| |
DATO: 1995-01-06
SIDETALL: 3
Internasjonalisering vs. hjerneflukt
Kravet til engelsk som undervisningsspråk
Til Stortinget.
Høsten 1994 trådte en ny ordning for studenter fra utviklingsland og land i Øst-Europa, det såkalte « kvoteprogrammet », i kraft.
Retningslinjene for kvoteprogrammet ble lagt i St.meld.nr.40 (1990-1991), der det heter:
| « En hovedmålsetning for de bistandsrettede tiltakene må være å etablere en strategi hvor bistandspolitikkens målsetninger og hensynet til internasjonaliseringen av norsk utdanning og forskning kan støtte gjensidig opp mot hverandre ». |
Kvoteprogrammet erstattet den såkalte u-landsparagrafen. De viktigste endringer i kvoteprogrammet er at et visst antall studenter fra utviklingsland og østeuropeiske land får studielån som ettergis når de reiser tilbake til hjemlandet. Departementet stiller også som en forutsetning at undervisningen foregår på engelsk.
De omleggingene som kom som en følge av kvoteprogrammet har ført til at antallet opptatte studenter er blitt svært lavt. For 1995 er 266 studenter fra utviklingsland og østeuropeiske fordelt på norske utdanningsinstitusjoner, men det reelle opptakstallet blir langt lavere på grunn av kravet om engelsk språklig undervisning. Til sammenlikning var det skoleåret 1992-93 i overkant av elleve hundre studenter ved norske universitet og høgskoler som mottok støtte etter u-landsparagrafen.
På denne bakgrunn er det behov for at Stortinget foretar en gjennomgang av kvoteprogrammet, med sikte på å legge til rette for et opplegg der flere studenter kan komme inn under ordningen og slik at opplegget følger de intensjoner som ble lagt i St.meld.nr.40 (1990-1991).
Flatin-utvalget som la fram sin rapport « Grenseløs læring. Mottak av utenlandske studenter, studentutveksling og internasjonalisering » ( NOU 1989:13 ) drøftet bl.a. forholdet mellom støtte til utdanning i hjemlandet og utdanning i Norge. Utvalget påpekte ganske riktig at Norge ikke må etablere ordninger som bidrar til « hjerneflukt » fra utviklingsland.
Imidlertid er det en misforståelse å etablere så sterke skranker at en hindrer internasjonalisering av studiene. En politikk for internasjonalisering må bygge på en gjensidig forståelse av problemer og utfordringer.
Utviklingsland og østeuropeiske land har behov for kompetanse som det av forskjellige grunner ikke er muligheter for å etablere i disse landene. Utviklingsland og østeuropeiske land har behov for ressurspersoner som kjenner vestlig tenkemåte og kultur. Og som en del av gjensidigheten er det også behov for folk med kjennskap til Norge, som bl.a. kan bidra til å fremme næringspolitisk virksomhet i utviklingsland og østeuropeiske land.
Studenter fra Øst-Europa og utviklingsland som integreres i norske utdanningsmiljøer er også viktige for å øke norske studenters innsikt i andre kulturer og muligheter for å etablere kontaktnett på lengre sikt.
I et internasjonaliseringsperspektiv er det behov for ordninger som ivaretar utviklings- og østeuropeiske lands behov for kompetanse og ressurspersoner og norsk innsikt og kunnskap om disse landene.
Kvoteordningen omfatter 600 studenter fra utviklingsland og 150 fra Øst-Europa. For inneværende skoleår er det som nevnt fordelt 266 studieplasser. Til sammenlikning er det 8.500 norske studenter som tar sin utdanning i utlandet. Det er derfor grunn til å stille spørsmålstegn ved kvoteprogrammet slik det er utformet i dag.
Det norske universitetsråd uttaler i budsjettnotat fra 11. oktober 1994:
| « Fortsatt satsing på internasjonalisering av norsk utdanning har vår fulle tilslutning. Den innstramming i u-landsstudentenes muligheter som departementets kvoteprogram har ført til, står imidlertid i sterk kontrast til vektleggingen av EU-programmene. Universitetsrådet har gjentatte ganger tatt håndteringen av kvoteprogrammet opp med KUF i håp om å få justert opplegget, dessverre til ingen nytte. » |
Nedenfor følger en kort presentasjon av ordningen slik den fungerer i dag.
Det viktigste premiss for ordningen er at studentene skal vende hjem etter endt utdanning. For å sikre dette tas studenter opp på kortvarige utdanningsprogrammer på 1-4 år. Det forutsettes at studentene har minst 2 års høyere utdanning fra sine hjemland, med unntak for profesjonsutdanninger. Undervisning skal foregå på engelsk.
Studentene søker programmer som bygger på samarbeidsavtaler mellom universiteter og høyskoler i Norge og tilsvarende i hjemlandene. Ut fra ressurshensyn tildeler departementet kvoter til et begrenset antall institusjoner, departementet selv antyder mellom 10-15 institusjoner. Kvoter vil bli tildelt over et fagspekter 8-10 fag.
Programmene skal finansieres innenfor institusjonenens ordinære driftsrammer.
Nedenfor foretas en gjennomgang av de største problemer med kvoteprogrammet. Det er krav til undervisning på engelsk, krav om institusjonsavtaler, muligheter for doktorgradsstudier, problemer knyttet til godkjenningsordninger og andre spørsmål knyttet til krav om 2 års grunnutdanning i hjemlandet.
