(* Paidiagram utelatt. *)

(* Paidiagram viser 30 % som får og 70 % som ikke får. *)

Folk fra Norge/vestlige verden som får sosialhjelp:

(* Paidiagram utelatt. *)

(* Paidiagram viser 7 % som får og 93 % som ikke får. *)

       Stadig flere av dem som har kommet som asylsøkere er heller ikke innstilt på å ta arbeid ettersom de kan leve godt på offentlig støtte uten å arbeide. Det at så mange utlendinger går på sosialstøtte har nødvendigvis en smitteeffekt på nye innvandrere, og medfører at også nordmenn i større grad enn tidligere kan fristes til å heve sosialtrygd fremfor å jobbe.

Manglende behovsprøving

       Støtten til etablering og underhold til flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag har ikke vært behovsprøvet slik praksis er for norske borgere, og det har ført til at mangemillionærer har kunnet få støtte på like fot med dem som er uten midler. Blant asylsøkerne er det mange med til dels betydelige midler, da det kun er forholdsvis rike personer som har råd til å skaffe seg falske pass og papirer og reise til Norge. Bare flybilletten fra disse land koster rundt en årsinntekt for en vanlig arbeider i u-land. Denne praksis inngår i det snillistene kaller positiv diskriminering eller positiv særbehandling. I realiteten er det et misbruk av samfunnsmidler og en sterk diskriminering overfor norske hjelpetrengende som må være helt ubemidlet dersom de skal kunne få sosialhjelp.

Språkproblemer langt større enn før antatt

       Det gis 500 timer norskopplæring til flyktninger og 240 timer til personer med opphold på humanitært grunnlag. I noen tilfeller kan dette utvides opp til 750 timer. Men det viser seg at denne opplæringen på langt nær er tilstrekkelig til at alle utlendingene behersker norsk godt nok til å fungere i det norske samfunn. Dette har ført til ekstrautgifter pga forsinkelser og til dels skade på arbeidsplasser grunnet manglende forståelse av arbeidsinstrukser etc. Manglende kommunikasjon eller misforståelser kan få katastrofale følger og forverre kritiske situasjoner.

       Tolk må stilles til disposisjon for de fleste allerede ved utfylling av asylsøknad. Mange trenger tolk, selv etter å ha oppholdt seg mange år i Norge, når de konsulterer lege, advokat eller på offentlige kontorer osv.

       I hjemmene snakkes det naturlig nok deres eget språk, og barna kommer i mange tilfeller ikke i kontakt med det norske språk før de kommer i kontakt med skolevesenet. Resultatet er at undervisningen vil bli forringet i flerspråklige klasser, ikke bare i grunnskolen, men også i videregående skole og ved høyskoler. Det er ikke bare fremmedspråklige elever som får et manglende utbytte av undervisningen, men også norsktalende, fordi mye av undervisningstiden går bort til å forklare ord som norsktalende elever forstår. Problemet forsterkes ved at utenlandske ungdommer, med svært mangelfulle kunnskaper i norsk, plasseres i disse skolene. De økonomiske konsekvenser av forringet utdannelse er vanskelig å vurdere. Men forringet utbytte ved skolene på grunn av språkproblemer reduserer våre muligheter for å konkurrere i en tid hvor det kreves stadig større kompetanse i norsk arbeidsliv for å kunne opprettholde arbeidsplassene i Norge.

       Et annet forhold som koster store summer er at innvandrergrupper fra fremmede kulturer naturlig nok ønsker å bevare sin kultur, deriblant språket. Det har derfor vært gitt morsmålsundervisning i opp til 70 språk i Oslo og 92 på landsbasis. Det finnes imidlertid over 2.800 språk i verden, og vi har gjennom innvandringen fra alle verdens kanter de siste 25 år fått innvandrere fra over 180 land og dermed flere hundre forskjellige morsmål i Norge. Kravet fra innvandrerorganisasjonene om morsmålsundervisning på alle disse språk er urealistisk. I og med en kontinuerlig innvandring, vil behovet og ekstrautgiftene for språkopplæring og evt. morsmålsundervisning bli permanent.

       Innvandrerungdom har på grunn av språkvansker større problemer enn norsk ungdom med å hevde seg i skolen og avslutter derfor oftere skolen etter 9 år enn norsk ungdom. En rapport fra Fylkesarbeidskontoret i Oslo og Akershus viser at av innvandrerungdom (16-24 år) registrert ved arbeidskontorene i 1991 har 60 % bare grunnskole, mens bare 3,2 % har høyere utdanning, dvs utdanning utover videregående skole. « Gruppen utgjør i dag over 20 % av ungdomskullene og andelen er voksende. De samfunnsmessige konsekvensene av et lavere utdanningsnivå vil bli store ... Etableringen av en stor ungdomsgruppe uten tilhørighet til arbeidsliv og integrerende sosialt nettverk er en slik mulig konsekvens », heter det i rapporten. I Oslo er konsekvensene allerede klart merkbare. Selv om ulike undersøkelser har endt opp med forskjellige resultat, er det grunn til å tro at manglende integrering fører til at 2. generasjons innvandrere er overrepresentert på kriminalstatistikken. Vi må være oppmerksom på at det her stort sett dreier seg om norske statsborgere, slik at de ikke er registrert som innvandrere. Dette er ikke noe typisk norsk fenomen, men er tilfelle også i andre innvandringsland. I Tyskland og Danmark står ungdommer med utenlandsk bakgrunn for to til fire ganger så mye kriminalitet som tyske og danske ungdommer. I 1992 opplyste Oslo politikammer at innvandrerungdom sto for 2/3 av ungdomskriminaliteten i Groruddalen.

       Hva dette innebærer for den fremtidige utvikling i Oslo og Akershus og det øvrige land er ikke vanskelig å forutse. Hvis innvandringen og manglende integrering fortsetter, vil ikke bare de økonomiske, men også de sosiale konsekvenser kunne bli alvorlige.

Stor arbeidsledighet blant innvandrere

       Ifølge tall fra SSB, er det uforholdsmessig stor arbeidsledighet blant innvandrere og flyktninger fra den tredje verden.

       Arbeidsløsheten blant disse er (tallene er minimumstall):

Afrika 36,5 %

Sør- og Mellom-Amerika 33,0 %

Asia 25,3 %

       Arbeidsledigheten blant dem som kommer fra Nord-Amerika, Australia, New Zealand eller Europa er betydelig lavere.

       Til sammenligning var den totale ledigheten 6,4 prosent.

       Dette medfører ekstra stor belastning på budsjettet for arbeidsledighetstrygd og sosialbudsjettet.

       Selv om det er satt igang ekstraordinære tiltak for å få innvandrere i arbeid, som tilskudd til arbeidsgivere og arbeidsmarkedskurs, viser det seg at andelen arbeidsledige blant innvandrere er uforholdsmessig høy. Dette er også tilfelle i andre innvandringsland. I perioden mai 1993 til mai 1994 gikk arbeidsledigheten blant nordmenn ned, samtidig med at den økte blant innvandrere, opplyser SSB.

