| |
DATO: 1995-01-06
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Undertegnede fremmer med dette forslag om tiltak som tar sikte på å oppnå mer like priser på bensin og autodiesel i hele landet. Etter undertegnedes vurdering kan dette best oppnås ved hjelp av følgende to tiltak:
| 1. | Det opprettes et selvfinansierende fraktutjevningsfond. |
| 2. | Oljeselskapene leverer drivstoff til reelt samme pris til alle sine drivstofforhandlere i landet. |
De fleste politiske partier har programfestet som et viktig mål å opprettholde hovedtrekkene i vårt bosettingsmønster. Skal dette lykkes er det en forutsetning at levekårene ikke blir for forskjellige i ulike deler av landet. Et viktig virkemiddel for å kunne opprettholde et desentralisert samfunn er å redusere de såkalte avstandskostnadene. I denne forbindelse er drivstoffprisene av stor betydning.
Prisene på bensin og autodiesel er idag betydelig høyere i distriktene enn i mer sentrale områder av landet. Dette er uheldig såvel fra en fordelingspolitisk - som fra en miljøpolitisk synsvinkel. Prisforskjeller på 50 øre og gjerne betydelig mer pr. liter er ikke uvanlig. Både for den enkelte husholdning, og ikke minst for næringslivet i distriktene, er dette uakseptabelt.
De store prisforskjellene på drivstoff skyldes i hovedsak tre forhold, nemlig:
| - | fraktutgiftene, som i stadig økende grad belastes den enkelte bruker, |
| - | priskonkurransen mellom oljeselskapene og mellom de enkelte forhandlere - særlig i bymessige områder, |
| - | forhandlernes avanseberegning. |
Ifølge opplysninger fra Norsk Petroleumsinstitutt omsettes det årlig om lag 2,3 mill. m3 bensin og 1,5 mill. m3 auto-diesel i Norge. De totale fraktkostnadene fra raffineriene til tankanleggene og videre ut til forhandlerne antas å være mellom 400 og 500 mill. kroner pr. år. Om lag halvparten av dette kalkuleres inn i oljeselskapenes produktpriser, mens resten godkjennes som frakttillegg.
De gjennomsnittlige fraktkostnader fra tankanleggene og ut til forhandlerstasjonene anslås til om lag 5 øre pr. liter. Det eksisterer en soneinndeling for godkjent frakttillegg, ordnet etter postnummer. De godkjente frakttilleggene varierer betydelig og var pr. 25. mai 1992 fra 0,0 øre pr. liter i Oslo til 50,1 øre pr. liter i Hasvik, Bergsfjord, Kvalfjord, Akkarfjord og Skarvfjordhamn. I tillegg kommer merverdiavgift.
En norsk gjennomsnittsbilist kjører årlig om lag 13.000 km og bruker ca 1.000 liter drivstoff. Bilister i typiske utkantområder har ofte betydelig høyere kjørelengde som følge av lange avstander og manglende kollektivtilbud.
Det bevilges årlig over kap. 1580 Pristilskudd et beløp til delvis utjevning av fraktkostnadene på bensin og autodiesel. Bevilgningen har variert betydelig fra år til år. Så sent som høsten 1992 foreslo Regjeringen å fjerne hele ordningen, men et flertall i Stortinget avverget dette. Kun Høyre og Fremskrittspartiet støttet Regjeringens forslag. I de seneste årene har bevilgningen til nevnte ordning vært på om lag 140 mill. kr, noe som har medført at fraktutgifter over 7 øre pr. liter drivstoff er dekket over statsbudsjettet.
Høsten 1994 foreslo Regjeringen å redusere den aktuelle bevilgningen med tilsammen 95 mill. kr - 75 mill. kr i St.prp.nr.1 og 20 mill. kr i St.prp.nr.1 Tl.09 (1994-1995). Med Arbeiderpartiets stemmer og med subsidiær støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, som primært ville avvikle ordningen, ble dette vedtatt. Dermed er bevilgningen for 1995 på 45 mill. kr. Det medfører at brukerens « egenandel » øker fra 7 øre til inntil 20 øre pr. liter drivstoff. Dette har vakt sterke reaksjoner i store deler av landet.
Det er svært ønskelig med større forutsigbarhet omkring drivstoffprisene, bl.a. av hensyn til næringslivets behov for stabile rammevilkår. Det må konstateres at det ikke er flertall i Stortinget for å opprettholde tilstrekkelige bevilgninger til en effektiv fraktutjevning. Det bør derfor etableres en fraktutjevningsordning som ikke er avhengig av de årlige bevilgninger fra Stortinget. Den beste løsningen vil etter undertegnedes vurdering være et selvfinansierende fraktutjevningsfond. Et slikt fond ville medføre:
| - | full fraktutjevning, |
| - | fjerning av en betydelig utgiftspost på statsbudsjettet, |
| - | større forutsigbarhet om drivstoffprisene. |
Et selvfinansierende fraktutjevningsfond burde kunne administreres av oljeselskapene selv, men kan om nødvendig legges inn under et offentlig kontor/direktorat.
