| |
DATO: 1995-02-13
SIDETALL: 5
Til Stortinget.
Detasjement av Sea King på Rygge hovedflystasjon
Innleie av et fullverdig sivilt redningshelikopter på Torp lufthavn
Andre mulige samfunnsøkonomiske gevinster
Det tragiske « Estonia-forliset » i Østersjøen i høst har klart understreket behovet for å ha en effektiv helikopterberedskap i farvann hvor vi har en omfattende skipstrafikk. I Oslofjorden hvor det hvert døgn befinner seg nesten 10.000 personer ombord i passasjerferger og andre fartøyer, har vi i dag ikke stasjonert fullverdige redningshelikoptre med stor kapasitet, tilsvarende statens Sea King-maskiner tilhørende Luftforsvarets 330 skvadron eller det innleide Super Puma-helikopteret på Svalbard. Ved alvorlige skipsulykker i Oslofjorden eller Skagerrak er det grunn til å anta at det vil kunne ta opptil 3 1/2 time fra nødmelding sendes ut til profesjonelle redningshelikoptre fra Sola kan gi nødvendig assistanse i området. Spesielt hvis dette skjer under vanskelige forhold med kulde, nedbør, sterk vind og i mørke, vil et meget stort antall nødstedte kunne omkomme fordi hjelpen kommer for sent.
Av disse grunner fremsettes det forslag om at det må etableres en fullverdig redningshelikopterberedskap i Oslofjordområdet når 330-skvadronen mottar to nye Sea King-maskiner høsten 1996 og at det som en midlertidig ordning så snart som mulig leies inn et fullverdig sivilt redningshelikopter. Oslofjorden og Skagerrak vil da få en redningshelikoptertjeneste av samme kvalitet og kapasitet som vi i dag har på basene Sola, Ørland, Bodø og Longyearbyen.
Den norske profesjonelle redningshelikoptertjeneste ble etablert i henhold til de forslag som ble lagt frem i St.prp.nr.33 (1970-1971). Stortinget samtykket i at Justisdepartementet ble gitt fullmakt til å foreta bestilling av 10 helikoptre til bruk for redningstjenesten. Vedtaket forutsatte videre at Luftforsvaret ble pålagt ansvar for driften, og at utgiftene til drift budsjettmessig kunne underlegges Forsvarsdepartementet, og måtte komme som tillegg til de ordinære forsvarsbevilgningene.
Som en midlertidig ordning leiet Justisdepartementet inn tunge sivile redningshelikoptre i Stavanger og Bodø i perioden 1970-73. Deretter ble de bestilte Westland Sea King-helikoptrene satt i tjeneste på basene Sola, Ørland, Bodø og Banak. I proposisjonen ble det stilt følgende krav til redningshelikoptrene:
| « Redningshelikoptrene skal ha rekkevidde og utrustning til å utføre redningsaksjoner langt til havs (aksjonsradius motsvarende minimum 6 timers flytid) og skal - uansett hvor ulykken inntreffer langs vår kyst - kunne nå frem til stedet innen 1 1/2 times flyging fra beredskapsbase. De skal være utstyrt med to turbinmotorer og redningsheis, og kunne ta ombord ca 20 nødstedte, ha elektronisk utstyr for instrumentflyging, navigasjon og søk under alle vær- og lysforhold, samt alt nødvendig kommunikasjonsutstyr. » |
Gjeldende beredskaps- eller utrykningstid er maksimalt 1 time døgnet rundt. I dag er det også opprettet en vaktordning med anestesilege i tilknytning til alle Sea King-basene. Ved behov vil disse følge maskinene under rednings- og ambulanseoppdrag.
Rent teoretisk kan Sea King-maskinene på Sola nå frem til Oslofjorden i løpet av 90 minutters flytid. Dette forutsetter imidlertid at helikopteret flyr direkte over land. Dette vil vanligvis ikke være mulig på grunn av flyoperative begrensninger (siktforhold, isingsproblemer over land m.v.). Normal flytid til Ferder vil derfor være rundt 2 1/2 time fordi maskinen må gå rundt Sørlandskysten. Dersom Sea King-helikoptrene hadde vært utstyrt med avisingssystemer, ville flytiden kunne reduseres, men slikt utstyr er ikke tilgjengelig for denne helikoptertypen.