Andel uføretrygdede blant innvandrere meget høy

       I aprilnummeret 1991 av Tidsskrift for Den Norske Lægeforening ble det publisert en undersøkelse om innvandrere og uføretrygd utført av Berthold Grünfeldt og Kjell Noreik.

       Undersøkelsen viser:

       De store uttellinger over folketrygden på grunn av det store antall uføretrygdede blant innvandrere fra den tredje verden er ikke registrert som ekstraordinær utgift, men går inn som en ordinær utgift for folketrygden.

       Årsaken til den store andel uføretrygdede er blant annet:

       I og med at tidlig «pensjonering» er kulturelt betinget, vanskelighetene med å skaffe seg arbeid og problemene med tilpasning synes å fortsette, også i 2. generasjon, samt en økende tendens til å utnytte «systemet», må en regne med at dette vil kunne bli en varig tilstand.

Fristende tilbud for «flyktninger»

       En norsk uføretrygd er sammenlignet med årslønnen i et u-land en meget stor årsinntekt. Under tittelen «Flyktninger lever fett på trygd» i Morgenbladet 9. mai 1990 avslører bladet at en utlending på 36 år, kone 33 år og 8 barn netto hever 21.665 kroner pr. måned, eller 259.980 kroner pr. år! Oppskriften for å få slike ytelser er å tjene maksimalt i tiden før en blir uføretrygdet slik at en får et høyt pensjonsgrunnlag. Ytelsene ligger over det som ville bli betalt norske statsborgere i en lignende situasjon uten at sosialkontoret kunne gi en tilfredsstillende forklaring på denne skjevheten. Satsene for flyktninger og asylsøkere synes å gi muligheter for slik forskjellsbehandling.

       Dersom en kan oppnå uføretrygd i Norge og reise tilbake til eget land, kan en leve der som en greve med en inntekt tilsvarende 8-20 årsinntekter. VG 17. februar 1983 skriver at bare siden nyttårsskiftet - altså i løpet av to og en halv måned - har rundt 50 fremmedarbeidere reist tilbake til sine hjemland godt forsørget over det norske trygdebudsjettet.

       En pakistaner på ca 30 hadde etter å ha jobbet ett år, fått netto utbetalt 8.060 kroner pr. måned. Dette beløp svarer til 15-20 månedslønner i Pakistan. Det blir dermed langt mer fristende å sette alt inn på å få uføretrygd enn å få et arbeid.

       Hvor mye penger som går ut av landet som trygder til innvandrere som har flyttet ut igjen av Norge er vanskelig å fastslå, men personale på Oslo Postverks utlendingsavdeling klager over det veldige arbeidspress de har ca 20. i hver måned når alle trygdeutbetalingene skal ekspederes videre til utlandet. Svært mange av disse går til Pakistan, Tyrkia eller andre land i den tredje verden.

Tapping av finansinstitusjoner

       I forbindelse med tappingen av Tromsø Sparebank og Fabin i 1989 hvor utlendinger var involvert, undersøkte fylkesskattekontorene overføringer til utlandet. Denne viste at 50 pakistanere hadde sendt over 500 millioner kroner til Pakistan over de siste årene. Men noen full oversikt over overføringene finnes ikke. De foregår ofte med fiktive navn og gjennom undergrunnssystemer for pengeoverføringer og så avansert at bankansatte ofte er uvitende medhjelpere.

       En del utlendinger tegner meget høye livsforsikringer, for kort tid etterpå å sende dødsattest fra hjemlandet med krav om utbetaling av forsikringssummen. Et selskap fattet så sterk mistanke at de sendte en mann til Pakistan og « liket » ble påtruffet på gaten. Dette er mulig fordi en i de fleste u-land kan kjøpe en hvilken som helst attest.

       Det er mange tilfeller av forsøk på forsikringssvindel ved å antenne egne butikker, ved å anmelde tyverier foretatt av dem selv eller ved å kreve erstatning for yrkesskader som de har hatt allerede før de kom til Norge.

       Ungdom fra u-land tilbys studieplasser i Norge som en del av u-hjelpen. De kan få full dekning over NORAD eller få stipend og studielån i Norge. Dersom de etter hjemreise får en inntekt under en viss grense, fritas de for tilbakebetaling. Utestående fordringer er med tiden blitt mange og må regnes som tapt. I tillegg til gratis studieplasser har altså mange fått gratis underhold under studiene og kan stille med en kostbar utdannelse uten gjeld i det hele tatt, mens norske ungdommer kan sitte igjen med mange hundre tusen i studielån etter endt utdannelse. En u-landsstudent som på denne måten har fått en nesten gratis legeutdannelse i Norge, kan melde hjemreise, men så søke asyl, f.eks. i England, og dermed unngå tilbakebetaling av studielån.

Omfattende skatteunndragelser og synkende skattemoral

       Velferdsstaten bygger på tilnærmet full sysselsetting og høye skatter. Det sier seg selv at økende offentlige utgifter samtidig med minskende offentlige inntekter, slik en har hatt i de senere år, ikke kan fortsette. Det ser imidlertid ikke ut til at denne utviklingen vil stoppe opp - snarere tvert imot. Skatteunndragelser var ikke noe ukjent fenomen i Norge før innvandringen begynte, men det er et økende problem.

       Det høye skattenivået er blitt tolerert av et flertall fordi skatten gikk til formål flertallet av skattebetalerne var enige i, som f.eks. helsesektoren, skolevesenet og trygdevesenet. Men i dag brukes en stadig større del av skattene til formål som de fleste skattebetalere ikke er enig i, som f.eks. økende utgifter i forbindelse med innvandringen. Dette kan bidra til en synkende skattemoral.

Innvandrere tar arbeidsplasser fra nordmenn

       U-landsimmigranter beskjeftiger seg ofte i serviceyrkene som restaurant- og kafévirksomhet, de driver mange boder og butikker. De ansetter sjelden norsk arbeidskraft. Det antas at en del illegale jobber der da disse er billig arbeidskraft fordi de ikke kan gå rettens vei for å kreve tarifflønn. For å dekke disse utgiftene kan det trikses med regnskapene slik at en også unndrar skatt.

       Et annet forhold som bidrar til at norsk arbeidskraft kan settes til side til fordel for innvandrere er at det er svært vanlig å gi tilskudd til lønnen dersom en arbeidsgiver ansetter flyktninger eller personer med opphold på humanitært grunnlag. Det ytes opptil 75 % refusjon av lønnen det første halvår og 40 % det neste halvår, slik at en arbeidsgiver det 1. halvår kan ansette fire utlendinger for det en norsk arbeidstaker koster. Dette medfører at utlendinger ofte foretrekkes fremfor nordmenn. Der det er rikelig tilgang på slik arbeidskraft, kan en skifte ut den ansatte etter et halvt år, og dermed opprettholde den gunstige tilskuddsordningen.

