| |
DATO: 1994-05-16
SIDETALL: 2
Forslaget sett i forhold til barn og unges rettigheter
Til Stortinget.
Undertegnede fremmer med dette forslag om å erstatte dagens kristendomsundervisning med en religionsnøytral opplæring i kultur, verdier og livssyn.
Det er ethvert menneskes grunnleggende rett å kunne velge sitt personlige livssyn. Religions- og livssynsfrihet er en av våre mest fundamentale menneskerettigheter - og slått fast i Grunnloven § 2.
Norge er det eneste land i Skandinavia med en konfesjonsbunden kristendomsundervisning i den offentlige skole. I tillegg til Norge er det faktisk kun Malta, Hellas og noen få muslimske stater som har en slik praksis.
I andre land er det ofte slik at offentlig skole legger vekt på at alle religioner og livssyn skal vises lik respekt på den måten at skolen tar et nøytralt standpunkt i positiv forstand. Dette betyr selvsagt ikke at skolen ikke likevel formidler verdier.
I grunnskoleloven av 1969 § 1 heter det at:
| « Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane en kristen og moralsk oppseding... ». |
Elever i norsk grunnskole har derfor kristendomsundervisning som et av sine obligatoriske fag. I fagplanene knyttes faget til den evangelisk-lutherske lære. I den grad andre religioner/livssyn berøres blir dette satt i konflikt med kristendommen, og kunnskap om alternative livssyn utgjør en meget liten del av faget.
Skolens fremste oppgave bør være å sørge for at elevene tilegner seg relevant fagkunnskap slik at barn og ungdom kan stå godt rustet til å tilpasse seg både en videre utdannelse og en senere jobbsituasjon.
Skolen har i denne sammenheng en viktig oppgave i å videreformidle grunnleggende normer og regler i det norske samfunnet. Konsekvensene av de forskjellige valg du gjør gjennom livet reiser ofte etiske og moralske spørsmål. Nettopp derfor burde skoleverket legge stor vekt på å gi barn et grunnlag for dette gjennom undervisningen. Dette kan gjøres uten at det knyttes til tro. Skolen bør nettopp ikke ha som oppgave å drive forkynnende religionsundervisning eller fremme et bestemt religiøst verdisett.
Hva som ligger i begrepet « kristen oppseding » vil kunne tolkes på ulike måter, det samme kan også sies om begrepet « kristne verdier ». Men det er nok slik at det i stor grad kan settes likhetstegn mellom kristne verdier og allmenne verdier i det norske samfunn; så som toleranse og nestekjærlighet - kanskje også individualisme og nøysomhet. Men disse verdiene er allmenne og kan deles av ateister og av andre religioner. Også i en undervisning som tar opp moral, etikk og livssyn vil slike verdier derfor være grunnleggende.
Alle mennesker foretar valg av livssyn eller religion. Men ettersom religion og tro dreier seg om personlig overbevisning, bør det være opp til foreldre og familie å velge hvilken tro man ønsker å oppdra sine barn i - ikke en oppgave for det offentlige skoleverk. Det er derfor også uheldig om det offentlige skal signalisere hva som skal oppfattes som godt eller dårlig - riktig eller galt - i et valg av hvilken tro den enkelte bekjenner seg til.
Den generasjon som vokser opp og går på skolen i dag er barn med en meget sammensatt bakgrunn. I de større byene er det i flere klasser opp til <2/3> av elevene som kan velge bort kristendomsundervisningen. Dette skyldes ikke bare at en økende andel barn kommer fra andre kulturer, men også at en rekke norske barn har foreldre som ikke er tilknyttet statskirken. Skoleverket skal i utgangspunktet håndtere dette ved å tilby disse barna livssynsundervisning.
Denne situasjonen skaper to problemer. For det første er inndelingen av grunnskolebarn i forskjellige klasserom basert på barnas bakgrunn på ingen måte med på å fremme kunnskap og forståelse for andre menneskers livssyn. For det andre går en del barn glipp av kunnskap, noe som gir dem et vanskeligere utgangspunkt innen andre fag senere.
