| |
DATO: 1994-10-11
SIDETALL: 4
Til Stortinget.
4. Økonomiske konsekvener og reaksjoner i berørte kommuner
På bakgrunn av de store omkostninger pålegg om nitrogenrensing av avløpsvann medfører og den svært begrensede miljøeffekt som oppnås, fremsettes forslag om å stoppe kravet om nitrogenrensing av avløpsvann i kommunene.
På ministermøtet i London høsten 1987 ble det vedtatt en Nordsjø-deklarasjon som blant annet sier at utslippene av næringssaltene (gjødselstoffene) nitrogen (N) og fosfor (P) skal omtrent halveres i 1995 med 1985 som basisår. Den norske miljøvernministeren tiltrådte deklarasjonen, og Regjeringen har senere tatt skritt for å få redusert de menneskeskapte (anthropogene) utslipp av nitrogen- og fosforforbindelser fra Norge.
Nordsjø-deklarasjonen danner rammen for tiltak mot utslipp av næringssalter. St.meld.nr.46 (1988-1989) « Miljø og utvikling » og den Nordiske tiltaksplanen mot forurensning av marine miljøer har målsettinger som er utledet av, og i stor overensstemmelse med, Nordsjø-deklarasjonen. For den norske planleggingen av tiltak i henhold til deklarasjonen er det tatt utgangspunkt i St.meld.nr.46, der de noe upresise uttrykk som « utsatte områder » og « sårbare områder » forekommer.
På bakgrunn av de tre dokumentene hevder NIVA (Norsk institutt for vannforskning) (Thaulow m.fl. 1990):
| « a) | Tiltakene « hjemlet » i de tre dokumentene tar alle utgangspunkt i hvordan norske kilder påvirker/kan påvirke felles havområder (Skagerrak, Kattegat, Nordsjøen). |
| b) | I den grad norske utslipp har betydning for felles havområder pålegger Nordsjø-deklarasjonen oss generelt å redusere tilførselen av næringssalter og spesielt å redusere både P og N omlag 50 % (innen 1995 i forhold til 1985). St.meld.nr.46 skiller ikke mellom P og N. |
| c) | I den grad påvirkning av felles havområder ikke er påvisbare eller svært lite sannsynlige og årsaks-/ virkningsbildet er alt overveiende lokalt, kan ikke avtalene sies å være relevante; dvs. at man hverken bør føle seg bundet av reduksjonsprosenten eller fokuseringen på lik prosentreduksjon av de to næringssaltene. |
| d) | Begrepet « sårbare/utsatte » områder er noe upresist. Da norske utslipp pga. størrelse, retensjon og strømningsforhold ikke kan sies å ha noen praktisk betydning for Skagerrak og Nordsjøen, kan man i prinsippet hevde at næringssaltdelen av Nordsjø-deklarasjonen ikke er relevant for Norge. Dette vil imidlertid etter vårt syn være en altfor defensiv holdning. Vi vil derfor anbefale at den tidvise påvirkning av kyststrømmen/kystvannet fra området svenskegrensen til forbi Jomfruland tolkes som « utslipp til utsatte deler av Nordsjøen ». |
| e) | Nordsjø-avtalen, St.meld.nr.46 og den Nordiske tiltaksplanen mot marin forurensning fokuserer alle på reduksjon av næringssalter. Det kan hevdes at avtalen kan sies å være oppfylt hvis man når reduksjonsmålet for det næringssalt som man anser for å være sentralt for å løse lokale problemer og som samtidig bidrar til å avlaste felles områder. Det kan hevdes at det bør bygges inn en nasjonal fleksibilitet med hensyn til hvilke næringssalter som prioriteres i gjennomføringen. For norske forhold mener vi at det ut fra en samlet naturfaglig og teknisk/økonomisk vurdering, i langt de fleste tilfelle bør være fosfor, i påvente av at man gjennomfører teknisk-/naturfaglig konsentrert FoU omkring nitrogenrensing og nitrogenkontroll. » |
Ved havforskningsinstituttet og i forskningsmiljøene ved norske universiteter er det også en uttalt skepsis til berettigelsen av nitrogenrensing av kommunalt avløp, men dette har, såvidt vites, ikke kommet så klart til skriftlig uttrykk som i ovenstående sitat fra NIVA. Samtaler med sentrale personer i forskningsmiljøene viser at det er bred enighet om at N-rensing i Norge ikke vil få betydning på tilstanden i Nordsjøen eller for norske kystfarvann vest for Jomfruland. Det er også bred enighet om at det er enkelte opplagte rensetilfelle i fjorder med liten vannutskifting og høy belastning av næringssalter f.eks. Indre Oslofjord og Grenlandsfjordene. Det hersker imidlertid en viss uenighet, eller tvil, om N-rensing av kommunale avløp vil ha merkbare effekter for kystvannet i Ytre Oslofjord og på kyststrekningen fra svenskegrensen til Jomfruland.
