| |
DATO: 1994-09-01
SIDETALL: 7
1. Kommunesammenslåinger og administrasjonsbesparelser
2. Fredrikstad-områdets arealsituasjon
3. Den rådgivende folkeavstemningen i distriktet
4. Christiansen-utvalgets konklusjoner
Vedlegg 1: Brev fra Fredrikstad kommune til Stortinget, datert 16. februar 1994
Til Stortinget.
Stortinget vedtok 14. februar 1991 en sammenslutning av Fredrikstad bykommune og Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy herredskommuner i Østfold fylke fra 1. januar 1994. Bakgrunnen for vedtaket er utredningen NOU 1989:16 « Kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest ». Utredningsutvalget som har vært ledet av fylkesmann Martin Buvik, foreslo kommunesammenslutninger i samtlige mandatområder.
De berørte kommunene var ikke enige om inndelingsendringene, og sakene ble derfor forelagt for Stortinget.
Spørsmålet om kommunesammenslutning har engasjert mange mennesker i de berørte områder. Et overveldende flertall av folket og politikerne i Fredrikstad-distriktet var motstandere av en storkommune. Flertallet krysset alle partigrenser. Det ble avholdt folkeavstemning 8. mai 1990 i samtlige berørte kommuner. Majoriteten av de avgitte stemmene viste et klart nei til en sammenslåing, selv om det til dels var store forskjeller på stemmegivning og fremmøte i de ulike kommuner og valgkretser. Også i Fredrikstad by var det flertall imot sammenslutning.
Før folkeavstemningen var det sendt ut brosjyrer til samtlige husstander. Her ble det gitt informasjon om distriktenes felles problemer og mulige andre måter å løse disse på, enten gjennom sammenslutning eller samarbeid.
Resultatene av folkeavstemningen i de
forskjellige kommunene fremgår av tabellen nedenfor:
| Kommune | Fremmøte | Ja til storkommune | Nei til storkommune |
|---|
| Fredrikstad | 26,0 % | 48,0 % | 52,0 % |
| Borge | 41,2 % | 5,2 % | 94,7 % |
| Kråkerøy | 45,6 % | 7,3 % | 92,7 % |
| Onsøy | 56,0 % | 2,3 % | 97,7 % |
| Rolvsøy | 53,7 % | 3,5 % | 96,5 % |
Befolkningen har hatt vanskelig for å akseptere at Stortinget neglisjerte resultatet av folkeavstemningen med et så overveldende nei-flertall i de fleste kommuner. Reaksjonene på grunnplanet har vært meget sterke. Dette kan få negative konsekvenser i den pågående sammenslutningsprosessen.
Stortingsvedtaket førte til økt splittelse og kamp kommunene imellom. Dette gjelder både partipolitikk, praktisk politikk og samarbeid over kommunegrensene. Det er forslagsstillernes oppfatning at det har vært vanskelig å komme til enighet i forberedelsene for sammenslutning. Tvangssammenslåingen vil trolig gi en langvarig strid om kommunale prioriteringer.
Mange regner med at sammenslåingen vil bety en økonomisk blåmandag for de berørte kommuner. Staten dekker på langt nær engangsutgiftene til etableringen. Dette kan bety en økning av kommunale avgifter, å inndrive eiendomsskatt i de tidligere herredskommuner eller et lavere servicenivå for innbyggerne. De tunge økonomiske løft man må igjennom for den nye kommunen, har bidratt til at skepsisen fortsatt er levende både blant politikere og i befolkningen.
Etter at den nye storkommunen ble etablert 1. januar 1994 har det kommet mange klager fra innbyggerne. Det gjelder i første rekke sentralisering av tjenester.
Fredrikstad valgte den såkalte områdemodellen da de fem kommunene ble slått sammen. Det betyr at de gamle kommunegrensene på et vis opprettholdes med kommunedel-ledere i alle de fem delene. Allikevel blir flere og flere tjenester sentralisert med tilgjengelighetsproblemer, fremmedgjøring, økt transportbehov og større belastning på veisystemet som resultat. Utviklingen viser at storkommunens mål om likhet for alle innbyggere uansett bosted blir veldig vanskelig å oppnå. Ikke minst sentraliseringen av de statlige tjenester som ligningskontor, trygdeetat m.fl. har skapt problemer.