       Ovenstående er eksempler som bekrefter at u-landsimmigranter tar arbeidsplasser fra nordmenn.

       I tillegg beløper utgiftene til denne gruppen seg til så store beløp og en så stor belastning gjennom skatter på den øvrige del av vårt næringsliv at mange arbeidsplasser går tapt på grunn av konkurser eller nedleggelse. Videre fører de høye etableringskostnader i dagens Norge til at færre fristes til å satse på nyetablering som kan skape flere arbeidsplasser.

Reduserte turistinntekter

       Turister i tradisjonell forstand, dvs. de som betaler for seg og dermed gir arbeidsplasser og inntekter for turistnæringen, og samtidig gir landet verdifull fremmed valuta, er en viktig næringsgren for Norge. Turistene legger igjen ca 17 milliarder årlig i Norge, mens nordmenn reiser for ca 20 milliarder i utlandet. Vi har dermed ikke balanse i regnskapet selv om vi oppfatter oss selv som et turistland.

       Utlendinger kommer ikke til Norge bare for å se på den vakre naturen og puste i den friske luften. Fredelige forhold, lite kriminalitet og en vennlig atmosfære er forhold som blir mer og mer avgjørende for turistenes valg av reisemål.

       I mange av de populære reisemål i etterkrigstiden som Nord-Afrika, Egypt, Tyrkia, Midtøsten, Sri-Lanka, Eks. Jugoslavia, Miami osv. er forholdene politisk utrygge og dessuten preget av økende kriminalitet. I denne situasjonen burde Norge ha en gullalder som turistland.

       Det har vært klaget over at Norge er et molboland fordi det har hatt strenge restriksjoner på åpningstider og at menyen er for provinsiell. Dette er ikke noe anklagepunkt lenger da mange restauranter har åpent til langt på natt og norske kokker har i de senere år vunnet flere internasjonale priser i kokekunst. Oslo har i tillegg fått en meget variert meny gjennom de tallrike utenlandsdrevne restauranter. Men turistene kommer ikke til Norge for å gå på urimelig dyre nattklubber. Heller ikke kommer japanske turister hit for å spise japansk mat på en Oslorestaurant, like så lite som tyske turister kommer til Norge for å kunne spise tysk mat eller indisk mat på en av de mange indiske restauranter i Norge.

       Det er fortsatt fredelige tilstander i Norge, men kriminaliteten har økt til det seksdobbelte i Norge i løpet av de siste 30 år, og forholdene er ikke lenger like trygge hverken for landets innbyggere eller for turistene. En god del av denne kriminalitetsøkningen står innvandrere og kriminelle utenlandske « turister » for. Statistikk laget på grunnlag av politikammers registre over personer begjært fengslet f.o.m. 1985 t.o.m. 1992 viser at kriminaliteten blant utlendinger pr. 100.000 ligger fra 3,1 til 9,6 ganger høyere enn blant byens borgere. Oslo er innfallsporten til Norge, og forholdene der vil derfor få ekstra stor innflytelse på turistenes valg. Noe som teller mer enn noe annet er sikkerheten ved flyreiser. Det er dårlig reklame for Norge som turistland at det har vært to flykapringer i norsk luftrom de siste to år.

       Det er ikke urimelig å anta at turiststrømmen til Norge, spesielt i de siste 10 år har vært lavere enn den ville ha vært om vi hadde vært mer forutseende og hindret den eksplosive veksten i kriminaliteten ved å føre en mer restriktiv innreisepolitikk. Uten drastiske endringer i denne politikken, vil en kunne redusere Norges muligheter for fortsatt turisttrafikk.

Høy kriminalitet blant utlendinger i Norge

       Tall fra politiets statistikk over lovbrudd i Oslo, og tall fra Statistisk sentralbyrå over antall bosatte i Oslo (Kilde: Oslo Politikammers årsberetning for 1992):

       Statistikken over gir en klar bekreftelse på at det er større kriminalitet pr. 100.000 blant utlendinger enn blant norske statsborgere i Oslo. Forholdet forverres ytterligere da kriminaliteten i Oslo ligger høyt over landsgjennomsnittet med 135 forbrytelse pr. 1.000 innbyggere i 1991 mot 15 i Sogn og Fjordane som har lavest kriminalitet.

       Dessverre har man nå sluttet å føre denne kriminalstatistikken etter 1992. Den var tidligere inntatt i Oslo Politikammers årsmelding. Begrunnelsen er at man frykter en økning av rasistiske holdninger i den norske befolkning. Men fortsatt føres statistikk over de innsattes nasjonalitet i norske fengsler. Justisdepartementets statistikk offentliggjort 20. desember 1994 viser at utlendingene utgjør 13 % av de innsatte i norske fengsler. Av totalt 2.509 innsatte er 324 utlendinger. Spesielt i narkotikadommer er utenlandske borgere klart overrepresentert. Hele 28 % av narkotikafangene er utlendinger.

       Forklaringen på dette fenomen kan bl.a. være:

Mer kriminalitet i i-land enn i u-land

       Statistikken forteller at det er en skremmende stor kriminalitet blant utlendinger i Norge og andre vestlige land. Tall fra « Trades in Crime and Criminal Justice, 1970-1985, in the Context of Socio-economic Change » utarbeidet av FN, viser at det er langt større kriminalitet i i-land enn i u-land.

Totaltallet for kriminelle handlinger pr. 100.000 i 1980.

       Statistikken viser at det er betydelig høyere kriminalitet i i-land enn i u-land og mest i de rikeste i-land hvor innvandringen har vært størst.

       Utviklingen går i negativ retning i i-land, mens kriminaliteten i u-land forblir stort sett på samme lave nivå. Det har vært en seksdobling av kriminaliteten i Norge de siste 30 årene. I 1985 hadde antallet forbrytelser pr. 100.000 innbyggere mellom 15 og 57 år steget til over 5.000 i Norge, for Sverige og Danmark nærmet den seg 15.000.

       Den høye utlendingskriminaliteten kan til slutt føre til motreaksjoner fra den innenlandske befolkning, noe som ytterligere vil belaste samfunnsøkonomien. Politikere som bekymrer seg for sikkerheten til befolkningen og den indre fred, burde langt tidligere ha tatt opp disse problemene og foretatt den nødvendige analyse og trukket de politiske konsekvenser.

       En effektiv bekjempelse av utlendingskriminaliteten er også av interesse for det store flertall av lovlydige utlendinger. Før eller senere kan også de bli offer for kriminalitet og fremmedfiendtlighet som i stor grad skapes nettopp av den høye kriminaliteten.