Alt vannet i Oslofjorden kommer opprinnelig fra Østersjøen, Nordsjøen og fra elver i Skandinavia, på kontinentet og i Storbritannia. Forholdene i Oslofjorden er derfor nært knyttet til forholdene i Skagerrak og Kattegat. For å vurdere eventuelle tiltak mot for mye næringssalter er det et behov for å kjenne hydrokjemiske-, strøm- og vannutskiftningsforhold i hele området. Kjennskap til vanntransporten har stor betydning for tolkningen av de hydrokjemiske og biologiske observasjonene.
Nordsjøen er et grunt randhav til Atlanterhavet. Nordsjøen er dypest i nord der Norskerenna, som har største dyp på 725 m i Skagerrak, fremstår som en undersjøisk fjord. Skagerrak har forøvrig et gjennomsnittsdyp på ca 200 m. Kattegat har et gjennomsnittsdyp på 23 m og største dyp på 130 m. Ytre Oslofjord er en typisk fjord med dypbassenger atskilt av et antall terskler. Terskelen til Skagerrak er utstrakt og består av et platå mellom Koster og Larvik. Terskeldypet er her ca 125 m.
Ferskvann er tyngst ved +4°C slik at bunnvannet i dype innsjøer har denne temperaturen. I sjøen bestemmes vannets egenvekt både av temperatur og saltholdighet - jo saltere og kaldere vann, jo tyngre. Dette fører til at man nedover vannsøylen vil treffe på vannmasser med ulik egenvekt, slik at de saltere og kaldere vannmassene finnes dypere enn de ferskere og mer varme vannmassene. De ulike vannmassene blandes mer eller mindre langsomt og kan strømme ulike veier uavhengig av hverandre. Drivkreftene som skaper strømmene er forskjeller i egenvekt, tidevann, vind, jordrotasjon og havnivå (havnivået er ikke helt konstant - over større havområder kan man finne nivåforskjeller på flere dm.).
Nordsjøen tilføres sitt vann fra elver og fra Golfstrømmen. Det meste kommer fra Golfstrømmen som sender en arm inn i Nordsjøen nord om Skottland, mens en mindre del strømmer inn gjennom Den engelske kanal. Strømmønsteret i Nordsjøen er dominert av en bevegelse mot urviseren, slik at det meste av vannet strømmer sydover langs Storbritannias kyst og nordover i sentrale deler av Nordsjøen og langs Jylland. Her strømmer det, sammen med vann fra sydlige og sentrale deler av Nordsjøen, rundt Skagen og blandes med vann fra Kattegat, som igjen får tilførsler fra Østersjøen. I østre Skagerrak blandes Kattegatvann og Nordsjøvann i en stor virvel, som også går mot urviseren. Det blandingsvannet som oppstår her strømmer ut av området som Den norske kyststrøm. Kyststrømmen iblandes også saltere vann fra de dypereliggende deler av Norskerenna slik at saltholdigheten i kyststrømmer tiltar vestover. Norskerennas dypvann kommer mer direkte fra Atlanterhavet.
Alt sjøvannet i Oslofjorden stammer fra blandingsvannet i Skagerrak. Dette strømmer inn over tersklene og fornyer bunnvannet i fjorden. Overflatevannet i fjorden domineres av vann fra Drammenselva og Glomma. Ferskvannet blander seg noe med det underliggende vann og strømmer ut av fjorden og bidrar således til Den norsk kyststrømmen. Dypvannet i Ytre Oslofjord innenfor Fulehuk fornyes ca 1,6 ganger/år av vannvolumet mellom 30 m og bunnen. Bassengvannet under terskeldyp mellom Fulehuk og Horten fornyes i gjennomsnitt 1,7 ganger/år, mens Breiangen har omkring 1 fullstendig bunnvannsfornyelse/år.