Med bakgrunn i den negative økonomiske utviklingen, Fredrikstad-distriktets spesielle situasjon og Christiansen-utvalgets vurdering av kommunestrukturen i Norge, har det lenge vært et grunnlag for en ny stortingsbehandling.
En av hovedkonklusjonene i en rapport som det regjeringsoppnevnte Christiansen-utvalget har laget, er at kommunesammenslutninger gir minimale administrasjonsbesparelser. 5.000 innbyggere er blitt en grense oppad for påviselige smådriftsulemper. Kommuner over dette innbyggerantallet har ikke påviselige stordriftsfordeler. I alle fall er det ingen gevinster å hente administrativt når kommunene nærmer seg 10.000 innbyggere.
De aktuelle fem kommuner i Fredrikstad-distriktet hadde ved folkeavstemningen et innbyggertall som varierte fra 7.458 til 26.485, til sammen 64.635 innbyggere.
Det er ikke dokumentert stordriftsfordeler ved kommunestørrelse på ca 65.000 innbyggere. Man har heller ingen erfaring om dette da det tidligere ikke er laget så store kommuner gjennom sammenslåing. Tilgjengelig norsk statistikk samt undersøkelser fra våre naboland tyder ikke på at en kommune av denne størrelsen befolkningsmessig vil være en økonomisk gunstig kommune. Dessuten går tendensen i våre naboland den motsatte veien - å løse opp storkommuner.
Buvik-utvalget var opptatt av de inneklemte byers problemer. Om Fredrikstad uttaler utvalget at byens arealsituasjon ikke er like vanskelig som de øvriges. Kommunen har en reell arealreserve for ytterligere 10 år med dagens utbyggingstakt. Fredrikstad byområde kom med etter særskilt henvendelse til departementet fra ordføreren i Fredrikstad. Opprinnelig var dette området ikke tenkt tatt med i mandatet. Forslagsstillerne vil peke på at Fredrikstads situasjon ikke er forskjellig fra de fleste bykommuner i Norge. Det er ikke grunnlag for å hevde at den er mere inneklemt med de problemer som det innebærer for et bysamfunn. Vi vet at ikke bebygde arealer på over 2.000 dekar gir kommunen handlefrihet på utbyggingssektoren. Derfor er det vanskelig å forstå at Buvik-utvalget valgte å særbehandle Fredrikstad-området fremfor andre norske bykommuner i en sammenlignbar situasjon.
Forslagsstillerne har full forståelse for behovet for en bedre samordning av alle de utfordringer som en møter omkring næringsutvikling, teknisk infrastruktur, miljøvern, kollektivtrafikk, boligbygging, sikring av friluftsområder osv. Men dette må kunne løses også over kommunegrensene. Forslagsstillerne vil vise til Hiim-utvalgets innstilling. Fredrikstad-distriktet er på mange måter et integrert område med mange felles interesser og avhengighet innbyrdes. Det burde finnes muligheter for å etablere et utvidet og mer forpliktende, men frivillig samarbeid med utgangspunkt i dagens situasjon. Ved å velge frivillig samarbeid fremfor tvangssammenslutning vil en i dette distriktet også få til en utvikling som et overveldende flertall gjennom folkeavstemninger har bedt om.
Forslagsstillerne mener den rådgivende folkeavstemningen i Fredrikstad-distriktet må vektlegges ut fra to forhold:
| I | Informasjonen til velgerne ga saklig oversikt over distriktenes felles problemer - ikke bare for den enkelte kommune. |
| II | Resultatet av avstemningen var entydig for den enkelte kommune og distriktet samlet. |
Reaksjonene på grunnplanet har vært meget sterke over at folkeviljen ble satt til side i saken om storkommune.
Stortingsvedtaket har bidratt til lavt engasjement og laber interesse i det forberedende arbeid mot en storkommune i Fredrikstad-regionen. Mange politikere har vært skeptiske til pengebruken i denne prosessen, og ønsket at midlene kunne vært brukt til mer fornuftige ting for de som bor i kommunen.
