| |
DATO: 1994-05-19
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
3. Egg- og fjørfe. En situasjonsbeskrivelse
På bakgrunn av den kritiske situasjon private fjørfeprodusenter befinner seg i og de konsekvenser det får for enkeltmennesker og samfunnet, fremsettes forslag med sikte på å oppnå like rammevilkår for Norske Eggsentraler og private produsenter.
Omsetningsloven - Mellombels lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvarer av 1930 - ble innført som en kriselov. Denne kriseloven gjelder fremdeles for omsetning av jordbruksvarer, omlag 60 år etter. Selv om Omsetningsloven er blitt endret, og Omsetningsrådet har en noe annen sammensetning, er det de samme prinsippene som ligger til grunn for omsetningen av jordbruksvarer i dag som det var på 30-tallet. I sin informasjonsbrosjyre skriver Omsetningsrådet bl.a.: « Markedsregulering - en forutsetning for norsk julemiddag. 60 % av husstandene i Norge spiser svineribbe på julekvelden. For at så mange nordmenn over hele landet skal få norsk svineribbe på julekvelden kreves markedsregulering. » Forslagsstilleren er uenig i at offentlig markedsregulering er en forutsetning for norsk julemiddag, men mistroen til markedenes egen regulering ser fortsatt ut til å være en sentral begrunnelse for den omfattende offentlige reguleringen.
Fra 1936 ble Omsetningsloven en varig lov, og den ble sist endret ved Ot.prp.nr.67 (1990-1991). Loven i seg selv er svært generell. Lovens formål (§ 1) er å fremme omsetningen av kjøtt av storfe, kalv, sau, reinsdyr og fjørfe, flesk, melk, smør, ost, egg, pelsdyrskinn, reinsdyrskinn og hagebruks- og gartneriprodukter. Det står ikke i loven hvilke tiltak som kan/bør brukes for å oppfylle lovens formål. Lovens § 5 gir imidlertid fullmakt til å kreve inn en avgift på omsetningen av de produkter som er nevnt i § 1. Disse midlene skal disponeres for å fremme omsetningen av de samme produkter.
Med hjemmel i Omsetningsloven har Omsetningsrådet vedtatt en rekke retningslinjer og regler som markedsaktørene må rette seg etter. Det er disse retningslinjer og regler som er bakgrunnen for den regulering som vi i dag ser i det norske landbruksmarked. Dette regelverket fastsetter bl.a. hvilke reguleringstiltak som er tilskuddsberettiget. I tillegg finnes regler som « Regler for private fjørfeslakteriers medvirkning ved billigsalg av hønsekjøtt », og « Regler for tilskudd til reguleringslagring av epler og pærer ».
Det finnes ulike typer avsetningstiltak, alt etter hvilke oppgaver tiltakene er ment for. En vanlig inndeling av hovedgruppene av tiltak er følgende:
Reguleringseksport er blant de mest omdiskuterte virkemidler Omsetningsloven hjemler. For å unngå at produksjonen presser prisene under de som er fastsatt i Jordbruksavtalen, eksporteres « overskuddet » som regel til tapsbringende pris. Dette tapet fellesfinansieres gjennom omsetningsavgiften.
Reguleringslagring eller tilbakeholdelse av varer fra markedet. Før eller senere må varene markedsføres og levering fra reguleringslagre kommer inn som et reguleringstiltak. Bygging av reguleringslagre er nødvendig for bruk av dette virkemiddelet, og kostnadene finansieres for en stor del av Omsetningsrådet med statlige midler.
Billigsalg betyr at avsetningen forsøkes økt ved at varen tilbys til lavere pris i et begrenset tidsrom eller for et begrenset kvantum. Billigsalg har vært benyttet for de fleste vareslag. Salg med frysefradrag er også en form for billigsalg.
Suppleringsleveranser er overføring fra overskudds- til underskuddsområder innenfor rammen av et landsomfattende markedsreguleringssystem. Dette er aktuelt for alle vareslag.
Alternativ innenlands anvendelse. Dette betyr stort sett tilbaketrekking av varer fra det ordinære marked for levering til nedskrevet pris til industriell anvendelse eller for.
Import benyttes kun der norske produsenter ikke kan levere til en på forhånd avtalt pris. Importen er med andre ord mengderegulert. Dette er ikke regulert av Omsetningsloven.
Omsetningsrådet baserer seg på inntekter fra en varierende omsetningsavgift fra produsenter (som nevnt foran), samt bevilgninger over Jordbruksavtalen. I tiårsperioden 1982-91 kostet Omsetningsrådets regulering av disse markedene 7,5 milliarder 1993-kroner. 3,7 milliarder kroner gikk over statsbudsjettet og 3,8 milliarder kroner var omsetningsavgift.