Det er en stor mengde basal kunnskap om eutrofieringseffekter fra teoretiske, eksperimentelle undersøkelser og fra feltobservasjoner. Moderat eutrofiering fører generelt til økt produksjon av planteplankton. Dette reflekteres i øket frekvens av planteplankton-oppblomstringer, men ofte synes effekten klarest i forekomst av mer dyreplankton og bunndyr. Disse spises av fisk, slik at fiskeproduksjonen også kan øke. Rensetiltak kan i en slik situasjon føre til en nedgang i kommersielle fiskeressurser. Dette er demonstrert i sydøstlige Nordsjøen.
Med tiltakende overgjødsling øker eutrofieringseffektene. Dyrene klarer til slutt ikke å beite ned alt planteplanktonet som blir produsert. Planteplanktonet vil da synke til bunns og råtne der. Forråtnelsen bruker oksygen, og med tiltakende oksygenmangel blir livsforholdene for det meste av marint liv ødelagt. Klare negative overgjødslingseffekter er påvist i store deler av Kattegat og i enkelte norske fjorder, f.eks. Indre Oslofjord.
Totalt tilføres Skagerrak 900.000 tonn nitrogen fra Nordsjøen med Jyllandsstrømmen. 400.000 tonn av dette er menneskeskapt. Fra Østersjøen tilføres havet 260.000 tonn, hvorav halvdelen er menneskeskapt. Lokale nitrogentilførsler til Kattegat og Skagerrak er ca 40.000 tonn/år. Fra de sentrale deler av Nordsjøen kommer ytterligere 2-4.000.000 tonn/år, men hvor mye av dette som er menneskeskapt er ikke kjent. Alt dette, hvorav minimum 670.000 tonn/år er menneskeskapt, strømmer til slutt rundt norskekysten i Den norske kyststrømmen.
Oslofjorden får også det meste av sine nitrogentilførsler fra Skagerrak. I tillegg har man de lokale tilførsler, som i alt overveiende grad er bakgrunnsavrenning (fra jordsmonn, inklusive en betydelig del som er fjerntransporterte forurensninger) og arealavrenning fra jordbruket. Av nitrogentilførslene til Oslofjorden fra Østfold, utgjøres 42 % av arealavrenning fra jordbruket, 34 % er bakgrunnsavrenning og bare 18 % skyldes befolkning. Av de 18 % blir kun en mindre del ført til eventuelle nitrogenrenseanlegg.
Undersøkelsene som er utført i Ytre Oslofjord de senere år har avdekket en rekke vesentlige forhold. Det er påvist en økende eutrofiering, men denne har ennå ikke ført til store skader på økosystemene. Unntaket er Sandebukta og Mossesundet som begge er sterkt belastet fra treforedlingsindustri. Det er imidlertid slik at når man ønsker å kople de forskjellige prosesser i fjorden og tallfeste dem, er vi kommet forholdsvis kort. De komplekse sammenhengene med Skagerrak og den kompliserte bunntopografien i Ytre Oslofjord, nødvendiggjør derfor en varsom vurdering av hydrokjemiske og hydrografiske data. Derfor vil, på nåværende forståelsesnivå, antakelig en naiv beregning gi like riktige anslag som bruk av mer avanserte modeller. Uansett vil beregninger mer være å betrakte som regneeksempler enn som eksakte beregninger.
Det er imidlertid utført en « følsomhetsberegning », der de viktigste av de mest usikre faktorene er variert trinnvis. Dette vil gi et bilde av viktigheten av ulike nivåer. Analysen viser at selv ved de mest urealistiske forhold, vil nitrogenrensing ved alle renseanlegg rundt fjorden neppe gi målbar effekt.
Når det gjelder de økonomiske konsekvensene for de berørte kommuner/fylker, har de berørte fylker i løpet av 1993 innrapportert til SFT oppdaterte tall for totale utslippsreduksjoner og kostnader innen kommunalt avløp til renseanlegg og ledningsnett. Disse anslagene vil totalt beløpe seg til ca 5,6 milliarder kroner. St.meld.nr.64 (1991-1992) la til grunn en kostnad på ca 3,6 milliarder kroner. Årsaken til dette store avviket antar SFT skyldes at tallene fra fylkene inkluderer så å si alle ledningsnettiltak som skal gjennomføres i de ulike rensedistriktene uten å ta hensyn til hvor kostnadseffektive de ulike tiltakene er. SFT konkluderer med at de store investeringene fylkene har innrapportert til ledningsnett ikke står i forhold til hva som oppnås av reduksjoner av næringssalter gjennom disse tiltakene, og anbefaler å benytte tallene fra St.meld.nr.64, altså kostnader på ca 3,6 milliarder kroner.