Forslagsstillerne mener at når endringer av kommunegrensene legges ut til lokale folkeavstemninger, må det vises respekt for avstemningsresultatet, når resultatet er så entydig. Stortingsvedtaket om kommunesammenslutning viser at vi er uten respekterte retningslinjer for deling og sammenslåing av kommuner. Resultatet i Fredrikstad viser at staten ved stortingsflertallet har vært villig til å sette lokale folkeavstemninger til side der disse gikk imot kommunesammenslutning.
I andre tilfeller har kommunestyret avslått velgeranmodninger om å avholde folkeavstemninger (Hisøy ved Arendal). Den politiske ledelse vil ofte vurdere en velgermotstand som ufornuft, vrangvilje eller uvitenhet hos de lokale velgerne. Forslagsstillerne mener velgernes klare nei må tas alvorlig og imøtekommes med oppfinnsomhet og mer tilpassede løsninger.
Det regjeringsoppnevnte Christiansen-utvalget la 20. mai 1992 frem en omfattende rapport om kommunestrukturen i fremtiden, NOU 1992:15 « Kommune- og fylkesinndeling i et Norge i forandring », som går inn for en betydelig kommunesammenslutning. Utvalget har kommet frem til at ingen kommune bør ha færre enn 5.000 innbyggere. Dersom Stortinget følger Christiansen-utvalgets innstilling på dette punkt, vil det ikke influere på situasjonen i Fredrikstad-distriktet, der samtlige berørte kommuner har et høyere innbyggertall.
På den annen side mener utvalgets flertall at interkommunalt samarbeid ikke kan oppfattes som et selvstendig alternativ for å løse problemene i de flerkommunale byområdene. Samarbeid gir heller ikke de beste langsiktige løsninger når det gjelder å løse problemet med lite hensiktsmessige avgrensninger som følge av endringer i kommunikasjonsforhold og bosettingsmønster. Men flertallet understreker likevel betydningen av å utvikle interkommunalt samarbeid som et nyttig og nødvendig supplement til en ellers godt fungerende kommune- og fylkesinndeling.
Forslagsstillerne mener en del av statens motiv for å tvinge igjennom kommunesammenslutninger er ønsket om å spare inn statstilskudd som går til hver kommune. Lavere kommunetall betyr lavere statsutgifter. Dette er et rasjonelt argument sett fra et statlig finanspolitisk perspektiv, men på motsatt side i regnskapet må vi sette kommunenes kostnader ved selve sammenslutningen. Prislappen for dette for kommunene ved Arendal, Hamar, Larvik og Sarpsborg anslås i Nationen 15. mai 1992 til ca 90 millioner kroner i rene administrasjonskostnader. Av dette dekker staten ca 35 millioner kroner. Fredrikstad kommune antas å ha en udekket utgift ved sammenslåingen på ca 15 mill. kroner. Resten må kommunene betale selv. Derfor må utsagnet om at det er bedre og billigere med store kommuner anses som en sannhet uten forankring i realiteter.
Dette er ikke første gangen Stortinget behandler forslag om oppløsning av tvangssammensluttede kommuner. Etter de omfattende kommunereguleringene som fant sted i 1950- og 1960-årene hvor det også i noen tilfeller ble gjennomført tvangssammenslåinger av kommuner, ble det strid og uro. I de 10-15 årene som fulgte, arbeidet folk i de berørte kommuner uavbrutt for å gjenopprette de tidligere kommunale enheter.
Kommunaldepartementet oppnevnte i 1971 det såkalte Tallaksen-utvalget for å vurdere søknadene fra kommuner som hadde søkt om oppløsning av kommunesammenslutningene. Utvalget avga sin innstilling i januar 1974. Ved vedtak i Stortinget ble 10 kommuner oppløst og oppdelt i 21 kommuner. Det vises til St.prp.nr.68 (1974-1975) og Innst.S.nr.205 (1974-1975) samt St.prp.nr.115 (1975-1976) og Innst.S.nr.348 (1975-1976).