Selv om alle produsenter må betale omsetningsavgift til Omsetningsrådet, er det i praksis bare Landbrukssamvirket som får støtte. Private produsenter kan få støtte, men det hører til unntakene. Derfor mener forslagsstilleren at Omsetningsrådets virksomhet er konkurransevridende og representerer en styrking av Landbrukssamvirket på bekostning av private produsenter.
Bidraget til Omsetningsrådet fra produsentene (jordbruket) via omsetningsavgiften er på papiret betydelig, men skattebetalerne og forbrukerne bidrar også til å dekke den regningen gjennom statsbudsjettets overføringer samt ved at pris til forbruker i Norge er for høy på viktige matvarer. En kostnadsdrivende høyprissituasjon som klart skyldes at markedet ikke tillates å fungere.
Forslagsstilleren mener man i tillegg bør peke på Omsetningsrådets spesielle situasjon som offentlig lovbeskyttet maktorgan som har gitt rådet myndighet til å bevilge penger til kampanjer rettet mot vedtatt ernæringspolitikk. Således har skattebetalerne via Omsetningsrådet, ufrivillig betalt titalls millioner til reklame for mer fettbruk, samtidig som de samme skattebetalerne via Statens Ernæringsråd har bevilget millioner til kampanjer for mindre fettbruk.
Gjennom den maktkonsentrasjon og de store fullmakter som er konsentrert i Omsetningsrådet, er landbrukets samvirkeorganisasjoner gitt tilnærmet full kontroll over store deler av befolkningens næringsmiddeltilgang.
Norsk Fugl AS er et privateid fjørfeslakteri med en omsetning på ca 100 mill. kroner pr. år. De opererer i markedet regulert med hjemmel i Omsetningsloven. Norsk Fugl AS innbetaler hvert år flere millioner kroner i avgift til Omsetningsrådet. I 1992 kom avgiften opp i 6,2 mill. kroner, i 1993 6,3 mill. kroner. Disse millionene går bl.a. til å finansiere driften av markedsregulatoren og hovedkonkurrenten Norske Eggsentraler (NE).
Til tross for at Norsk Fugl AS er underlagt betydelig dårligere rammevilkår enn NE, tjener de fortsatt penger. Nå har imidlertid Omsetningsrådet fattet vedtak som i praksis gir NE en monopolsituasjon på fjørfekjøtt (jf. « regler for private fjørfeslakteriers medvirkning ved billigsalg av fjørfekjøtt » fastsatt av Omsetningsrådet 30. november 1993). I denne omgang har reglene blitt anvendt ved to anledninger på kalkun og en på gås og and.
For tiden produseres det i Norge mer fjørfekjøtt enn markedet klarer å avta til normale engrospriser, noe som medfører at NE ligger inne med store mengder kylling og kalkun på lager. NE kan søke om midler fra Omsetningsrådet (som bl.a. er avgiftsmidler fra Norsk Fugl AS) til å gjennomføre billigsalg på disse produktene. I tillegg mottar NE millionbeløp fra Omsetningsrådet for å ha fjørfe liggende på lager. I 1992 mottok NE 12,8 mill. kroner til slik lagring.
Hittil i år har NE gjennomført billigsalg på kalkun, and og gås. Billigsalgskvoten på kalkun i mars var på 450.000 kg med en prissubsidie på kr 8,- pr. kg. NE har igjen søkt Omsetningsrådet om billigsalg på kalkun i mai, og fått godkjent ca 100.000 kg.
Omsetningsrådets regler for gjennomføring av slike billigsalg utelukker Norsk Fugl AS fra å delta med egenproduserte varer. Konsekvensen for Norsk Fugl AS på kort sikt er at slakteriet ikke kan slakte og selge kalkuner, mens samvirket får solgt sine kalkuner ved hjelp av subsidier fra Omsetningsrådet. På lengre sikt frykter bedriften at Omsetningsrådet vil bruke sin markedsregulerende myndighet til å presse Norsk Fugl AS ut av markedet. Dersom det blir gitt støtte til dumpingsalg av lagerkylling hvor Norsk Fugl AS har sitt hovedprodukt og 15 % av markedet, vil bedriften få store økonomiske problemer. Man frykter at NE på denne måten kan få fullstendig monopol på produksjon av fjørfeprodukter i Norge.
Endrede rammebetingelser og endrede problemårsaker tilsier at eldre lover og regler bør gjennomgås med tanke på revisjon. Forslagsstilleren ønsker i dette dokument først og fremst å rette et kritisk søkelys på markedsløsningene for egg og fjørfe.
