| |
DATO: 1994-12-14
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
Kommunens rett til inndraging av sosialklienters skattepenger ble lovfestet i 1991 i sosialtjenesteloven § 5-10. Forslaget til § 5-10 ble lagt fram av Sosial- og helsedepartementet. Forslaget om en slik konfiskasjonsparagraf var ikke nevnt i sosiallovutvalgets innstilling (NOU 1985:18) og forslaget var ikke ute til ordinær høring, men ble bare sendt på intern høring i departementene før stortingsbehandlinga.
Lovbestemmelsen har først hatt virkning fra i år. Det viste seg raskt at loven ble svært ulikt praktisert fra kommune til kommune og også innen den enkelte kommune, f.eks. i Oslo. Fagfolk på området har pekt på at viktige problemstillinger rundt praktiseringa av paragrafen åpenbart ikke var tatt i betraktning da forslaget ble fremmet, og det er reist berettiga tvil om § 5-10 i det hele tatt er anvendbar innenfor ramma av de krav som stilles til individuell rettssikkerhet. Kommunenes praktisering av § 5-10 har ført til brudd på kravene til individuell og skjønnsmessig behandling og lovbestemmelser om taushetsplikt.
Helse- og sosialdepartementet gikk 1. juli 1994 ut med et rundskriv I-24/94 som var et forsøk på å gjøre lovparagrafen anvendbar. I dette rundskrivet åpner departementet for en praktisering av § 5-10 som både bryter med forarbeidene til loven og med forvaltningslovens regler for behandling av enkeltvedtak og kravene til god forvaltningsskikk.
I forarbeidene til § 5-10 Ot.prp.nr.29 (1990-1991) Om lov om sosiale tjenester m.v. blir det forutsatt « at korrekt skattetrekk hadde gitt vedkommende en inntekt som ville ha gjort det unødvendig å yte sosialhjelp med et beløp tilsvarende det vedkommende har til gode ». Forarbeidene stiller altså et krav til årsakssammenheng mellom for høyt skattetrekk og behov for sosialhjelp. En slik årsakssammenheng vil f.eks. ikke være tilstede hvis en person har vært avhengig av sosialhjelp i første del av året, men har vært selvhjulpen ved egen arbeidsinntekt i andre halvdel av året. I dette tilfellet ville det sjølsagt ikke ha vært mulig å bruke en større del av inntekten til livsopphold i den perioden sosialhjelp ble gitt. I rundskriv I-24/94 gjøres det klart at det ikke er mulig å tilbakeføre tilbakebetalt skatt til ulike skattepliktige fordeler og fradragsberettigede utgifter eller til et bestemt tidsrom. Sosialtjenesten vil dermed aldri kunne foreta et helt korrekt refusjonstrekk etter § 5-10. Fordi årsakssammenhengen er vanskelig å fastsette, åpner departementets rundskriv for at kravet til årsakssammenheng i beste fall bare skal være et moment i vurderinga.
I rundskriv I-24/94 åpnes det også for at sosialtjenesten ikke behøver å vurdere refusjonssakene individuelt: « På grunn av det store antallet saker som det må tas stilling til i løpet av kort tid, ser departementet at det i mange tilfeller ikke lar seg gjøre å foreta et skjønn i den grad det hadde vært ønskelig. ». Rundskrivet slår fast at lovfestede regler om enkeltvedtak og god forvaltningsskikk bare bør følges « i den grad sosialtjenesten har rutiner og kapasitet til dette ». I Stortingets spøretime 19. oktober 1994 sa sosialministeren at de to krav til individuell vurdering som gjenstår er « at personen har mottatt sosialhjelp, og at personene skal ha tilbakebetalt skatt for samme år. » Dette er en betydelig innsnevring av kravet til individuell vurdering slik det vanligvis tolkes. Tatt i betraktning at § 5-10 utgjør et betydelig inntektspotensiale for kommunene. er det spesielt alvorlig at myndighetene firer på kravene til forsvarlig saksbehandling.
En lokal undersøkelse av praktiseringa av § 5-10 foretatt av Juss-hjelpa i Nord-Norge viste at 8 av 10 kommuner overhodet ikke vurderer refusjonstrekkene. Det er grunn til å tro at forholdene er de samme i resten av landet. Sosialtjenestelovens behovsprøvingsprinsipp og ulovfestet forvaltningsrett tilsier at det skal være individuell vurdering før enkeltvedtak fattes. Uten individuell vurdering utover den sosialministeren legger til grunn, er det heller ikke mulig å foreta en vurdering i samsvar med behovsprøvingsprinsippet og forarbeidenes krav til årsakssammenheng. Det er ikke tilstrekkelig med individuell vurdering først ved klagebehandling.
Datatilsynet har påpekt grove brudd på forsvarlig saksbehandling når det gjelder praktiseringa av § 5-10. Flere kommuner har handla lovstridig ved å fremme refusjonskravet og foreta innkreving samtidig.
Slik § 5-10 nå praktiseres, rammer den samtlige sosialhjelpsmottakere som får tilbakebetalt skattepenger. Dette gir bestemmelsen et langt større virkeområde enn det forarbeidene forutsatte. Praktiseringa av konfiskasjonsparagrafen har i 1994 ført til store feil og alvorlig forskjellsbehandling. Bl.a. har forsørgerfradrag for funksjonshemmede barn blitt inndratt. Det er spesielt alvorlig når vilkårlig og uforsvarlig saksbehandling rammer dem som har minst og står dårligst rusta til å forsvare sine rettigheter.
Ut fra dette fremmes følgende
I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om
sosiale tjenester m.v. gjøres følgende endring:
§ 5-10 oppheves.
Denne lov trer i kraft straks.