Stortinget fattet et vedtak om sammenslåing av kommunene i Fredrikstad-regionen 14. februar 1991. Et Dok.nr.8-forslag om en opphevelse av vedtaket ble avvist av Stortinget 29. oktober 1992. Forslagsstillerne vil gi eksempler på nye argumenter som kan danne et grunnlag for en ny vurdering:
| 1. | Motstanden i befolkningen er fortsatt sterk og kanskje sterkere enn noensinne; det vises bl.a. til partiet Nei til Storkommune (NTS) som startet som en folkeaksjon i 1991. Under det spesielle kommunevalget i Fredrikstad-distriktet i 1993 ble partiet størst i Onsøy, nest størst i Borge, Kråkerøy og Rolvsøy og tredje størst i Fredrikstad. |
| 2. | «Aksjon mot tvangssammenslutning av kommuner» har mobilisert på bakgrunn av Christiansen-utvalgets innstilling. Denne aksjonen har ca 130 kommuner over hele landet som medlemmer, hvor blant annet Fredrikstad kommune ble medlem etter sammenslåingen. Uttalelser i kjølvannet av Christiansen-utvalgets utredning kan tyde på at det nåværende Storting, med en annen sammensetning enn det forrige, har et annet syn på kommunesammenslutninger enn det foregående. |
| 3. | Tidligere har alle de berørte kommuner sagt nei til sammenslåing ved folkeavstemning. Men det som er nytt er at det nå er et flertall også blant de folkevalgte fra alle de tidligere kommuner. Med et flertall på 58 mot 5 stemmer vedtok det nye kommunestyret å foreta en henvendelse til Stortinget med sikte på oppløsning av storkommunen. Kommunestyret henstiller til Stortinget å ta kommunesammenslutningen i Fredrikstad-distriktet opp til ny behandling hvor kommunesammenslutningen vurderes omgjort, primært som egen sak eller i forbindelse med Stortingets behandling av Christiansen-utvalgets utredning (NOU 1992:15 om «Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring »). |
| 4. | Nyere undersøkelser tilbakeviser påstander om stordriftsfordeler i større kommuner. Jorid Kalseth, Jørn Rattsø (Institutt for sosialøkonomi, Universitetet i Trondheim) og Rune Sørensen (Handelshøyskolen BI) har analysert forholdet mellom kommunestørrelse, administrasjon og ressursbruk i de fleste av landets kommuner. Deres konklusjon er at stor driftsfordeler er uttømt ved et lavere innbyggertall enn det man hadde i de aktuelle kommunene før sammenslutning. Man har altså intet belegg for å kunne si at det er stordriftsfordeler i storkommunen med et innbyggertall på ca 64.000, sammenlignet med de 5 tidligere kommunene som hadde folketall fra 7.458 til 26.485. |
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget vedtar en oppløsning av
Fredrikstad kommune med sikte på å etablere samme inndeling av kommunene
Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1.
januar 1994 med virkning fra 1. januar 1996.
Fredrikstad kommunestyre har i møte 10. februar 1994, sak 15/94, vedtatt å be Stortinget gjøre om sitt vedtak om kommunesammenslutningen av kommunene Borge, Rolvsøy, Onsøy, Kråkerøy og Fredrikstad. Utskrift av saken følger vedlagt.
Etter avtale med stortingsrepresentant
Øistein Hedstrøm sendes kopi av dette brevet til samtlige
stortingsrepresentanter for Østfold.
| Sak nr 94/22 |
| Behandlet av | |
| Formannskapet | Sak nr: 94/17 |
| Saksbeh.: Torleif Gjellebæk | Jour.nr: 94/1529 |
| Dato: 27.01.94 | Møtt: 15 av 15 |
| Mappe: 00 | Avgj. av: KS |
| Kommunestyret | Sak nr: 94/15 |
| Saksbeh.: Torleif Gjellebæk | Jour.nr: 94/1529 |
| Dato: 10.02.94 | |
| Mappe: 00 | Avgj. av: KS |
| Formannskapet | Sak nr: 94/22 |
| Saksbeh.: Torleif Gjellebæk | Jour.nr: 94/1529 |
| Dato: 10.02.94 | |
| Mappe: 00 | Avgj. av: KS |
Vi viser til nedenforstående.