Synet på hvilke virkemidler som er best egnet til å oppfylle landbrukspolitiske målsettinger har i en tid vært i endring. Først kom en grundig utredning fra det såkalte Alstadheim-utvalget (NOU 1991:2 Norsk Landbrukspolitikk). Alstadheim-utvalget anbefalte bl.a. økt overgang til produksjonsnøytrale støtteformer og mer bruk av markedsmekanismene til å bestemme produksjonsvolum og pris. Den detaljerte markedsreguleringen burde med andre ord reduseres. Det ble dessuten understreket at problemene med overskuddsproduksjon og tapsbringende eksport burde løses. I tilknytning til belastningene på markedsreguleringsordningene på 1980-tallet sier utvalget at det: « vil understreke at såvidt omfattende markedsreguleringsbehov er uheldig, og at dette medfører tap både for produsenter og samfunnet generelt. Det bør etter utvalgets vurdering legges vesentlig sterkere vekt på å begrense disse tapene videre fremover, og dette bør prioriteres i forhold til gjennomføringen av andre landbrukspolitiske mål. » (s. 387)
I 1992 fremla Regjeringen St.prp.nr.8, Landbruk i utvikling. Også her ble det lagt vekt på økt bruk av produksjonsnøytrale støtteformer samt at markedet burde brukes mer aktivt til å påvirke produksjonsvolum og pris. Det ville bidra til at jordbruket selv i større grad tok ansvaret for overskudd. Det fremheves bl.a. at: « Mer effektive og offensive omsetnings- og foredlingsledd og næringsmiddelindustri vil være avgjørende for at landbruket skal kunne møte en sterkere konkurransesituasjon på hjemmemarkedet (...). Regjeringen ønsker å redusere reguleringseksport av overproduksjon med karakter av dumping. Prismekanismen bør i sterkere grad enn i dag regulere balansen mellom tilbud og etterspørsel i markedene for jordbruksprodukter. »
Regjeringen understreker dessuten « at produsentene er selvstendige næringsdrivende med et eget ansvar for tilpasningen til de rammevilkår som til enhver tid er tilstede ». Det sies videre i proposisjonen at: « markedsmulighetene må danne grunnlaget for og utgjøre en vesentlig del av produksjonsinntektene ».
I tillegg til endringer i innenlandske forhold gir den internasjonale utvikling signal om endrede rammevilkår for jordbruket. Både en eventuell ny GATT-avtale og et mulig EU-medlemskap understreker betydningen av fleksible og kostnadseffektive markedsløsninger. GATT-avtalen vil omfatte jordbruksprodukter og varsler overgang fra kvantumbasert til tollbasert grensevern. En slik utvikling vil over tid kunne redusere mulighetene til en jordbrukspolitikk basert på høye forbrukerpriser innenlands og vil kunne øke konkurransen for norske jordbruksprodukter. Dette understreker behovet for en mer effektiv produksjon, foredling og omsetning av norske jordbruksvarer.
Søknaden om EU-medlemskap gir usikkerhet om bl.a. muligheten til en egen nasjonal markedsregulering. Tilnærmingen til Europa vil uansett øke betydningen av kostnadseffektiv produksjon og omsetning.
Med bakgrunn i det som er nevnt foran er det mye som taler for at reguleringer av egg- og fjørfesektoren bør oppheves. Dette vil også bli nærmere utdypet. For egg- og fjørfeprodukter er det kort periode fra beslutning om produksjon til produktet er klart for salg. Dette burde også gjøre det mulig å foreta produksjonsplanlegging med tilpasning av produksjonen til det innenlandske forbruket. I utgangspunktet skulle derfor markedene for egg og fjørfe være håndterlige med tanke på å unngå overskuddsproduksjon og oppnå mer effektiv ressursbruk også uten offentlig markedsregulering.
Forslagsstilleren gir den anbefaling vedrørende egg- og fjørfesektoren at markedsreguleringen med hjemmel i Omsetningsloven bør oppheves.
En opphevelse av Eggsamvirkets regulering burde ikke få negative følger for produsentene. Ved å utnytte de muligheter til produksjonsplanlegging som finnes i den typen frivillige systemer som allerede har fungert i 10 år, kan produsentene få tilgang på et virkemiddel som kan bidra til stabil avsetning og rimelig forutsigbare priser på produksjonen. Det bør dessuten understrekes at produksjonen av flere av de regulerte produktene, som kalkun, and og gås, er igangsatt som ren næringsvirksomhet, og også bør betraktes som ren næringsvirksomhet. Produksjonen har heller ingen landbrukspolitisk betydning og omfatter få produsenter. Omsetningsrådets regler bør derfor uansett oppheves for disse fjørfe.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag for å oppheve markedsreguleringen av egg og fjørfe.
Sektoren tas ut av Omsetningsloven med sikte på å oppnå likebehandling av
private aktører og samvirket.