| |
DATO: 1994-09-30
SIDETALL: 3
Vedlegg: Dagbladet, 6. januar 1958
Til Odelstinget.
Vi fremmer med dette forslag til opprettelse av en fast lønnsnemnd for politiet ved at lov om politiet av 13. mars 1936 nr. 3 tilføyes et nytt tredje, fjerde og femte ledd i § 20.
Som begrunnelse for lovforslaget vil vi anføre:
Som følge av kollektiv oppsigelse av stillinger ved Oslo politikammer i 1957 og politistreiken i 1958, ble politiet i 1959 fratatt streikeretten ved at det i politilovens § 20 ble foretatt endringer og inntatt en forbud mot streik for tjenestemenn ved politiet og for tjenestemenn med politimyndighet.
Forutsetningen var at streikeforbudet ikke skulle føre til at politiet sakket akterut i sine lønns- og arbeidsvilkår i forhold til resten av samfunnet. Dette kom også til uttrykk under debatten i Odelstinget 4. juni 1959. Denne forutsetningen synes ikke å være oppfylt. De aktuelle politiorganisasjonene har lagt frem dokumentasjon på at deres medlemmer har hatt en svakere lønnsutvikling enn sammenlignbare grupper har hatt. Det er derfor høyst forståelig når tjenestemennene i politiet og lensmannsetaten nå ønsker å få streikeretten tilbake.
Når Stortinget finner det nødvendig å frata en yrkesgruppe et så viktig kampmiddel under forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår som streikeretten representerer, er det rimelig om Stortinget også sørger for en tilfredsstillende forhandlingsprosedyre som sikrer akseptable resultater.
Tjenestemenn i politiet og lensmannsetaten føler at deres forhandlingsrett slik den har fungert de seneste 8-9 årene, er lite reell. Dette har ført til sterk frustrasjon og et krav om å få streikeretten tilbake.
Dagens tvisteløser, Rikslønnsnemnda, skal ha formann og seks andre medlemmer. Formannen og fire av medlemmene oppnevnes av Kongen for tre år. Av de øvrige to medlemmene skal en representere arbeidsgiver- og en arbeidstakerinteressene. Dermed får Rikslønnsnemnda en sammensetning som kan oppfattes som skjev når staten er part i lønnstvisten.
Det bør derfor etableres en fast nemnd for politiet og lensmannsetaten med stor grad av partsuavhengighet for fastsettelse av lønns- og arbeidsvilkår for disse gruppene. Med dette siktemål foreslår vi at det etableres en Politiets faste lønnsnemnd oppnevnt av Høyesterett for tre år om gangen. Nemndas sammensetning, medlemmenes kvalifikasjoner og oppnevningsprosedyre m.v. fremgår av lovforslaget. Det vises også til artikkel av daværende høyesterettsjustitiarius Emil Stang i Dagbladet 6. januar 1958. Denne artikkel er vedlagt forslaget.
Under henvisning til ovenstående
fremmer vi følgende
I lov av 13. mars 1936 nr. 3 om
politiet gjøres følgende endringer:
§ 20 nytt tredje, fjerde og femte ledd skal lyde:
Har det vært foretatt megling etter lov om offentlige tjenestetvister kap. 4 i en tvist mellom staten og en forhandlingsberettiget organisasjon av tjenestemenn som nevnt i første eller annet ledd, og megling ikke har ført frem, skal den meglingsmann som har ledet meglingen innen tre dager etter at meglingen er slutt, sende innberetning til formannen for Politiets faste lønnsnemnd.
Politiets faste lønnsnemnd består av en formann og seks andre medlemmer, med personlige varamenn, oppnevnt av Høyesterett for tre år. Formannen og to andre medlemmer må ikke ha slik stilling at de kan ansees som partsrepresentanter, og skal oppfylle de krav som er foreskrevet for høyesterettsdommere. Vedkommende departement og polititjenestemannsorganisasjoner kan hver for seg fremsette forslag til to medlemmer med varamenn. De som foreslås må ha erklært seg villig til å motta vervet. Er konkurrerende forslag kommet fra forskjellige organisasjoner for tjenestemennene, oppnevnes fortrinnsvis en representant fra hver av de største organisasjonene. Er forslag ikke innkommet innen den frist som er fastsatt, skjer oppnevnelsen uten innstilling.
Nemnda avgjør tvister med bindende
virkning for partene. Reglene i lov om offentlige tjenestetvister § 27
tredje ledd får tilsvarende anvendelse.
Denne lov trer i kraft straks.