De alminnelige krav til redningshelikopterberedskap langs vår kyst er derfor i praksis ikke tilfredsstilt i Oslofjorden. I St.prp.nr.33 (1970-1971) heter det således:
| « I Oslofjorden vil flyredningstjenesten imidlertid måtte dekkes av Luftforsvarets helikoptre av typen UH-1B. Slike helikoptre vil bli stasjonert på Rygge flystasjon. De vil også utgjøre en forsterkning av redningsberedskapen på Skagerrakkysten. » |
Disse Bell-helikoptrene oppfylte på ingen måte de fastsatte krav til redningshelikoptertjenesten hverken kvalitets- eller kapasitetsmessig. Oslofjorden har derfor i alle disse årene hatt en svak helikopterberedskap. Forholdene i Skagerrak er bedre på grunn av svensk og dansk beredskap med tunge helikoptre, men det er lite tilfredsstillende at helikopterredning i norsk ansvarsområde for sjøredning baseres på utenlandske ordninger.
Ved behandlingen av St.prp.nr.33 (1970-1971) uttalte justiskomiteen at man forutsatte at departementet, etter at ordningen med tunge helikoptre i redningstjenesten hadde virket en stund, ville gi Stortinget en orientering om erfaringene og mulige behov for en ytterligere styrking av opplegget. Noen slik orientering har aldri blitt gitt, men på grunn av 6 alvorlige havarier i årene 1977-91 har det i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet enkelte ganger blitt foreslått innkjøp av erstatningshelikoptre. I 1988 ble det i forslag til statsbudsjett anbefalt at utgifter til innkjøp av redningshelikoptre skulle overføres fra Justisdepartementet til Forsvarsdepartementets budsjett.
Bortsett fra at det ble plassert et avansert sivilt Super Puma-helikopter på Svalbard i 1993, har det ikke vært fremmet forslag om ytterligere redningshelikopterbaser fra Regjeringens side, men etter initiativ fra Stortingets finanskomité høsten 1992 er det i forslag til statsbudsjett for 1995 under Forsvarsdepartementet lagt inn midler til å etablere en ordning med innleie av et sivilt flerbrukshelikopter på Vigra. Stortinget har forutsatt at også denne tjenesten skal tilfredsstille høye kvalitets- og kapasitetskrav. Finanskomiteen uttalte således på forsommeren i fjor:
| « Komiteen forutsetter at det helikopter som aktes innleid vil være av en slik type og størrelse og med slik utrustning at det fullt ut tilfredsstiller kravet til et flerbrukshelikopter som skal kunne brukes ved redningsaksjoner også i den mørke årstid og under ekstreme værforhold slik det kan være på nordvestlandet høst- og vinterstid. » |
Det hersker i dag full enighet om at det må stilles meget høye krav til helikoptermateriell, utrustning samt velutdannede og samtrente besetninger for at vi skal få en effektiv og trygg redningshelikoptertjeneste som kan operere under alle værforhold. En seriøs tjeneste må bygge på et profesjonelt system. Dette kan ikke oppfylles ved improviserte opplegg med helikoptre og besetninger som er beregnet for andre oppgaver. I dag oppfyller ikke Bell-helikoptrene til Luftforsvarets 720 skvadron på Rygge de krav som må settes til en moderne sjøredningstjeneste med helikoptre selv om de gjør en utmerket innsats i rednings- og ambulanseoppdrag over land.