Et vesentlig mål med internasjonalisering og mottak av utenlandske studenter til Norge er kulturutveksling. Dette innebærer å gi studentene mulighet til å få kunnskap om og forståelse for norsk kultur og tenkemåte. Ved at studenter fra utviklingsland og østeuropeiske land ikke får anledning til norskundervisning vil denne innsikt bli mangelfull.
Kravet til engelsk som undervisningsspråk legger også sterke begrensninger på hvilke kurs og opplæringstilbud studentene kan følge. En konkret følge av dette er at Universitetet i Tronheim og Tromsø, samt en rekke høgskoler ikke har fått tildelt kvote. Dette til tross for at lærestedene har hatt ønske om å motta studenter innenfor kvoteprogrammet.
Karsten Jacobsen, rektor ved Universitetet i Trondheim sier i Universitetsavisa nr. 10/1994 etter at AVH og NTH ikke hadde fått tildelt kvote på 60 studenter som Universitetet hadde søkt om:
| « Min anmodning til KUF er imidlertid: Gjør om dette vedtaket. Gi oss denne kvoten for 1994/95, og bruk tiden fram til neste tildeling til tenke over følgende påstander: |
| 1. Det finnes bedre tiltak for å få studenter til å reise hjem, enn å frata dem muligheten til å lære norsk. |
| 2. Utenlandsstudenter burde heller oppmuntres til å lære norsk, slik at de bedre kan spre kunnskaper og forståelse for norsk kulturliv, som ledd i en kulturutveksling. |
| 3. Det vil nødvendigvis bli et begrenset utvalg av kurser som kan tilbys på engelsk, og utvalget må gjøres på andre kriterier enn bare studentenes behov. Med norskkunnskaper kan de velge fra universitetets samlede studietilbud, og dermed lettere bygge opp den kompetanse det er mest behov for. » |
Språkkravet kan også ha den svært uheldige konsekvens at programmene som tilbys blir spesielle programmer som tilpasses disse studentene. En vil da miste muligheten for korrektiv fra andre studenter på faglig innhold og kvalitet.
Det vises også til B.innst.S.nr.12 (1994-1995) der en enstemmig kirke-, utdannings- og forskningskomité uttaler:
| « Komiteen gjer framlegg om at tilskotsreglane blir endra slik at udanningssøkjande til høgre utdanning frå u-land og Aust-Europa kan få støtte til innføringskurs slik at undervisningen også kan foregå på norsk ». |
I dag er situasjonen den at Norge nesten bare tar opp studenter på kvoteprogrammet og i forbindelse med institusjonsavtaler. Få kommer på individuell basis. Dette har uheldige virkninger i forhold til hvilke studenter som får anledning til å komme. Fordi erfaring viser at studenter som er rekruttert på bakgrunn av rent akademiske kriterier ofte er de beste studentene.
Det kan på denne bakgrunn være grunnlag for å drøfte oppmykinger i kvoteprogrammet, slik at en sikrer muligheten også for en viss individuell rekruttering.
Studenter som ønsker å fortsette med doktorgrad etter hovedfag er forhindret fra det. I praksis vil de bli hjemsendt etter hovedfag eller magistergrad - såfremt de ikke på forhånd har stipend eller er tatt opp på doktorgradsprogrammet.
Dette synet understrekes av departementet i brev til Universitetet i Oslo (29. mars 1994), der det heter:
| « Kombinasjonen av hovedfag og doktorgrad kan imidlertid ikke aksepteres ettersom oppholdet i Norge da vil bli svært langvarig og stride mot intensjonen i ordningen. » |
Dette er bl.a. et resultat av en stivbeint tolkning av 4-årsregelen, og i siste instans det underliggende premiss for hele kvoteprogramordningen « at studentene skal tilbake til hjemlandet ». Dette premisset fyller en funksjon i å forhindre « hjerneflukt » fra utviklingsland, men det kan fungere mot sin hensikt når kompetansebygging blir stanset på for lavt nivå i utdanningsløpet. Det er ønskelig med mer fleksiblitet og på individuelt grunnlag kunne tillate et forlenget løp, selv om det ikke var en del av opplegget når studenten kom til landet.
Det er reist spørsmål om godkjenningsordningene jf. kravet om 2 års utdanning i hjemlandet. Det må være en forutsetning at forskjellige godkjenningsordninger forhindrer studentopptak fra andre land.
Departementet bes også vurdere muligheter for å omgå 2-årskravet for studenter fra land som ikke har grunnutdanning på noe nivå.
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1. | Stortinget ber Regjeringa oppheve regelen om at undervisning skal foregå på engelsk og etablere en ordning med øremerkede tilskudd til undervisning introduksjonskurs. |
| 2. | Stortinget ber Regjeringa bidra til at det utvikles ordninger som også sikrer muligheter til individuell rekruttering. |
| 3. | Stortinget ber Regjeringa sørge for at regelverket endres slik at det i enkelte tilfeller på individuelt grunnlag kan gis anledning til også gjennomføre et doktorgradsstudium. |
| 4. | Stortinget ber Regjeringa vurdere tiltak som stimulerer studenter fra utviklingsland og østeuropeiske land til hjemreise etter endt studium f.eks. ved å etablere stipendordninger for å besøke hjemlandet i utdanningstiden. |
| 5. | Stortinget
ber Regjeringa øke kvoten for utenlandsstudenter fra utviklingsland til 1.200
og kvoten for studenter fra østeuropeiske land til 300. |