| |
DATO: 1994-10-26
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Ved skattereformen av 1992 ga man opp å bygge skattleggingen på skillet mellom bedriftsinntekt og personinntekt. I stedet gikk man over til å bygge skillet mellom kapitalinntekt og arbeidsinntekt. For lønnsmottakere er dette skillet enkelt å gjennomføre. For bedriftseiere som arbeider i egen bedrift er dette annerledes. Bedriftsinntekten kan ikke gjennom regnskapsføringen deles opp i en kapitalinntektsdel og en arbeidsinntektsdel, fordi det ikke eksisterer noen regnskapsmessige prinsipper for en slik oppdeling. Reformen av 1992 måtte derfor innføre en sjablonmessig oppdeling av aktive bedriftseieres inntekt; den såkalte « delingsmodellen ».
Delingsmodellen fører til at kapitalinntekten - som kalles « alminnelig inntekt » - fastsettes prinsipielt forskjellig i funksjonærledede og eierledede bedrifter. I funksjonærledede bedrifter fremkommer « alminnelig inntekt » ved at i bruttoinntekten gjøres fradrag for utgiftene forbundet med virksomheten, derunder de faktiske lønnsutgiftene. Den gjenværende nettoinntekten vil derfor svinge bl.a. i takt med konjunkturene på de varer og tjenester bedriften produserer og kjøper inn. I eierledede bedrifter derimot fastsettes « alminnelig inntekt » skjematisk som en prosentandel, p.t. 13,5 %, av bedriftens beregnede kapitalavkastningsgrunnlag. Arbeidsinntekten til de aktive eiere fastsettes så ved at man fra bedriftens nettoinntekt trekker den beregnede « alminnelige inntekt », hvilket medfører at det er arbeidsvederlaget som varierer med konjunkturene, ikke bedriftens « alminnelige inntekt ». Dette er i strid med grunnleggende økonomiske prinsipper. Forskjellsbehandlingen mellom funksjonærledede og eierledede bedrifter på dette området skaper mangel på nøytralitet i skattesystemet.
Den prosentsatsen som benyttes ved fastsettelsen av kapitalinntekten i eierledede bedrifter er felles for alle typer bedrifter. Det er alminnelig erkjent at det i risikofylte bransjer og bedrifter kreves en høyere kapitalavkastning enn i andre bedrifter. At prosentsatsen for kapitalavkastning ikke tar hensyn til dette, skaper manglende nøytralitet mellom bedrifter med ulike risikoprofiler. Dette går særlig ut over nystartede bedrifter, og særlig dem som er grunnlagt for å utvikle nye produkter eller benytte ny teknologi.
Aktive eiere blir beskattet med progressive personskattesatser også for den del av bedriftsoverskuddet som de lar bli stående i bedriften. Dette reduserer mulighetene for å bygge opp egenkapital ved å pløye overskudd tilbake til bedriften. For alle bedrifter som ikke er børsnotert eller hvor aksjene omsettes i et marked, er tilbakeholdte bedriftsoverskudd den viktigste - ofte eneste - egenkapitalkilden etter at bedriften er etablert.
Kapitalinntekter, dvs. « alminnelig inntekt » beskattes med 28 %, mens arbeidsinntekter beskattes med maksimalt 49,5 % for lønnsmottakere og med maksimalt 52,4 % for aktive eiere. Den store satsforskjellen for beskatningen av henholdsvis kapitalinntekt og arbeidsinntekt har skapt et politisk press for å heve formuesskattesatsene.
For å unngå de negative følger av delingsmodellen, må aktive bedriftseiere finne frem til passive medeiere for minst 1/3 av bedriften. Dette medvirker til å svekke det som er en del av den karakteriserende styrken i eierledede bedrifter, nemlig nærheten mellom eierne og alle de andre som arbeider i bedriften og den sterke personlige motivasjon som ligger i å drive bedriften godt.