Kommunenes Sentralforbund (KS) Østfold har tatt initiativ for å samordne innsatsen overfor staten i forbindelse med pålegg om etablering av nitrogenrenseanlegg. I den forbindelse hadde KS Østfold i samarbeid med Østfold fylkeskommune et møte med politisk ledelse i Miljøverndepartementet den 20. mai 1994. Dette møtet gav ingen konkrete resultater. Det ble også avholdt et fellesmøte i Oslo den 24. juni med representanter for fylkesstyrene og noen involverte kommuner tilstede, i tillegg til leder Halvdan Skard.
Etter disse møtene uttaler leder for KS Østfold Per J Skjervik følgende om saken:
| « Til tross for at Miljøverndepartementet hevder det motsatte, hersker det i fagmiljøene en utbredt skepsis til nytten av å fjerne nitrogen fra kommunale avløp. Det hevdes, med god grunn, at i Norge er ikke problemet kommunalt avløp, men avrenning fra landbruket og den såkalte « bakgrunnsavrenningen ». Denne siste kan kanskje komme til å bli det største problem i fremtiden pga langtransportert luftforurensning. |
| For Oslofjordens vedkommende, er det beregnet (Vahl, 1993) at innføring av nitrogenrensing ved alle renseanlegg rundt fjorden sannsynligvis ikke vil gi en målbar effekt, hverken på nitrogen eller oksygenkonsentrasjonene. Denne beregning ble kontrollert av forskere ved havforskningsinstituttet, og er ikke blitt imøtegått av miljøverndepartementet eller SFT. |
| I et samarbeide mellom Fylkeskommunen, Kommunenes Sentralforbund og Fylkesmannen i Østfold ble det avholdt diverse møter med tanke på alternative strategier for Østfold for å nå Nordsjø-deklarasjonenes krav om nitrogenfjerning. Jordforsk er i denne sammenheng engasjert til å utarbeide et forprosjekt. Trolig kan en kombinasjon av naturbasert N-fjerning og konvensjonelle renseanlegg være aktuelt. Dette skal imidlertid klargjøres gjennom nevnte forprosjekt. » |
Per J Skjervik fortsetter slik:
| « Som dere ser av ovennevnte er ikke nitrogenpålegget etter vår mening basert på reelle/fysiske bedringer av kystsonen vår, men mere av politisk art (tverrpolitisk) på at Norge skal gå foran som et godt eksempel. » |
Den økede avrenningen av næringssalter til Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen har, noe forenklet sagt, i noen tilfelle ført til negative effekter, til ikke registrerte/ registrerbare effekter og i noen tilfelle til positive effekter, med overveiende positive effekter for fiskeressursene i øvre vannlag og negative effekter i dypere vannlag. Tilsvarende vil man vente i andre innelukkede farvann, f.eks. fjorder, der vannutskiftingen i overflatelaget kan være god, mens utskiftingen i dypere vannlag ofte er mindre god.
Overslagsberegninger viser at anslagsvis 40 % av nitrogenet som fraktes i den eufotiske sone i Den norske kyststrømmen er menneskeskapt. Norske bidrag til dette er imidlertid små og antakelig neglisjerbare (Thaulow m.fl. 1990). De menneskeskapte tilførsler av næringssalter og organisk materiale har ført til så høy belastning at man kan registrere en betydelig forverring av oksygenforholdene i mange fjorder og innelukkede kystfarvann på Sørlandet. Denne utviklingen har vært forsterket i de siste ti år. Behovet for tiltak skulle derfor være åpenbare for deler av Nordsjøen, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen. Imidlertid går de norske utslippene ut i kyststrømmen, og blir ført med denne ut av Nordsjøen. Rensetiltak i Norge vil derfor ikke ha betydning for Nordsjøen. Dette innrømmes i St.meld.nr.64 (1991-1992) Om Norges oppfølging av Nordsjø-deklarasjonene.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen stoppe
kravet om nitrogenrensing av avløpsvann i kommunene.