derfor både på småbarnsforeldres premisser og som et tiltak i retning av deling av arbeid. Ytterligere utvidelser i permisjonsadgangen, f.eks. i likhet med den danske ordningen, åpner derfor for enda mer effektiv deling av arbeid.
En tidskontoordning der den enkelte arbeidstaker gis en rett til fri med lønn i en viss periode i løpet av arbeidslivet kan være en egnet måte å organisere fordelingen av permisjon på. Dersom alle arbeidstakere hadde rett til f.eks. 5 års permisjon med lønn i løpet av arbeidstiden i tillegg til fødselspermisjon kunne dette dekke sabbatsår, etterutdanning, 4-dagers uke, 6-timers dag eller nedtrapping til pensjonsalder. En slik ordning kunne innføres over tid og knyttes til at arbeidsgivere forpliktes til å ta inn vikarer.
Norske erfaringer tilsier at svært få av stillingene som blir frigjort ved pensjonering blir besatt på ny. Lavere pensjonsalder er derfor en lite effektiv måte å dele arbeid på. Kortere arbeidstid og en mykere overgang til pensjonisttilværelsen vil imidlertid bedre livskvaliteten for den enkelte arbeidstaker og vil gjøre det lettere å organisere arbeidet slik at arbeidsoppgaver kan overføres til nyansatte.
For å høste erfaringer og finne praktiske organisasjonsformer bør det derfor gjennomføres forsøksprosjekter. I forsøksprosjektene bør eldre og yngre dele arbeid. På den måten beholder eldre arbeidstilknytningen og kan bidra med sin erfaring til veiledning m.m. Gjennom mer gradvis « utfasing » for den eldre arbeidstakeren, gis det adgang til « innfasing » i arbeidslivet og yrke for yngre.
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1. | Stortinget ber Regjeringa om å legge fram en melding om ulike former for deling av arbeid og ulike former for hel eller delvis lønnskompensasjon, f.eks. nettolønnskompensasjon gjennom skatteendringer. |
| 2. | Stortinget ber Regjeringa om å legge fram forslag om tilskudd og rådgivningstjeneste til private bedrifter som ønsker å innføre eller drive forsøk med ulike former for arbeidsdeling, knyttet til at bedriftene plikter å evaluere og rapportere om sine erfaringer. |
| 3. | Stortinget ber Regjeringa om å tilby utvidede permisjonsrettigheter og andre former for arbeidstidsreduksjoner i de forhandlingene der staten er arbeidsgiver. |
| 4. | Stortinget ber Regjeringa om å legge fram forslag for Stortinget om endrede retningslinjer for dagpenger, slik at det blir mulig å dele arbeid etter modell av « skraldemændene » i Århus i Danmark. |
| 5. | Stortinget ber Regjeringa om å legge fram forslag om en «generasjonskontrakt» som innebærer rett til nedtrapping av arbeidstiden fram mot pensjonsalder for eldre arbeidstakere, kombinert med arbeidsdeling med ungdom uten tidligere arbeidserfaring. |
| 6. | Stortinget ber Regjeringa om å legge fram forslag om begrensning i betalt og ubetalt overtidsarbeid i statlig virksomhet og styrking av Arbeidstilsynet for å overholde arbeidsmiljølovens overtidsbestemmelser. |
| 7. | Stortinget ber Regjeringa om å legge fram forslag om en ordning med utdanningsvikariater som særlig sikrer ufaglært ungdom mulighet til vikariater. |
| 8. | Stortinget ber Regjeringa om å gjennomføre statlige forsøk med ulike former for kortere arbeidstid i staten og/eller i bedrifter som eies av staten, kombinert med skatteendringer for dem som omfattes av forsøket. |
| 9. | Stortinget ber Regjeringa om å opprette en tilskuddsordning for kommunale forsøk med deling av arbeid. |
| 10. | Stortinget ber Regjeringa om å opprette et forskningsprosjekt for å evaluere ulike forsøk med kortere arbeidstid/deling av arbeid. |
| 11. | Stortinget
ber Regjeringa om å legge fram forslag om arbeidstidsreformer kombinert med voksenopplæringstilbud
særlig innrettet mot «livsfaseyrker». |