Utlendingskriminalitet - et tabu

       Den langt større kriminalitet blant utlendinger og asylsøkere enn i totalbefolkningen i Norge er ikke noe nytt fenomen, men forholdet har lenge vært tabubelagt. Fenomenet blir sjelden berørt av de store aviser, og av politikerne nesten aldri. Angsten for å bli stemplet som fremmedfiendtlige eller å hisse til fremmedfiendtlighet, har i stor grad stoppet enhver saklig debatt. Tabuiseringen har også ført til at det finnes få undersøkelser på dette området, og derfor er det en mangel på pålitelig tallmateriale. I årevis har radikale og liberale multikulturalister forsøkt å bortforklare den høye utlendingskriminaliteten. Noen har nok hatt prisverdige motiver for dette. Bare noen få av deres argumenter holder stikk, men deres bortforklaringer ofte har ført til en feilaktig bagatellisering av de skremmende tall. Politiet og andre som holder seg til faktiske forhold, blir beskyldt for å kriminalisere en hel befolkning med vilje og med uriktige tall.

       Selv om en tar i betraktning at utenlandsbefolkningen i Oslo har lavere gjennomsnittsalder og dermed en høyere andel i den mest kriminelle aldersgruppe, reduserer ikke dette overrepresentasjonen av utlendinger på kriminalstatistikken i vesentlig grad. Gode forklaringer eller unnskyldninger for at det er så stor kriminalitet blant utlendinger i Norge, hjelper ikke ofrene for denne kriminaliteten og beroliger ikke dem som er bekymret for sin egen og andre borgeres rettssikkerhet.

Høy kriminalitet blant utlendinger også i andre land

       Å føre statistikk over utlendingers kriminalitet er det få land som gjør, og inndelingen av utenlandskriminaliteten eller nasjonalitet er i høy grad tabubelagt. I noen land som Tyskland (Vest) som har flere innvandrere enn noe annet land i Europa, har en likevel ført en slik statistikk.

Kriminalitet blant utlendinger i Tyskland i 1990.

Kilde: Kriminalstatistikk 1991

       Alle grupper utlendinger er hyppigere kriminelle enn den tyske befolkning. Portugisere, spanjoler og grekere skiller seg lite ut fra den tyske befolkning når det gjelder kriminalitet. I de første årene etter at arbeidsinnvandringen begynte, var kriminaliteten blant gjestearbeiderne lavere enn blant tyskerne. Dette har sin forklaring i at tidligere straffede ikke ble akseptert av ansettelsesbyråene. De som kom til Tyskland, ville tjene penger på en arbeidsplass som ventet på dem. Men dette har endret seg radikalt de senere år.

       Østeuropeere, afrikanere og asiater topper listen over kriminalitet blant utlendingene. I tillegg er det mindre grupper fra Afrika og Asia samt albanere som viser seg å stå for en utrolig høy kriminalitet. Følgende viser tallene over mistenkte i tidligere Vest-Tyskland i året 1990 sammenlignet med antall utlendinger fra respektive land. Disse gruppene består vesentlig av asylsøkere:

Kriminalitet i Vest-Tyskland i 1990 blant grupper som vesentlig består av asylsøkere

       I klartekst betyr dette: Det er kommet mange kriminelle fra Balkan og Afrika på asylbillett som har utført kriminelle handlinger i asyllandet.

       Etter anmodning fra Justisdepartementet har rikspolitisjefen i Danmark utarbeidet en rapport over « Utenlandske statsborgeres kriminalitet i Danmark » (april 1994). Den viser bl.a.:

       Vi ser av denne oversikten at kriminaliteten blant afrikanere er tre ganger høyere i Danmark enn for utlendinger fra Norden. Deretter kommer østeuropeere (dobbelt så høy) mens kriminaliteten blant asiater og latinamerikanere ligger henholdsvis 20 og 32 % over gruppen fra de nordiske land.

       Statistikken skjelner mellom fastboende, asylsøkere og turister. Den viser at av siktede personer fra Eks-Jugoslavia var 639 fastboende, 996 asylsøkere og 167 turister. For algerier var de tilsvarende tall 38, 19 og 34, for gambiere 71, 36 og 27, for irakere 236, 46 og 28. Dansk statistikk bekrefter med andre ord tysk statistikk som viser at det blant asylsøkere skjuler seg en uforholdsmessig stor andel kriminelle.

Integrasjonsproblemene forsterkes blant 2. generasjons innvandrere

       Påstanden om at integrasjonsproblemene ville løses etter en tid, slår ikke til. Problemene heller vokser enn reduseres. 1. generasjons gjestearbeidere kom av egen fri vilje og visste hva de ville. Deres tilhørighet til kulturen i hjemlandet var klar og deres identitet likeså. Mange innvandrerungdommer føler ikke en fast tilhørighet hverken til foreldrenes eller innvandrerlandets kultur. De blir rotløse og usikre. Mange har problemer med språket og faller dermed igjennom i skolen og i konkurransen om arbeidsplassene. Dette kan i seg selv føre til aggresjon og kriminalitet. Desto større kulturell avstand mellom familien til miljøet for øvrig, desto større blir integrasjonsproblemet.

       En kan ikke bebreide ungdom av utenlandsk herkomst - og heller ikke deres foreldre - men de mangelfulle løsninger som flertallet av politikerne har introdusert. De har også ignorert lett forutsigbare problemer og blåst av advarsler. Statistikk fra mange land viser en skremmende høy kriminalitet blant innvandrerungdommen.

(* Tabell omredigert *)

       Andelen av unge utlendinger blant anmeldte unge utgjorde i 1987 22,1 % mens deres andel av antallet unge var 10,6 %.

       Andelen anmeldte utenlandske unge (18-21 år) i 1987 var 18,6 %, mens deres andel i aldersklassen var 8,0 %.

       Voldskriminaliteten blant utenlandske og tyske under 21 år:

Kriminalstatistikk for Vest-Tyskland fra 1988

       Statistikken viser at det er tre ganger så mye voldskriminalitet blant innvandrerbarn/ungdom som blant tyske barn/ungdom.

       Høy kriminalitet blant enkelte innvandrergrupper, spesielt unge, er ikke noe spesielt fenomen for Europa. I Los Angeles regner politiet med at det finnes ca 70.000 vel bevæpnede kriminelle organisert i forskjellige grupper etter etnisk tilhørighet. Slike grupperinger er vi i ferd med å få også i Norge. Statistikk fra USA viser en meget høy kriminalitet blant unge negere. Dette viser at selv etter flere hundre års opphold og et århundre med forsøk på integrasjon av negere i det amerikanske samfunn har en ikke lykkes. Europeiske politikere har ikke villet ta lærdom av det som har skjedd i andre samfunn hvor en over flere hundre år har hatt erfaring med integrasjonsproblemer. Mye tyder på at vi må betale en høy pris for å høste den samme erfaring USA og andre innvandringsland har gjort.

Organisert kriminalitet under kontroll av utlendinger

       Den organiserte kriminalitet er i stigende grad i hendene på utlendinger. Årsakene til dette er mange. Det felles opphav gjør den indre kommunikasjonen bedre. De kan operere innen sitt eget miljø som i stor grad er lukket og derfor er en god beskyttelse mot det øvrige samfunn.