Det virker som om spørsmålet om helikopterberedskap i Oslofjorden og Skagerrak i de senere år har vært preget av mangel på planlegging og styring. På midten av 1980-tallet begynte Forsvarsdepartementet og Luftforsvaret å planlegge utskifting av Bell UH-1-helikoptrene på Rygge. Disse var utstyrt med redningsheis for å oppfylle de forutsetninger som var trukket opp i St.prp.nr.33 (1970-1971). De nye maskinene som skulle anskaffes av typen Bell 412 SP var omtrent av samme størrelse som de gamle, men de hadde ikke redningsheis. Problemet ble tatt opp i et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 13. august 1988 hvor det bl.a. ble skrevet følgende:
| « Saken er også aktuell fordi Luftforsvaret om kort tid vil avvikle sin redningshelikoptervirksomhet i Oslofjordområdet. Når 720 skvadronen på Rygge blir oppsatt med nye helikoptre vil disse ikke bli gitt primæroppgaver i redningstjenesten - slik ordningen har vært og som er forutsatt i St.prp.nr.33 (1970-1971). De vil heller ikke bli utstyrt med redningsheis. Skal denne tjenesten overtas av et sivilt selskap? Justisdepartementet bør begynne å tenke og handle eller meddele at vi må senke ambisjonsnivået i vår redningstjeneste pga dagens vanskelige økonomiske situasjon. » |
Hovedredningssentralen Sør-Norge tok opp problemet med Justisdepartementet ved flere anledninger, bl.a. i brev av 10. februar 1989, men intet skjedde. Da 720-skvadronen på Rygge ble oppsatt med nye maskiner 1. februar 1990 ble redningsberedskapen med helikopter for Østlandet og Oslofjorden avviklet. Dette førte til leserinnlegg i Dagbladet og sterke offentlige reaksjoner fra Oslofjorden Fiskarlag. Etter dette ble det raskt besluttet at det skulle anskaffes redningsheiser til de nye helikoptrene på Rygge og at redningsberedskapen skulle gjenopprettes så raskt som mulig. Som et midlertidig tiltak ble det overført et innleiet Super Puma-helikopter med redningsheis fra Vigra allerede 15. februar. Det var dette helikopteret som først tok seg frem til « Scandinavian Star » da passasjerfergen kom i brann halvannen måned senere. Da Bell-helikoptrene fikk sine redningsheis 1. juli ble det store Super Puma-helikopteret flyttet tilbake til Vigra.
I forbindelse med arbeidet til granskningskommisjonen etter « Scandinavian Star-ulykken » ble det pekt på at den norske redningshelikopterberedskapen i Oslofjord- og Skagerrak-området var meget utilfredsstillende. Kommisjonen gikk derfor ut fra at dette spørsmålet ville bli vurdert av de ansvarlige myndigheter, men dette ble ikke nevnt med et ord i St.meld.nr.63 (1991-1992) om brannulykken på passasjerfergen « Scandinavian Star ». Dette har ført til den paradoksale situasjon at redningshelikopterberedskapen i Oslofjorden i de 4 1/2 år som har gått etter ulykken, har vært dårligere enn da katastrofen skjedde.
De helikoptre av typen Bell 412 SP som finnes på Rygge har en meget begrenset sjøredningskapasitet. De vil normalt ikke gå mer enn 5-10 nautiske mil fra land og kan ikke foreta heisoperasjoner i virkelig dårlig vær eller i mørke fordi de ikke har automatisk hover-system. De kan bare ta ombord ca 5 nødstedte om gangen og det er ikke etablert noe vaktopplegg med anestesileger i tilknytning til basen som det er på Sea King-basene langs kysten. Helikopteret har heller ikke løftekapasitet til å frakte de nye utrykningsgrupper med røykdykkere og utstyr som skal opprettes i Oslo og Larvik neste år. Gruppene må derfor ta seg ut til eventuelle havarister med båt. Dette vil gå langsomt, og i dårlig vær vil det by på meget store problemer å ta seg ombord i et skip i brann.
Brannsjefer og de faglige organisasjoner til brannkorpsene rundt Oslofjorden har gitt uttrykk for sterk bekymring over situasjonen. Årsmøtet til Oslofjorden Fiskarlag 8. april i fjor behandlet også meget grundig den utilfredsstillende beredskapen i Oslofjorden, og har bedt sin moderorganisasjon Norges Fiskarlag medvirke til at beredskapen kommer opp på et akseptabelt nivå.