Oljeselskapene må pålegges å kreve opp et beløp for hver omsatt liter drivstoff uansett salgssted, tilsvarende de gjennomsnittlige fraktutgifter pr. liter. Beløpet skal i prinsippet innbetales til fraktutjevningsfondet som så i sin tur skal dekke oljeselskapenes faktiske og dokumenterte fraktutgifter innenfor hensiktsmessige oppgjørsperioder, f.eks. kvartalsvise terminer. I praksis bør oljeselskapene terminvis levere en oppgave over henholdsvis omsatt kvantum drivstoff og påløpte fraktutgifter. Differansen mellom innkrevd beløp og faktiske fraktutgifter må så henholdsvis innbetales til/refunderes fra fraktutjevningsfondet.
En slik fraktutjevingsordning vil trolig medføre at en gjennomsnittsbilist må betale om lag 50 kroner pr. år som sin andel av fraktutgiftene uansett hvor vedkommende fyller drivstoff. Ved motsatt ytterlighet - at all fraktutjevning fjernes - vil den som bor sentralt slippe å betale fraktutgifter, mens den som bor i de mest avsidesliggende kommuner vil kunne få en merutgift til drivstoffrakt på 500-1.000 kr pr. år, avhengig av vedkommendes årlige kjørelengde.
Oljeselskapene opererer med svært like leveringsbetingelser overfor sine forhandlere/stasjoner. Selskapets pris til forhandlerne er også i utgangspunktet lik i hele landet. Forhandleren fastsetter i prinsippet sin drivstoffpris selv.
I områder hvor bensinstasjonene ligger spredt og konkurransen derfor ikke eksisterer eller er svært begrenset, gir dette seg ofte utslag i relativt høye drivstoffpriser. Dette er kanskje heller ikke så urimelig, idet omsatt kvantum og dermed stasjonsholderens fortjeneste er begrenset.
I tettbygde/bymessige områder ligger bensinstasjonene tett. Dette medfører konkurranse om kundene. Foruten god service, er lav pris viktig for å tiltrekke seg kunder. Etter hvert som selvbetjening er blitt det vanlige, er prisen på drivstoffet blitt den viktigste konkurransefaktoren. Derfor opererer stasjoner i sentrale områder med lavest mulig priser. I enkelte tilfeller iverksettes det så store prisreduksjoner at man gjerne taler om « priskrig ».
For å hjelpe sine forhandlere i konkurransen tar oljeselskapet sin andel av prisreduksjonen - vanligvis halvparten. I situasjoner med « priskrig » bærer oljeselskapet den største delen av prisreduksjonen, idet forhandlerens avanse begrenser hans muligheter til å dekke prisnedslaget. Oljeselskapene gir med andre ord betydelige rabatter til sine forhandlere i sentrale områder.
For at oljeselskapet skal kunne yte rabatter til sine forhandlere i sentrale strøk og likevel opprettholde akseptable driftsresultater, må « normalprisen » ligge noe høyere enn ellers. Dette medfører at forhandlere og brukere i distriktene faktisk subsidierer noe av selskapenes salgsvirksomhet i sentrale deler av landet. Dette er urimelig. Det bør derfor nøye vurderes tiltak som medfører at oljeselskapene leverer drivstoff til reelt samme pris til alle sine forhandlere. Om nødvendig bør myndighetene gi pålegg som hindrer susidiering av salgsvirksomheten i sentrale strøk.
Priskonkurransen som det er av interesse å opprettholde av hensyn til forbrukerne, bør ikke bli påvirket av et slikt tiltak. For det første vil konkurransen selskapene imellom om å levere billigst mulig drivstoff til sine forhandlere fortsatt være til stede. Dernest vil konkurransen mellom forhandlerne kunne videreføres, men med den forskjell at de selv heretter må bære kostnadene ved prisnedslaget.
Under henvisning til ovenstående
fremmes følgende
Stortinget ser det som ønskelig at
drivstoffprisene kan bli mest mulig like i hele landet.
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det etableres et selvfinansierende fraktutjevningsfond som medfører full
utjevning av fraktutgiftene for bensin og autodiesel.
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at oljeselskapene for ettertiden leverer drivstoff til reelt samme pris til
alle sine forhandlere.
Tiltakene under II og III skal
iverksettes 1. mars 1995.