       Viktige områder av den organiserte kriminaliteten som narkotikahandel, heleri og menneskesmugling henger direkte sammen med utlandet. Denne kriminaliteten har forbindelser i mange land og hvitvasking av penger og rekrutteringen forenkles. I noen u-land er politiet så dårlig utrustet og underbemannet at oppklaringsprosenten er meget liten. Som følge av sin dårlige betaling er politiet lett å bestikke.

       Over de senere år er stadig flere områder av den tradisjonelle kriminalitet under kontroll av organiserte ligaer. Husinnbrudd og biltyveri var tidligere sjelden utført av høyorganiserte og profesjonelle kriminelle bander. I dag er det annerledes. Det blir stjålet målbevisst og profesjonelt, og utbyttet deles på medlemmer i flere land.

Narkotikahandel - en innbringende geskjeft for noen, en tragedie for andre

       Vest-Europa er blitt et attraktivt marked for den organiserte kriminalitet. Her er et potensielt stort og lukrativt marked for narkotika. I Vest-Europa (innen EU) skal grensekontrollen nedbygges og kontrollen ved de ytre grenser skjerpes. Vest-Europa har i etterkrigstiden hatt en massiv innvandring fra narkotikaområdene i verden, og narkoligaer fra Asia, Afrika og Sør-Amerika har etablert seg i Vest-Europa.

       Narkokriminaliteten har en klar forbindelse til asylsøkertrafikken. Selgere fra Østen og fra Afrika benytter sikkerheten som asylsøkere til narkotikahandel. Mange asylmottak, særlig i Tyskland, er blitt regelrette narkoreder. Den som oppdages, behøver ikke engang å bli avvist, fordi han i sitt hjemland kan risikere dødsstraff.

       Narkotikahandel er i dag den nest største handelsvare, nest etter våpenhandel, og representerer en gateverdi på flere tusen milliarder kroner. Innsmugling og bruk av narkotika har hatt en eksplosiv vekst siden slutten av 60-årene. De harde stoffene blir stadig mer dominerende og tragediene som følger i narkotikaens fotspor blir stadig flere. Bare i Oslo har 73 personer dødd i løpet av de første elleve måneder av 1994. Narkotikapolitiet regner med 60-80.000 brukere og 7-8.000 sterkt avhengige. De som er blitt avhengige, bruker alle midler for å skaffe seg mere dop. Det skjer i stor grad ved innbrudd og tyveri. Under innbrudd blir det i tillegg materielle skader.

       I rapporten « Forebygging av tap innen helse, miljø og sikkerhet », utarbeidet av overingeniør Pål Vartdal ved Etat for miljørettet helsevern i Oslo, er direkte og indirekte kostnader av narkotikabruk anslått til 20 milliarder pr. år. En må kunne hevde at i alle fall halvparten av disse kostnadene påføres samfunnet av personer med bakgrunn i den 3. verden. Noen vil mene at dette er et høyt tall. Men denne posten vil uansett telle tungt når regnskapet for kostnadene i forbindelse med innvandringen fra den 3. verden skal beregnes.

Større smitterisiko gjennom innvandring

       Det er innlysende at det må bli en adskillig høyere risiko for spredning av farlige sykdommer gjennom innvandring fra områder av verden hvor det er en lav helsestandard og hvor smittsomme sykdommer er utbredt.

       Tuberkulose som til langt inn i dette århundre var den store folkesykdommen i Norge, var nesten utryddet i Norge takket være effektiv bekjempelse. Den er nå på vei inn igjen, i hovedsak på grunn av innvandringen.

       Men den største trussel mot folkehelsen er AIDS. Den har spredt seg som en farsott over verden på de siste 15 år. 15 millioner er til nå smittet av HIV, om 5 år kan tallet være 50 millioner. Av 293 personer som har utviklet AIDS i Norge, er 308 døde. Pr. 01.07.94 var 1.376 registrert smittet av HIV-viruset. En har ennå ikke oppfunnet noen effektiv medisin mot AIDS.

       Det er ikke innført obligatorisk testing av personer som kommer fra høyrisikolandene for AIDS i verden, spesielt da Afrika sør for Sahara hvor denne sykdommen sannsynligvis har sitt utspring. Testing skal bare forekomme på frivillig basis i Norge, hevder myndighetene. Under utenrikskomiteens besøk i Zambia i januar 1995 ble det opplyst at 40 % av de kontrollerte gravide kvinner var smittet av HIV.

       Til Ofotens Tidende av 05.03.91 uttalte tidligere helsedirektør Thorbjørn Mork: - « Testresultatet må ikke ha noen som helst betydning for flyktningens innreise til Norge, og dersom det senere skal tillegges vekt, må det bli til flyktningens fordel der det foreligger et positivt (HIV) resultat. »

       Forslagsstilleren har inntrykk av at dagens helsemyndigheter har den samme oppfatning. Dette kan av HIV-smittede oppfattes som en oppfordring om å komme til Norge, da deres sjanse for å bli og få en god behandling er stor.

       De økonomiske og helsemessige konsekvenser av en slik politikk kan bli skjebnesvangre. Det burde være myndighetenes plikt, så langt som mulig, å hindre spredning av denne dødlige sykdommen. Hensynet til den norske befolkningen burde telle mer enn hensynet til fremmede.

       Den hygieniske standard i enkelte butikker, restauranter, kafeer og boder drevet av utlendinger er til dels meget slett. Dette kan føre til sykdommer blant kundene, noe som igjen fører til økonomiske tap for samfunnet.

Økning av psykosomatiske sykdommer

       Det er kjent og anerkjent at tilpasningsvansker kan skape psykosomatiske sykdommer blant innvandrere, spesielt blant de med bakgrunn fra fremmede kulturer. Men det er et lite påaktet fenomen at også nordmenn får psykosomatiske sykdommer på grunn av innvandringen. Det er grunn til å tro at det er en voksende frustrasjon i befolkningen over det økte antallet fremmede i landet. Det er en voksende harme over milliardforbruket på denne gruppen som for de aller flestes vedkommende ikke oppfyller kravene til flyktningestatus. Det er en voksende forbitrelse blant befolkningen som oppfatter den storslåtte oppvarting av de fremmede som diskriminering av nordmenn. Det er en økende frykt blant befolkningen for selv å bli rammet av kriminalitet forvoldt av utlendinger. En stadig voksende skare foreldre er bekymret over sine barns fremtid på grunn av den eksplosive vekst av narkotikatrafikken. Foreldre med barn i skoler hvor mye av tiden går med til språkopplæring av fremmedspråklige er bekymret over at deres barn ikke skal få den undervisning de har krav på. Det er en økende bitterhet og harme over politikernes mangel på forståelse overfor mennesker som er bekymret over utviklingen.

       Frustrasjon, harme, forbitrelse, frykt og bekymring kan føre til psykosomatiske sykdommer som medfører fravær på jobben eller ubalanse både på jobb og i hjemmet. De negative effekter av disse forhold er så omfattende at de må tas med i betraktning når en vurderer den negative totaleffekten av innvandringen.