I Aftenposten for 4. og 5. oktober 1994 uttrykker redningsinspektøren ved Hovedredningssentralen i Sør-Norge, Stavanger, et alvorlig varsko. Inspektøren som er daglig leder for en redningssentral som nyter stor respekt og anerkjennelse i det internasjonale redningsmiljø peker på følgende forhold:
| 1. | Hovedredningssentralen prioriterer nå redningsberedskapen med helikopter i Oslofjorden og Skagerrak. Dette er basert på den store trafikken og at konsekvensene av eventuelle ulykker kan være formidable. |
| 2. | Østlandet, Oslofjorden og Skagerrak er det området der det bor flest mennesker og er størst aktivitet i landet. Bare noen få sivile helikoptre er tilgjengelige - og ingen base for dedikerte redningshelikoptre. Forsvaret har mellomstore helikoptre på Rygge. De brukes til redningsoppdrag og fungerer godt, men disse har ikke kapasitet og utstyr til søk og redning i dårlig vær over sjø. |
| 3. | Henviser til konklusjonene etter «Scandinavian Star» der styrking av helikopterredning står sentralt. Ulykken med «Estonia» understreker dette. |
| 4. | De store Sea King-helikoptrene kan ta med utstyr og røykdykkere. På redningsoppdrag kan de på hver tur hente opp 16-18 personer fra sjøen så langt ute som 220 nautiske mil fra basen. |
| 5. | Redningshelikoptrene skal dekke et område som ligger innenfor en aksjonsradius på 90 minutter flytid fra basen. Reaksjonstid fra alarmen går til helikopteret skal være i luften er én time døgnet rundt, men i praksis går det bare 15-20 minutter på dagtid og ca 40 minutter nattetid. Sterk vind, dårlig sikt eller tåke gjør ofte at helikoptrene må fly omveier under søk og redningsaksjoner. Inkludert reaksjonstid og flyvning kan det ta nær tre timer for en Sea King å nå Ferder fra Sola. Svenske eller danske helikoptre fra Gøteborg eller Ålborg trenger like lang tid opp. Med bakgrunn i « Estonia-ulykken » er dette for lang tid og for dårlig beredskap i et område som Oslofjorden og Skagerrak. |
| 6. | To nye Westland Sea King redningshelikoptre er allerede bestilt fra fabrikken i England og skal leveres i midten av 1996. Disse helikoptrene går inn i den generelle beredskapen ved de fire eksisterende basene. Dersom basen på Sola får tre helikoptre bør det undersøkes om det er mulig å utplassere et eller flere Sea King-helikoptre ved Oslofjorden. Den raskeste måten å styrke beredskapen er å leie inn et fullt utstyrt sivilt redningshelikopter. Å leie vil koste nærmere 30 millioner i året. Poenget er å få et helikopter på størrelse med Sea King og med alt redningsutstyr, et dedikert redningshelikopter eller SAR-modell (Search and Rescue) med topp trenet mannskap. Det eneste sivile redningshelikopter som tilfredsstiller disse krav, er leid ut av Helikopter Service til sysselmannen på Svalbard. |
I sitt svar på et spørsmål i spørretimen 20. oktober d.å. om redningshelikopterberedskapen i Oslofjorden uttalte justisministeren at det foreløpig ikke er bestemt hvor de to nye Sea King-helikoptrene som blir levert i løpet av 1996 vil bli stasjonert. Hensikten med denne styrkingen av maskinparken ved 330-skvadronen var opprinnelig å sikre forsvarlig drift og beredskap ved de nåværende 4 basene frem til ca år 2010 da Sea King planlegges utfaset. Anskaffelse av to ekstra helikoptre medfører at den samlede slitasje på helikoptrene kan fordeles på flere maskiner og at levetiden forlenges. Nyanskaffelsen gir også en viss reserve å tære på ved eventuelle alvorlige havarier i fremtiden.