Ingen.
| 1. | Særutskrift
fra sak i kommunestyret i Rolvsøy, i møte 16. desember 1993. |
Nevnte sak i kommunestyret i Rolvsøy siteres i sin helhet:
| «Siste sak i Rolvsøy kommunestyre - kommunesammenslutningen. |
| Rolvsøy kommunestyre samlet til sitt møte den 16. desember 1993 vil enstemmig uttale: |
| Rolvsøy kommunestyre ser med bekymring på hva som blir resultatet av sammenslutningen av kommunene Borge, Onsøy, Kråkerøy, Fredrikstad og Rolvsøy. |
| Ved rådgivende folkeavstemning våren 1990 sa 96,5% av velgerne i Rolvsøy nei til denne kommunesammenslutningen. Det er ingen grunn til å regne med at holdningen er vesentlig endret i dagens situasjon. Det er derfor allerede nå sterkt ønskelig at Stortinget gjør om sitt vedtak. |
| Vi ber derfor Fredrikstad kommunestyre gjøre henvendelse til Stortinget om at dette gjør om sitt vedtak om sammenslutning av kommunene Borge, Onsøy, Kråkerøy, Fredrikstad og Rolvsøy. » |
Saken legges med dette fram uten saksfremstilling og innstilling.
Fredrikstad, 18. januar 1994.
På vegne av Arbeiderpartiet ba Ole Haabeth om at saken utsettes til neste formannskapsmøte, slik at partiene kan komme frem til en felles uttalelse.
Saken ble vedtatt utsatt og legges
fram i formannskapets møte 10. februar og i kommunestyret samme dag.
Arne Rekdal Olsen fremmet følgende
omforente forslag fra møte 3. februar 1994 hvor samtlige av kommunestyrets
partier var representert:
| Med bakgrunn i den fortsatt store motstanden mot kommunesammenslutningen i Fredrikstad-distriktet og henvendelse fra kommunestyret i Rolvsøy 16. desember 1993, er saken tatt opp i formannskapssak 17/94. |
| Buvik-utvalgets utredning omhandlet « De inneklemte byers problematikk ». Det ble erkjent at Fredrikstad ikke hadde umiddelbare arealproblemer. Vedtaket om sammenslutning ble fattet etter Buvik-utvalgets utredning NOU 1989:6. |
| Forut for denne beslutningen var det som kjent holdt folkeavstemming i kommunene på initiativ av høringsinstansen kommunestyrene. Resultatet viste massiv motstand mot sammenslutningen i de berørte kommunene (vedlegg 1). Kommunestyrene i Rolvsøy, Kråkerøy, Borge og Onsøy fulgte opp med klare vedtak i samme retning. |
| Kommunestyret i Fredrikstad konstaterer at det fortsatt er sterk motstand mot den nye storkommunen i befolkningen og blant de lokale folkevalgte, noe ikke minst høstens kommunevalg viste (vedlegg 2). Samtidig registrerer vi uttalelser omkring Christiansen-utvalgets utredning som tyder på at det nye Storting kan ha et annet syn på kommunesammenslutninger enn det forrige Storting. |
| Under henvisning til Christiansen-utvalgets utredning NOU 1992:15 (vedlegg 3) om « Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring, regner vi med at en både vil se på kommune- og fylkesgrenser og oppgave og ansvarsfordeling i forvaltningen. |
| Forslag
til innstilling fra formannskapet: |
| Kommunestyret henstiller til Stortinget på bakgrunn av ovennevnte begrunnelse å ta kommunesammenslutningen i Fredrikstad-distriktet opp til ny behandling hvor kommunesammenslutningen vurderes omgjort. Primært som egen sak, eller i forbindelse med Stortingets behandling av NOU 1992:15. |
| Kommunestyret
ber om at saken kommer opp til behandling i god tid før kommunestyrevalget 1995. »
|
På vegne av SV fremmet Arild Skau
slikt forslag:
Med bakgrunn i den fortsatt store motstanden mot kommunesammenslutningen i Fredrikstad-distriktet og henvendelsen fra kommunestyret i Rolvsøy 16. desember 1993, er saken tatt opp i formannskapssak 17/94.
Buvik-utvalgets utredning omhandlet « De inneklemte byers problematikk ».
Det ble erkjent at Fredrikstad ikke hadde umiddelbare arealproblemer. Vedtaket om sammenslutning ble truffet etter Buvik-utvalgets utredning.
Forut for denne beslutningen var det som kjent holdt folkeavstemning i kommunene på iniativ fra høringsinstansen kommunestyrene.
Resultatet var massiv motstand mot sammenslutningen i de berørte kommunene.