Fremskrittspartiet foreslår at man skal gå tilbake til å bygge beskatningen på skillet mellom bedriftsinntekt og personinntekt. Dette bør gjøres ved at man rendyrker bedriftsbeskatningen slik at det i personlig eide bedrifter innføres et skille mellom den delen av bedriftenes overskudd som beholdes i bedriftene og den delen som tas ut av eierne til privat forbruk eller investering i andre bedrifter. En slik ordning, den såkalte « uttaksmodellen », er tidligere utredet flere ganger, bl.a. av Øvregaard-utvalget, NOU 1977:55 og av Aarbakke-utvalget, NOU 1983:26, samt av h.r.advokat Håkon Løchen m.fl. i bilag til St.meld.nr.35 (1986-1987).
Aarbakke-gruppen vurderte i sin « idéskisse » til skattereformen av 1992 disse uttaksmodellene og fant at de var administrativt gjennomførlige. Hovedgrunnen til at gruppen bestemte seg for å velge å anbefale kildemodellen, dvs. å bygge på skille mellom kapitalinntekt og arbeidsinntekt, var at en ordning med lavere beskatning av tilbakeholdte overskudd i bedriftene ville kunne vri investeringene i samfunnet slik at de ble låst inn i de bedriftene hvor overskuddene var oppstått. Utviklingen etter at skattereformen er gjennomført viser imidlertid at dette hensynet ikke tillegges samme vekt som av andre, jf. kritikken av de store aksjeutbytter som har vært utdelt i 1993 og 1994. Den pågående revisjon av aksjeloven søker å motivere denne utviklingen. Fremskrittspartiet foreslår at man tar konsekvensen av at hovedbegrunnelsen for valget av kildemodellen har vist seg uholdbar og går over til å bygge beskatningen på en uttaksmodell.
Det annet hovedhensyn som ligger under skattereformen av 1992, nemlig å skape nøytralitet i beskatningen, vil ved dette kunne realiseres i langt høyere grad for så vidt gjelder forholdet mellom de forskjellige typer bedrifter og de forskjellige måter disse er eiet og organisert på. Skattereformen av 1992 tok sikte først og fremst på å skape nøytralitet mellom beskatningen av lønnsmottakere og beskatningen av bedriftseiere. Den ordning som er gjennomført skaper ikke slik nøytralitet. Delingsmodellen skaper for bedriftseiere en lønnsinntekt som varierer med konjunkturene og ikke står i noe systematisk sammenligningsforhold med lønnsnivået i bedriftene. Dertil er det som nevnt foran skapt mangel på nøytralitet mellom de forskjellige typer bedrifter.
Ved en overgang til en uttaksmodell vil man oppnå den form for nøytralitet som de fleste skattytere virkelig legger vekt på, nemlig at de beløp som eierne trekker ut av bedriftene til personlig forbruk eller investeringer andre steder, blir beskattet på samme måte som lønnsinntekter.
Det er i etterhånd åpenbart at Aarbakke-gruppen og Regjeringen og senere Stortinget undervurderte de administrative problemer som reformen av 1992 skapte. Et skattesystem bygget på uttaksmodellen vil være vesentlig enklere å administrere både for skattemyndighetene og, ikke minst, for skattyterne. Den del av skattereformen av 1992 som går ut på å senke skattesatsene mot at en rekke fradragsmuligheter og avsetningsmuligheter er blitt opphevet eller redusert, bør i hovedsak opprettholdes. Dette vil også medføre at uttaksmodellen blir enklere å administrere enn hva man la til grunn den gang disse modellene ble utredet og bedømt. En overgang til en uttaksmodell vil i utgangspunktet kunne føre til et høyere skatteproveny ved at lønnsmottakeres kapitalinntekter, f.eks. renter på bankinnskudd og fordel ved benyttelse av egen bolig, blir gjenstand for progressiv beskatning på samme måte som arbeidsinntekter. Denne utvidelsen av inntektsgrunnlaget må imidlertid benyttes til en reduksjon av skattesatsene for personbeskatningen slik at den eksisterende satsforskjellen mellom beskatningen av kapitalinntekt og arbeidsinntekt kan bli redusert.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å erstatte den såkalte « delingsmodellen » med et system basert på
« uttaksmodellen ».