       Risikoen er stor for at disse negative følelser kan få utløp i voldelige reaksjoner i en ikke fjern fremtid. Kostnadene ved slike voldelige reaksjoner kan bli store.

Øket risiko for terror

       Med åpne grenser og innvandring fra så mange av konfliktområdene i verden er risikoen stor for at konfliktene ute i verden føres over på norsk jord. Vi ser det allerede mellom folkegrupper med forskjellig religiøs og/eller politisk oppfatning fra samme land som tilhengere og motstandere av regime i deres hjemland, mellom hinduer og sikher fra India, mellom muslimer av forskjellige trosoppfatning og mellom muslimer og tilhengere av andre religioner. Disse konflikter eksisterer mellom grupper av forskjellig etnisk bakgrunn som muslimer, kroater og serbere fra eks-Jugoslavia, mellom tamiler og singalesere fra Sri Lanka, forskjellige etniske grupper fra Afrika og ikke minst fra Midtøsten.

       Det kan være de politisk mest engasjerte og militante som søker til Norge og derfor er det ikke underlig at konflikter mellom disse lett oppstår. Norge redder kanskje noen få fra arrestasjon og muligens mishandling på grunn av politisk aktivitet ved å innvilge asyl eller opphold på humanitært grunnlag, men samtidig kan vårt forhold forverres til stadig flere land i verden som anser det som en krenkelse av deres regime når vi godtar « flyktningenes » påstander om krenkelser av menneskerettigheter i deres hjemland som grunnlag for opphold i Norge.

       Risikoen for at opposisjonelle som driver politisk lobbyvirksomhet fra Norge for å styrte hjemlandets regjering, kan utsettes for attentatforsøk her, er stor.

       Geriljabevegelser finansierer sin motstand i vesentlig grad ved bidrag av medlemmer som er sendt ut som asylanter for å skaffe penger, på en eller annen måte. Det går mye penger ut av landet til slike formål. Hvor mye er umulig å fastslå, fordi disse miljøene er terrorisert av lederne nettopp for å hindre at opplysninger kommer ut. Penger fra organisert kriminalitet brukes til å finansiere kriger f.eks. i Bosnia. Virksomheten er omfattende, og norsk politi står langt på vei maktesløse, sier politiinspektør Gunnar Larsen i Aftenposten 23. desember 1994.

       Med den økende narkotikahandelen og store penger i omløp øker risikoen for bandeoppgjør mellom grupper som rivaliserer om markedet og terror overfor dem som ikke betaler sin « gjeld ».

       All denne virksomhet betyr øket beredskap og innsats fra politiet. Det har sågar vært på tale å sette inn det militære i noen situasjoner. Dette har ennå ikke vært aktuelt i etterkrigstiden, men alt tyder på at det vil kunne bli nødvendig i fremtiden. Politiet kan ikke være allestedsnærværende til alle tider, og både militære og den sivile befolkning må yte sitt bidrag til å opprettholde ro og orden så langt som mulig.

       Den « humane » innvandringspolitikk har ført til et samfunn som stadig mer preges av mindre humanisme, og mer av utrygghet, vold og terror. De totale omkostninger på grunn av dette kan alene beløpe seg til milliarder pr. år. i en ikke fjern fremtid.

Innvandrerbefolkningen fra den 3. verden større enn antatt

       De som støtter den liberale innvandringspolitikk, hevder at Norge fører en meget restriktiv innvandringspolitikk, at Norge har innvandringsstopp og at innvandringen er bagatellmessig.

       Dette er stikk i strid med hva forslagsstilleren mener er de faktiske forhold, men feilinformasjonen har vært så utbredt at den har hindret en saklig og nødvendig debatt. SSB beregner innvandrerbefolkningen fra den 3. verden til 101.000 (inkl. tyrkere). Dette er et minimumstall der bare 1. og 2. generasjons innvandrere er inkludert og bare de med to utenlandske foreldre.

       Nedenforstående beregning viser at denne befolkning var nær 120.000 pr. 1/1-94 og i løpet av 1994 godt over 120.000.

Immigrantbefolkning fra den 3. verden i Norge 1.1.94.

Statistikk over innvilgede norske statsborgerskap

       Vi ser av tabellen at antallet som får norsk statsborgerskap har vært stigende i perioden. Dette er en følge av at det har blitt stadig flere utenlandske statsborgere i Norge og at stadig flere fyller kravene til botid for å oppnå norsk statsborgerskap.

       Antall utenlandske statsborgere fra i-land som søker n.s. viser en synkende tendens, mens antall som innvilges n.s. fra u-land er i sterk vekst. Deres andel av samtlige innvilgende statsborgerskap utgjorde 23 % i 1977 mens de utgjorde 71 % i 1991. Denne utviklingstendensen vil fortsette om gjeldende innvandringslover og regler for å oppnå statsborgerskap opprettholdes.

       Siden innvandringsstoppen ble innført i 1975, har immigrantbefolkningen fra den 3. verden økt med over 100.000 fra ca 13.000 til 117.600. Den svarer allerede til den totale befolkning i Norge etter Svartedauden i 1350 og utgjør etter de vel 25 år denne innvandringen har pågått er langt større antall innvandrere enn Norge har hatt til sammen i det siste tusen år frem til 1968.

Det enorme vekstpotensiale i innvandrerbefolkningen er undervurdert

       Det er ingen grunn til å anta at presset mot våre grenser vil avta og veksten av innvandrerbefolkningen vil stoppe opp i fremtiden, snarere tvert imot. Årsakene til dette er mange, f.eks.:

       U-landsbefolkningen har tradisjonelt meget høye barnetall. Påstanden om at antall barn vil synke ned mot norsk nivå etter en tid er usikker.

       Levendefødte pr. 1.000 kvinner (14-49 år) i Oslo etter statsborgerskap:

       Dersom kvinner fra u-land skulle fortsette som nå å føde tre ganger så mange barn som norske kvinner, dvs. over fem barn i snitt, ville vi bare ut fra dette forhold få en dramatisk vekst i innvandrergruppene fra u-land. Men i tillegg vokser disse gjennom familiegjenforening, giftermål med personer fra eget land o.s.v.

       Med de dårlige forhold i u-land og den foreløpige høye levestandard i Norge, samt de muligheter den liberale norske innvandringspolitikk gir for ytterligere innvandring, er det rimelig å anta at veksten av immigrantbefolkningen vil fort sette med minst 3 - 5 % pr. år i uoverskuelig fremtid. Dette vil igjen bety at innvandrergrupper med opprinnelse i u-land vil passere 4 millioner innen 3-4 generasjoner. Samtidig vil antallet av den etniske, norske befolkning synke pga lave barnetall dersom ikke barnetallet øker over det nivå en har hatt i de siste 20 år. Dermed vil antallet av den etniske norske befolkning kunne bli mindre enn immigrantbefolkningen fra u-land.