Justisdepartementet har tatt initiativ overfor finske myndigheter for å få en orientering om redningsarbeidet i forbindelse med « Estonia-ulykken » og hvordan de forskjellige redningstiltak fungerte. Det er prisverdig at norske redningsmyndigheter ønsker å trekke lærdom av denne ulykken, men det er betenkelig å vente med å iverksette en styrking av helikopterredningstjenesten i Oslofjorden i påvente av denne evalueringen. Det har kommet frem opplysninger i massemedia som tyder på at det kunne vært reddet flere nødstedte dersom varslingen hadde gått raskere og beredskapen på finske og svenske redningshelikopterbaser hadde vært høyere.
Vi vet allerede at skikkelig helikopterberedskap kan redde mange liv dersom en stor ulykke inntreffer. Fagmiljøet er klart av den oppfatning at helikopterberedskapen i Oslofjorden og Skagerrak er for dårlig. Myndighetene bør derfor gå offensivt til verks og gjennomføre planlegging og iverksette konkrete tiltak så raskt som mulig for å bedre beredskapssituasjonen. Vi må ikke komme i den stilling at vi må vente på neste alvorlige ulykke før vi får opprettet en tilfredsstillende helikopterbase ved Oslofjorden.
Kostnadene ved innleie av et sivilt fullverdig redningshelikopter, stasjonert f.eks. på Torp Lufthavn, og et detasjement av et Sea King redningshelikopter fra Luftforsvarets 330 skvadron f.eks. på Rygge hovedflystasjon vil være av svært forskjellig art med hensyn til økonomiske konsekvenser. Det kan derfor være grunn til å gjøre noen generelle betraktninger om militær kontra sivil drift.
I 1994 er driften av de 4 Sea King-basene til Luftforsvaret totalt budsjettert til 160 millioner kroner, dvs. 40 millioner i gjennomsnitt pr. base. I dette beløpet er det ikke tatt inn finanskostnader, avskrivninger og assuransekostnader. Dette betyr f.eks. at statsbudsjettet vil få en utgift på om lag 2 milliarder kroner i år 2010 når de 12 Sea King-maskinene skal skiftes ut. Ved totalhavarier vil statsbudsjettet bli belastet med 100 millioner til innkjøp av en erstatningsmaskin fordi staten er selvassurandør. På bakgrunn av at det vil ta 3-4 år å få levert en ny maskin, er det også mulig at det må leies inn sivilt materiell i mellomtiden. Luftforsvaret har tidligere måttet gjøre dette i til sammen ca 3 år når det har vært helt umulig å opprettholde forutsatt beredskap med den gjenværende helikopterpark. Når det leies inn sivile redningshelikoptre vil alle de nevnte elementer være innebygget i kontraktsummen. Ved eventuelle havarier kan erstatningshelikoptre også skaffes langt raskere.
Et eventuelt detasjement på Rygge av allerede innkjøpte helikoptre vil bli langt billigere i drift enn av en normal Sea King-base, men det vil oppstå visse problemer av teknisk-operativ art.
Vaktordning med anestesileger må tas hånd om av vedkommende fylkessykehus og vil bli den samme for begge typer opplegg. Disse må være i samsvar med det system som Forsvaret allerede har for anestesilegeordning på Sea King-basene. Vaktordningen vil koste fra 1 til 1 1/2 million kroner pr. år avhengig av om legene kan oppholde seg på sykehuset eller holde vakt i selve helikopterbasen.
Det vil kreves en nøyaktig og detaljert beregning fra Luftforsvarets side å få klarlagt hva et detasjement på Rygge vil koste pr. år. I dette dokumentet kan det bare foretas et meget grovt anslag av kostnadene, men en ordning med utplassering av Sea King på Rygge uten bakvaktordning, f.eks. vekselvis fra Sola og Ørland vil bl.a. omfatte følgende kostnadselementer:
| - | En besetning i tillegg på kontinuerlig beredskap |
| - | Opplegg av mindre delelager |
| - | Ekstra overflygingsutgifter |
| - | Visse støttefunksjoner |
Fordelen ved Rygge er at det er en stor base med en omfattende eksisterende infrastruktur og generelle støttefunksjoner. Det er også gunstig at Rygge ligger nær Kjeller som er base for tungt teknisk vedlikehold for Sea King. En annen gevinst er at redningsberedskapen med 720 skvadronens Bell-helikoptre kan avvikles, noe som betyr en viss økonomisk innsparing.