Kommunestyrene i Rolvsøy, Kråkerøy, Borge og Onsøy fulgte opp med klare vedtak i samme retning.
Kommunestyret i Fredrikstad
konstaterer at det fortsatt er sterk motstand mot den nye storkommunen i
befolkningen og blant lokale folkevalgte, noe ikke minst høstens kommunevalg
viste. Samtidig registrerer vi uttalelser som tyder på at det nye storting
kan ha et annet syn på kommunesammenslutninger enn det forrige.
Fredrikstad kommunestyre støtter Rolvsøys tidligere kommunestyrevedtak av 16. desember 1993 og ber Stortinget gjøre om sitt vedtak om kommunesammenslutningen av kommunene Borge, Rolvsøy, Onsøy, Kråkerøy og Fredrikstad.
Kommunestyret ber om at saken kommer
opp til behandling i god tid før kommunevalget i 1994. »
Svein Erik Kristiansen (Ap) ba om
følgende protokolltilførsel:
« Nye Fredrikstad kommune ble etablert den 01.01.94. Etter sammenslåingsvedtaket har saken vært oppe til behandling i Stortinget ytterligere en gang.
Det er ikke kommet noen nye momenter til saken siden Stortinget behandlet Buvik-utvalgets innstilling. Argumentene for og mot sammenslåingen - inkludert resultatet av lokalt vedtatte og gjennomførte folkeavstemminger og « gamle Fredriksdtad bykommunes » arealsituasjon - ble grundig vurdert av Stortinget i 1991. Et ønske om at sammenslåingen skulle utstå til Christiansen-utvalgets utredning forelå, ble også avvist av Stortinget.
Det var uenighet om sammenslåingen mellom folkevalgte representanter for bykommunen og de omkringliggende kommuner. Denne uenigheten er der fremdeles. Forskjellen er at uenigheten tidligere ble uttrykt i fem kommunestyrer mot ett kommunestyre nå etter sammenslåingen.
Jeg kan følgelig ikke se at det er
behov for å forelegge saken ytterligere en gang for Stortinget. »
Arild Skaus forslag fikk 1 stemme og falt.
Fellesforslaget ble tiltrådt mot 2 stemmer som formannskapets innstilling til kommunestyret.
Svein Erik Kristiansens
protokolltilførsel ble tiltrådt av Greta Kristoffersen og følger saken.
På vegne av Fremskrittspartiets
bystyregruppe fremmet Morten Haakonsen slikt forslag:
« Kommunestyret har med bakgrunn i ovennevnte begrunnelse og erfaring fra tidligere behandling i Stortinget kommet frem til at saken endelig skal avgjøres i en folkeavstemning 5. og 6. februar 1995.
Folkeavstemningens resultat vil være
bindende for kommunestyret som kun skal effektuere resultatet. »
Fremskrittspartiets forslag fikk 2 stemmer og falt. SV's forslag fikk 13 stemmer og falt. Fellesforslaget ble vedtatt mot 5 stemmer.
På vegne av Greta Kristoffersen, Terje
Moland Pedersen, Steinar Sørensen og seg selv, fremmet Svein Erik
Kristiansen (Ap) følgende protokolltilførsel:
« Nye Fredrikstad kommune ble etablert den 01.01.94. Etter sammenslåingsvedtaket har saken vært oppe til behandling i Stortinget ytterligere en gang. Det er ikke kommet noen nye momenter til saken siden Stortinget behandlet Buvik-utvalgets innstilling. Argumentene for og mot sammenslåingen - inkludert resultatet av lokalt vedtatte og gjennomførte folkeavstemminger og « gamle Fredrikstad bykommunes » arealsituasjon - ble grundig vurdert av Stortinget i 1991. Et ønske om at sammenslåingen skulle utstå til Christiansen-utvalgets utredning forelå, ble også avvist av Stortinget.
Det var uenighet om sammenslåingen mellom folkevalgte representanter for bykommunen og de omkringliggende kommuner. Denne uenigheten er der fremdeles. Forskjellen er at uenigheten tidligere ble uttrykt i fem kommunestyrer mot ett kommunestyre nå etter sammenslåingen.
Vi kan følgelig ikke se at det er behov for å forelegge saken ytterligere en gang for Stortinget. »