       Hva en slik utvikling vil resultere i fremtidens Norge, er vanskelig å forestille seg. Men den må nødvendigvis, her som i andre land, føre til etniske konflikter som vil forringe den tradisjonelt høye livskvalitet i Norge. Vårt folkelige fellesskap har vært den viktigste årsak til et harmonisk og fredelig samvirke i Norge. Det har også vært grunnlaget for den sterke solidaritetsfølelse som igjen er grunnlaget for en solidarisk politikk med utjevning og et velferdssystem.

       I samfunn som har et sterkt innslag av mennesker med kulturell og etnisk bakgrunn som skiller seg fra den opprinnelige befolkning, kan det utvikles sterke motsetninger og konflikter.

       Hva de langsiktige konsekvenser av en fortsatt innvandring vil bety av økonomiske kostnader for samfunnet er selvsagt umulig å angi. Like fullt er det nødvendig å vurdere kostnadene på sikt utfra de utviklingstendenser vi allerede kan konstatere og utfra de erfaringer andre land har gjort. Sett på bakgrunn av disse erfaringer vil kostnadene både sosialt og rent økonomisk kunne bli meget høye.

       Sett i forhold til de problemer en har løst for politiske og økonomiske flyktninger fra u-land som har søkt en bedre tilværelse i Norge, er de problemer som er skapt og vil skapes i Norge pga innvandringen bagatellmessig. Disse problemer vil selvsagt også ramme innvandrerne.

       Som et ledd i å løse flyktninge-, overbefolknings- og fattigdomsproblemene i u-land, er vår innvandrings- og « flyktningepolitikk » urealistisk, inhuman og ressursødende.

       I forhold til det store antall som trenger og vil trenge hjelp i u-land, er det antall som kan plasseres i noen få allerede overbefolkede i-land, bagatellmessig.

       Forslagsstilleren mener det er inhumant å hjelpe dem som er så ressurssterke at de på egen hånd kan ta seg fram til Norge på bekostning av dem som trenger mere til hjelpen.

       Videre er det økonomisk uforsvarlig å bruke store ressurser på noen relativt få som kommer til Norge. Ved å bruke de samme ressurser i de hjelpetrengendes nærområder, vil hjelpen nå mye lenger og nå dem som trenger den mest.

Store utgifter også i andre i-land

       Utgiftene som følge av en stadig økende skare flyktninger, asylsøkere og andre personer fra u-land som må ha støtte til livsopphold, har allerede nådd astronomiske beløp og er stigende. Forholdene i våre naboland er stort sett de samme, da de har de samme generøse ordninger for flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag.

       I Sverige ble innvandrerverket tildelt 3.890 millioner kroner for 1990/91 og 2.426 millioner til å betale kommunenes utgifter de første tre år, sum ca 6,5 milliarder. Innvandringen til Sverige har økt betydelig siden den gang og i tillegg kommer utgifter på samme områder som er påpekt i det foregående. Det har vært antydet at utgiftene kan beløpe seg totalt til over 30 milliarder kroner årlig.

       Sverige er som andre innvandringsland i Europa, inne i en dyp økonomisk krise med stor arbeidsledighet og store underskudd på statsbudsjettet. Statsgjelden er nå oppe i over 1.300 milliarder og vil etter foreløpige beregninger øke med over 100 milliarder pr. år i de neste 4 år. Da vil den svenske stat måtte betale ca 100 milliarder i renteutgifter årlig.

       Siviløkonom Ebbe Vig (Danmark) har beregnet at innvandringen kostet Danmark mellom 12-15 milliarder i 1990, og at utgiftene vil stige med minst en milliard pr. år.

       For Nederland er det anslag på 35-40 milliarder på denne sektor.

       Fremstående franske økonomer har beregnet utgiftene til innvandringen til 210 milliarder franc - det samme som statens skatt på inntekt og formue!

       Selv om ytelsene i Tyskland er lavere pr. person enn i de nevnte land, har utgiftene innen denne sektor blitt formidable da Tyskland, spesielt det tidligere Vest-Tyskland, har tatt imot ca halvparten av asylsøkerne til Vest-Europa i de siste årene.

En feilslått flyktningepolitikk har ført til masseinnvandring, destabilisering og svekket økonomi i i-land og ingen løsning av verdens flyktningproblemer

       I-lands flyktningepolitikk har ikke løst flyktningeproblemene i verden. Det er nå ca 40 millioner flyktninger i verden, 20 millioner som befinner seg utenfor sitt land og 20 millioner interne flyktninger. Dette er mer enn noensinne til tross for den store innvandring til Vest-Europa. Dessuten er hundretalls millioner mennesker som søker en bedre tilværelse på vandring. De fleste flytter fra overbefolkede landsbygder som ikke lenger kan gi livsgrunnlag for flere, til byene som også er overbefolkede. Det samlede antall reelle og potensielle økonomiske flyktninger vil dreie seg om milliarder av mennesker over de neste tiårene. Om de kunne emigrere til i-land og oppnå den samme levestandard som i-landsborgere i dag nyter, ville hundretalls millioner flytte til i-land. Men selv om i-land teoretisk skulle være i stand til å ta mot en milliard immigranter fra u-land, hjelper dette lite. Dette ville svare til bare 11-12 års befolkningsvekst i u-land.

       Resultatet av en slik gigantisk folkeforflytning ville bli katastrofalt for både i-land og u-land. Bare de mest resurssterke klarer å bekoste reisen. U-land ville tappes for en stor del av den beste arbeidskraften og ytterligere svekkes i økonomisk utvikling. Den eksplosive befolkningstilveksten ville likevel kunne fortsette. I-land ville få enorme sosiale og økonomiske problemer med å integrere så store antall at det ville skje en destabilisering av i-land med økonomisk og sosialt sammenbrudd som sannsynlig resultat.

Innvandring fra u-land via andre i-land

       Når vi skal vurdere innvandringen fra u-land og hva dette koster, må en også ta i betraktning innvandringen fra u-land via andre i-land. Mange asylsøkere i Norge snakker tysk eller svensk, noe som viser at de har oppholdt seg over lengre tid i Tyskland og Sverige. Disse to land ligger spesielt høyt på listen over land som har tatt imot flest « flyktninger ». Men deres liberale flyktningepolitikk kan få negative konsekvenser for andre land i uoverskuelig framtid. Sverige har nå en innvandrerbefolkning på over en million. Med en « åpen dør »-politikk har det vært lett for « svenske flyktninger » å ta seg over til Norge. Fri flyt av arbeidskraft i EØS-området gir også større muligheter for immigranter med u-landsopprinnelse bosatt i andre EØS-land å slå seg ned i Norge. Dermed vil andre lands innvandringspolitikk spille en rolle for hvor mange innvandrere fra u-land som vil komme til Norge. Tysklands forsøk på å stå frem som en human nasjon ved å åpne sine grenser for asylsøkere for å bøte på de skader det har forvoldt etter to storkriger i Europa, vil kunne påføre Europa ubotelig skade på sikt. I Tyskland finnes der nå nær 7 millioner innvandrere. Gjennom de åpne grenser etter etableringen av EU vil disse asylsøkere kunne spre seg over hele EU-området, også til de land som har sluttet seg til en EØS-avtale.