Hva et slikt opplegg vil føre til av merutgifter for 330-skvadronen er et komplisert faglig regnestykke. Visse forespørsler gir imidlertid grunn til å tro at en slik ordning ikke vil koste over 5 millioner kroner pr. år. Dersom opplegget ikke kan gjennomføres uten å utdanne flere besetninger og øke flytid og egentrening i vesentlig grad, vil det derimot ta ganske lang tid å etablere ordningen og kostnadene vil også bli høyere.
Kravene til et slikt sivilt helikopter bør være av samme karakter som for det Super Puma-helikopter som i dag er stasjonert på Svalbard, dvs. Sea King-standard. Maskinen bør derfor ha automatisk hover-system, GPS (satellittnavigasjon), datastyrt søkersystem, FLIR (infrarødt deteksjonsutstyr) og avising på rotorbladene (noe som gir stor flyoperativ fleksibilitet) og fullverdig navigasjons- og sambandssystemer.
Det selskap som får kontrakten bør kunne tilby en besetning som har erfaring med å utføre fullverdig redningstjeneste med tyngre helikoptre over sjø og land på linje med statens redningshelikoptertjeneste.
En fordel med en sivil kontrakt er at operatøren vil være forpliktet til å løse eventuelle problemer som måtte oppstå med maskin, utstyr og besetning uten ekstra kostnader for staten.
Torp har dessuten en meget god plassering i forhold til det utrykningsteam med røykdykkere som i år skal opprettes ved Larvik brannvesen. Teamet vil da kunne sikres god mobilitet, slik at Kommunaldepartementet får et godt utbytte av de midler som skal bevilges. Torp ligger også gunstig til i forhold til fylkessykehuset i Tønsberg som vil ha 16-17 anestesileger.
En innleie som her beskrevet vil ifølge Justisdepartementet og Hovedredningssentralen koste anslagsvis 30 millioner kroner pr. år.
Et tungt redningshelikopter basert ved Oslofjorden kan også ta seg av andre samfunnsviktige oppgaver som en sekundærfunksjon til søk og redning. Det kan f.eks. dreie seg om akutte beredskapsoppgaver som støtte til politiet, luftambulansetjeneste, slukking av skogbrann og industribranner, kyst- og miljøovervåking og transportoppdrag ved andre akuttsituasjoner. De samfunnsøkonomiske gevinster ved en rask og effektiv helikopterassistanse i slike situasjoner kan bli meget betydelige. Utflyging av mobile lensepumper til skip som har sprunget lekk har ved flere anledninger reddet svært store økonomiske verdier.
På grunn av den meget store skipstrafikk med passasjerferger og andre fartøyer i Oslofjorden og Skagerrak, er det en fare for at det kan oppstå ulykker som kan få svært store konsekvenser. Også den omfattende industri- og transportvirksomhet på land i dette distriktet med landets største befolkningskonsentrasjon og mange fritidsaktiviteter innebærer et stort ulykkespotensiale. Området har dessuten en meget stor sivil og militær flyaktivitet.
Det redningsfaglige miljø er av den klare oppfatning at redningshelikopterberedskapen i Oslofjord- og Østlandsområdet ikke er tilstrekkelig til å mestre alle redningsbehov som kan oppstå. Videre vil det kunne ta alt for lang tid å overføre tunge helikopterressurser fra Sola for å kunne yte meningsfull assistanse.
Av disse grunner haster det med å få opprettet en tilfredsstillende beredskapsbase ved Oslofjorden med helikopter av Sea King-standard.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen sørge for
at det opprettes en tilfredsstillende beredskap med redningshelikopter i
Oslofjordområdet så snart som mulig.