| |
DATO: 1995-02-23
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Undertegnede fremmer forslag om at konsesjonssøknader til landbrukseiendom skal avgjøres med endelig virkning av fylkeslandbruksstyrene, og kun skal kunne påklages til landbruksdepartementet av konsesjonssøkeren.
Staten har etter konsesjonsloven § 2, jf. § 21 og jordloven § 1, forkjøpsrett ved konsesjonspliktige erverv av fast eiendom. Bruken av statens forkjøpsrett er et inngrep i den frivillige avtalen som er inngått mellom kjøper og selger, og setter derfor tilside den private eiendomsretten. Konsesjonsloven er først og fremst et styringsredskap for byråkratiet. Den har som formål å overprøve enkeltmenneskets valg, og er dermed med på å umyndiggjøre en hel næring. Fremskrittspartiet er imot konsesjonsloven i sin helhet, og mener at det må være en selvfølge at en selger har anledning til å selge sin eiendom til en kjøper for den prisen disse blir enige om. Forslag fra Fremskrittspartiet om å oppheve loven i Dok.nr.8:06 (1990-1991) ble imidlertid nedstemt, og ingenting tyder på at Stortingets sammensetning har endret seg i en retning som skulle innebære en større forståelse for en liberalisering av landbruksnæringen. Undertegnede vil derfor ikke gjenta forslaget om å oppheve hele loven, men fremmer i stedet et forslag som vil fjerne mulighetene for urimelige avgjørelser, redusere landbruksdepartementets innflytelse, styrke det lokale folkestyret, og øke rettsikkerheten til konsesjonssøkeren.
Forslaget ble aktualisert i forbindelse med et vedtak sommeren 1994 der departementet vedtok bruk av statens forkjøpsrett i forbindelse med M.J.V og B.K.V's erverv av gnr. 13, bnr. 52 i E Kommune. M.J.V inngikk en avtale med eieren av gårdsbruket om å kjøpe den aktuelle jordbrukseiendommen. Hverken kommunestyret i E eller Rogaland Fylkeslandbruksstyre hadde noen innvendinger, og anbefalte konsesjonen enstemmig. I den tro at saken var i orden gjorde derfor M.J.V de nødvendige investeringene for å kunne drive gårdsbruket. For å få penger til driften solgte han blant annet sitt gamle hus. Imidlertid påklaget naboene avgjørelsen i fylkeslandbruksstyret til departementet som omgjorde vedtaket, og gjorde forkjøpsretten gjeldende for å legge gården ut som tilleggsjord for naboene. Konsesjonssøkeren kom dermed i alvorlige økonomiske problemer.
I et brev til undertegnede om denne saken skriver Ottar Befring på vegne av landbruksminister Gunhild Øyangen blant annet følgende:
| « Jeg har merket meg at de lokale politiske organer som har behandlet saken går inn for å gi konsesjon. Når det gjelder departementets klagebehandling, inngår de lokale tilrådninger/vedtak kun som en del av avgjørelsesgrunnlaget. Dette betyr at departementets avgjørelse i en del saker vil gå på tvers av det lokale syn. » |
Med andre ord: Landbruksdepartementet kan i dag suverent og med bindende virkning uten noen klageadgang sette til side enstemmige vedtak i lokale forvaltningsorgan som er til fordel for konsesjonssøkeren, på bakgrunn av en klage fra personer som ikke er direkte berørt av salgs/kjøpsavtalen, og som derfor ikke bør betraktes som part i saken med klageadgang.
Undertegnede mener at det bør være en selvfølge at kun den direkte berørte av vedtaket, nemlig konsesjonssøkeren, har klageadgang til landbruksdepartementet. En slik adgang vil han rimeligvis bare benytte dersom han får avslag. Når undertegnede foreslår at fylkeslandbruksstyrene skal avgjøre konsesjonssøknadene, med adgang til å klage til landbruksdepartementet bare for den berørte konsesjonssøkeren, vil det styrke det lokale selvstyret, og øke mulighetene for konsesjonssøkeren til å få konsesjonssøknaden positivt behandlet.
Undertegnede fremmer derfor følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om endring av lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om
forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven)
slik at fylkeslandbruksstyrene har avgjørelsesmyndighet med klageadgang til
landbruksdepartementet kun for konsesjonssøkeren.