Faktum er det at til tross for at mange elever ikke er tilknyttet statskirken er det i dag likevel bare rundt 5 % av elevene som deltar i det alternative livssynsfaget. En av grunnene til dette er først og fremst at faget er økonomisk diskriminert i mange kommuner. I forskriftene sies det at « så langt råd er skal det gis et alternativt tilbud ». Det har betydd at faget konkurrerer med spesialundervisning, morsmålsundervisning og annet om å få midler. En annen grunn er det faktum at en del rett og slett velger ikke å følge noen undervisning.
Norsk kultur og litteratur er gjennom tidene blitt preget av vår religion. En viss basiskunnskap om kristendommen vil derfor være en stor fordel i forbindelse med forståelsen av en rekke fag. Uttrykk og sammenhenger som barn med denne basiskunnskapen oppfatter automatisk, vil for barn uten denne kunnskapen fremstå som vanskelig og i noen tilfeller uforståelig. Denne basiskunnskapen vil alle barn tilegne seg dersom faget er av en slik karakter at alle barn deltar i den samme undervisningen. I tillegg er det uomtvistelig slik at uvitenhet ofte skaper frykt, mens kunnskap og forståelse skaper toleranse. En del av den frykten for andre religioner baserer seg vel så mye på hva de tror disse står for, som hva som faktisk er riktig. Dersom barn med ulike religiøse og livssynsmessige bakgrunner får et innblikk i hverandres tro, vil dette gi kunnskap.
Det bør derfor innføres et livssynsfag som erstatning for dagens kristendomsundervisning. Dette faget bør være nøytralt i forhold til tro, men selvsagt ikke i forhold til verdier og bør inneholde mange av de elementer som i dag inngår i faget « livssynskunnskap ». Verdiene som formidles bør ikke knyttes opp mot en enkelt religion, men ta utgangspunkt i verdier som er viktige i det norske samfunn. Både i grunnskole og videregående skole bør fagplanene ta for seg kultur, verdier og etikk/moral, noe som vil innebære kunnskap om alle de viktigste livssyn og religioner. Det er herunder naturlig at kristendommen får en fremtredende plass, ikke minst på grunn av dens store betydning for utviklingen av det norske samfunn. Faget bør også trekke inn forskjellige kulturer og levesett for å gi et sammensatt og beskrivende bilde av sammenhengen mellom livssyn og levesett, både for det enkelte menneske og for hele samfunn.
Selvsagt må det være slik at foreldre kan velge å sende sine barn til skoler som har en spesiell verdimessig forankring - dvs. at barna går på en skole med en særskilt religiøs formålsparagraf - noe som allerede skjer i dag gjennom private skoler. Et slikt valg om at ens barn skal gå på en livssynsbasert skole bør tas aktivt av foreldrene.
I den siste FN-rapporten om menneskerettigheter og livskvalitet, « The Human Development Report », som rangerer høyt når det gjelder menneskerettigheter, mister Norge poeng pga. manglende frihet til alternativ religionsundervisning i skolen. FNs komité for barns rettigheter kom også inn på dette området i sitt møte i Genève 18. og 19. april. Hovedpoenget for komiteen var at den anser det som et brudd på barns rett til privatliv at de må dokumentere et annet livssyn enn statskirkens, for å bli fritatt for kristendomsundervisning.
Selv en 15-åring har ikke uten videre selv muligheten innenfor dagens lovgivning til å velge seg bort fra kristendomsfaget. Dette gjelder selv om eleven selv ikke er medlem av Statskirken, og ønsker fritak fra faget. Det kreves at foreldrene, eller minst en av dem, er utmeldt av den norske kirke for at eleven skal kunne tas ut av kristendomsundervisningen. Dette fremstår som spesielt urimelig ettersom en 15-åring selv etter loven har rett til å melde seg ut av kirken og at det i loven står følgende:
| « barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreininger ». |
Undertegnede vil på dette grunnlag
fremme følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om lovendring for å erstatte dagens kristendomsundervisning med en
religionsnøytral opplæring i kultur, verdier og livssyn.