       I Skandinavia ytes det langt mer til innvandrerne enn i det øvrige Vest-Europa, derfor kan flyktninger og asylsøkere søke til Skandinavia, også de som allerede befinner seg i andre europeiske land. Vilkåret for opphold er at en innen tre måneder skaffer seg arbeid. Innen denne tid kan en kjøpe eller på annen måte skaffe seg en ansettelsesattest eller en kortidsjobb som fører til at en får varig opphold, og ofte blir en varig belastning på offentlige budsjetter.

Vest-Europas konkurranseevne svekkes

       De store utgifter på innvandring vil kunne få alvorlige følger for Vest-Europas konkurranseforhold til den øvrige del av verden og spesielt til nye industrisentra som ikke har så høye produksjonskostnader og heller ikke har tatt på seg de store utgifter til mottak av flyktninger og asylsøkere. Land som Japan, Sør-Korea, Taiwan, Malaysia, Singapore og Kina er i ferd med å tilegne seg Vestens teknologi. De har langt lavere produksjonsomkostninger og har utkonkurrert Vest-Europa prismessig på verdensmarkedet. Dersom Vest-Europa fortsatt skal kunne beholde sin industri og det velferdssystem som dette området kjennetegnes av, må en stanse eksporten av arbeidsplasser til u-land og de nyindustrialiserte land og stoppe importen av sosialklienter.

       I stedet for å bidra positivt til vesteuropeisk økonomi, slik de gjorde det i de første årene, har « gjestearbeiderne » og « flyktningene » blitt en stor belastning på sosial- og trygdebudsjettene. Utgiftene må belastes den verdiskapende virksomhet, noe som fordyrer produksjonen i Vest-Europa og dermed forringer konkurranseevnen ytterligere, særlig i forhold til nyindustrialiserte billigland som ikke tar på seg belastningen med å forsørge arbeidsløse fremmedarbeidere eller asylsøkere. Dette har en dobbel negativ økonomisk effekt for Vest-Europa. Disse land tilbyr gunstige betingelser for europeiske bedrifter som kan resultere i at virksomheter nedlegges i Vest-Europa og/eller utflagges til billigland, noe som fører til enda større arbeidsledighet og trygdeutgifter i Vest-Europa samtidig som det styrker billiglands konkurranseevne overfor Vest-Europa.

Sammenbrudd av velferdsstaten

       Sviktende konkurranseevne kan føre til en økonomisk katastrofe for Vest-Europa. Velferdssystemet vil kunne bryte sammen, og det vil heller ikke være økonomisk grunnlag for fortsatt flyktningehjelp og u-hjelp.

       De viktigste forutsetninger for å utvikle et industrisamfunn er:

       Flere av disse forutsetninger er allerede svekket og vil i fremtiden kunne svekkes ytterligere.

       Den tidligere høye arbeidsmoral blant nordmenn er forringet i vesentlig grad, fordi stadig flere nordmenn blir frustrert og forbannet over at de ikke bare skal jobbe for eget livsopphold og samfunnets egne som trenger hjelp, men i tillegg må betale de store utgiftene som er pålagt dem til etablering og underhold av en voksende skare fremmede som i stor grad kommer til Norge nettopp i den hensikt å leve på deres bekostning.

       Dette kan føre til at også nordmenn oftere blir borte fra jobben og oftere søker uføretrygd eller førtidspensjonering.

       Anslag over årlige kostnader ved innvandring fra den 3. verden:

Konklusjon - forslag

       Ovenstående anslag er beheftet med usikkerhet. Selv om utgiftene i forbindelse med innvandringen er vanskelig å tallfeste, er de så store at det er samfunnsøkonomisk uforsvarlig ikke å foreta en omfattende kostnadsanalyse i statlig regi. Skattebetalerne som finansierer det hele, bør ha krav på å få tallene på bordet i stedet for at størsteparten av utgiftene som nå, skjules i « systemet ».

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende

       Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av kostnadene ved vår tids asyl-, flyktninge- og innvandringspolitikk.

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding om de langsiktige konsekvenser og virkninger på det norske samfunn av voksende antall innvandrere med en annen og fremmed kultur.

Litteraturliste

       Aftenposten: 10 mill. får AIDS. - 3. oktober 1991.

       Aftenposten: Forsikringssvindel for en milliard. - 18. juni 1993.

       Akershus og Romerikes Blad: Om Rælingens økonomiske problemer pga flyktninger. - 20. oktober 1994.

       Arbeiderbladet: Artikkel bygd på tall fra SSB om arbeidsløse utlendinger. - 16. januar 1992.

       Bygdø kommunikasjon as: Indikasjonsundersøkelse vedr. samfunnsøkonomisk lønnsomhet ved mottak av flyktninger og asylsøkere. - 1988.

       Dagbladet: Til Norge på trygd? av Berthold Grünfeld - 18. august 1991.

       Finans- og planavdelingen i Oslo kommune: Om innvandrere og nordmenns bruk av sosialhjelp. - Presentert i januar 1995.

       Forente Nasjoner: « Trends in Crime and Criminal Justice, 1970-1985, in the Context of Socio-economic Change.

       Kapital: Artikkel om offentlig ressursbruk. - 16. desember 1989.

       Kapital: Asylsøkere - en økonomisk bombe i 90-årene. Koster 30 milliarder.

       Kriminalstatistikk 1988: Kriminalitet blant innvandrerbarn/ungdom i Tyskland.

       Kriminalstatistikk 1991: Kriminalitet blant utlendinger i Tyskland 1990.

       Morgenbladet: Flyktninger lever fett på trygd. - 9. mai 1990.

       Morgenbladet: 500 millioner sendt ulovlig til utlandet. - 16. mars 1990.

       Oslo Politikammers årsmelding for 1992: Tall fra politiets statistikk over lovbrudd i Oslo.

       Overing. Pål Vartdal: Forebygging av tap innen helse, miljø og sikkerhet. Rapport 3. februar 1992.

       Polizeiliche Kriminalstatstik 1993.

       Rikspolitisjefen i Danmark: Utenlandske statsborgeres kriminalitet i Danmark - April 1994.

       Rundskriv fra Det kongelige justis- og politidepartement: Fri rettshjelp i fremmedsaker m.m. - 10. januar 1990.

       Samfunnsspeilet nr. 1.1990: Utlendinger og sosialhjelp, av Berit Otnes.

       SSB: Innvandrere og arbeidsmarkedet, 2. kv. 1994.

       St.prp.nr.1 (1994-1995): Statsbudsjettet for budsjetterminen 1995.

       Undervisningsministeriets Nyhedsbrev 19. oktober 1992: Fremmede unge ude af arbejde eller uddannelse.

       Verdens Gang: Fraktes hjem for 40 millioner. Om asylsøkere og illegale innvandrere som sendes ut av Norge. - 22. november 1991.