Av Høyesterettsjustitiarius Emil Stang
Stillingen som lovgiver og arbeidsgiver kan i et demokratisk samfunn ikke forenes uten at lovgiveren helt avstår fra å bruke lovgivningsmakten til fremme av sine interesser som arbeidsgiver. Ellers får vi uvegerlig arbeidsgivernes diktatur overfor statens tjenestemenn og arbeidere. Dette diktatur vil nå regjeringen gjennomføre med den gamle fagforeningsleder Gunnar Bråthen som lønnsminister.
Først fikk regjeringen Stortinget til å vedta en lov som forbød statens ingeniører og politifolk å streike. Loven var midlertidig inntil 31. desember 1957, og det var Stortingets uttrykkelige forutsetning at arbeidskonflikten skulle være løst innen den tid, men da regjeringen ikke klarte å løse floken, laget den en provisorisk anordning som forlenget streikeforbudet til langt ut på nyåret.
Dette forsvarer Det Norske Arbeiderparti og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Forstå det den som kan.
Tenk om en borgerlig regjering og et borgerlig Storting hadde tatt et slikt skritt for å fremme arbeidsgiverens interesse - enten det nå var statens, kommunens eller private bedrifter. Er det da noen tvil om at både Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen ville fordømt det som et grovt maktmisbruk - og med full grunn. Men et slikt maktmisbruk blir ikke grovt fordi det utøves av Arbeiderpartiets egen regjering og med Landsorganisasjonens fulle støtte. Det blir heller ikke mindre grovt, fordi det utøves ikke mot kroppsarbeidere, tilsluttet LO, men mot statstjenestemenn tilsluttet andre, men like fullt likeberettigede organisasjoner.
Alle lønnsarbeidere har samme rett til å slutte seg sammen og kjempe for sine interesser med alle lovlige midler, også med streik. Dette gjelder alle lønnsarbeidere, åndsarbeidere, kroppsarbeidere, offentlige tjenestemenn og private funksjonærer. De har alle sammen rett som kroppsarbeiderne.
Staten er, som representant for samfunnet, interessert i å unngå arbeidsstans og annen arbeidskamp som alltid har store skadevirkninger. Størst interesse har det å unngå arbeidsstans i særlig samfunnsviktige virksomheter som transport, renhold og elektrisitetsforsyningen. I politiet bør arbeidsstans være utelukket, for samfunnet kan ikke eksistere uten politi.
En demokratisk stat kan imidlertid ikke forby arbeidsstans uten å sette noe annnet isteden, som kan avgjøre tvisten mellom arbeidsgiver og arbeidere. Tvungen voldgift eller lønnsnemnd er det middel staten har brukt for å løse arbeidstvister, og i samband med det, har staten nedlagt forbud mot arbeidsstans.
Regjeringen kan få løst konflikten både med ingeniørene og politifolkene ved å bringe den inn for en lønnsnemnd og få en domstols behandling og en domstols avgjerd av tvistene. Denne avgjerd vil gå imot den ene eller den annen av partene - eller vil finne en mellomvei som ingen av dem er helt fornøyd med. Men arbeidsstans vil unngås.
Hvis ikke partene kan bli enige om en minnelig ordning, er tvungen voldgift den eneste anstendige måten å løse konflikten på.
Voldgifsretten må ikke oppnevnes av regjeringen som er part i saken, og heller ikke av Landsorganisasjonen som har sluttet seg til regjeringen. Den må oppnevnes av en helt upartisk myndighet, f.eks. høyesterett.
Jeg har ikke kjennskap til om ingeniørenes og politifolkenes krav er berettigede eller ikke, men jeg trøster meg ikke til hva staten sier som arbeidsgiver om den ting, og heller ikke på hva tjenestemennenes organisasjoner sier.
Dette kan avgjøres av en lønnsnemnd og bør ikke løses ved en maktkamp.
Staten har fra gammel tid hevdet at den er suveren og derfor har rett til å bestemme lønns- og arbeidsvilkår for sine tjenestemenn. Men dette standpunkt er helt uholdbart. Staten er suveren som stat, men ikke som part i et kontraktsforhold. Staten bestemmer suverent om den vil kjøpe lokomotiver, men den må betale det lokomotivet koster og den må finne seg i at domstolene avgjør dens tvistigheter.
Den provisoriske anordning om streikeforbud skal forelegges for Stortinget, og vi får håpe at Stortinget sier nei - eller at iallfall opposisjonen står hardt imot det nye arbeidsgiverdiktaturet.