| |
DATO: 1995-03-07
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Dagens regler for arbeidsløysetrygd fører til uverdige forhold for de langtidsledige. Når rettighetene i arbeidsløysetrygden er oppbrukt, faller de langtidsledige utafor alle rettighetsbaserte trygdeordninger. De blir avhengige av sosialhjelp. Før sosialhjelp kan ytes, er det i de aller fleste tilfeller en forutsetning at søkeren legger seg på en minimums boligstandard og selger unna eiendeler som ikke faller inn under en helt nødvendig minstestandard. Dette oppleves som svært nedverdigende for mange langtidsarbeidsløse og spesielt for folk som har mange år i arbeidslivet bak seg.
Retten til arbeidsløysetrygd er tidsbegrenset. Den såkalte 80-ukersregelen for stønad under arbeidsløyse er fastsatt i lov om folketrygd § 4-4. Regelen begrenser stønadsperioden til 80 uker. Deretter er det fastsatt at det skal være en periode på 13 uker før det igjen kan søkes om arbeidsløysetrygd.
Det økende antallet langtidsledige med små muligheter til å skaffe seg ny jobb, har i de seinere åra presset fram regelendringer som lemper noe på tidsbegrensningen. Det er innført adgang til å søke om dispensasjon for 80-ukersregelen etter første stønadsperiode. Hvis den arbeidsløse ved utløpet av første 80-ukersperiode ikke har fått tilbud om arbeid eller arbeidsmarkedstiltak skal det som hovedregel gis dispensasjon for avstengningstiden på 13 uker. Hvis søkeren fyller kravene til ledighetstrygd ved ny søknad skal stønadssatsen for andre 80-ukersperiode være minimum 90 % av den satsen søkeren hadde da første 80-ukersperiode gikk ut.
Dagens regelverk sikrer de fleste arbeidsløse som ikke har mulighet til å skaffe seg nytt arbeid, rett til trygdeytelser i en periode på 160 uker. De virkelig store problemene kommer etter andre 80-ukersperiode hvor mange ikke lenger fyller kvalifikasjonskravet for dagpenger, og beregningsgrunnlaget for de fleste andre ligger så lavt at de får utbetalt langt under eksistensminimum. Det blir hevdet at arbeidsløse i prinsippet kan få stønad « i det uendelige ». Men i praksis er det slik at de arbeidsløse før eller seinere må gå den tunge veien til sosialkontoret.
Det er grunn til å tro at det er ei stor gruppe arbeidsløse som blir ramma av tidsbegrensningsreglene, men offisiell arbeidsmarkedsstatistikk gir et direkte feilaktig bilde av hvor mange som er langtidsledige. Statistikken føres på en slik måte at arbeidsledige blir nullstilt i forhold til ledighetens varighet både når de går inn i en ny 80-ukersperiode og hvis de deltar på et kortvarig tiltak. Resultatet av dette er at en person kan ha vært arbeidsløs i 1 1/2 år eller mer og likevel være registrert som korttidsledig i statistikken.
Nøyaktige opplysninger om det virkelige antallet langtidsledige er altså vanskelig å finne, men det finnes noen konkrete tall. Antall personer som har brukt opp rettighetene sine til dagpenger er mer enn fordobla siden 1991. Arbeidsdirektoratet har foretatt en utvalgsundersøkelse av alle dagpengemottakere i 1. kvartal 1994. Blant disse var 22,8 % inne i andre 80-ukersperiode. I undersøkelsen regner en med at det totalt dreier seg om 34.000 personer.
Eldre arbeidsløse har de dårligste mulighetene til å skaffe seg nytt arbeid og blir spesielt hardt ramma. Av utvalgsundersøkelsen framgår det at henholdsvis 34 og 37 % av dagpengemottakerne i aldersgruppene 50-59 år og 60-63 år var inne i sin andre 80-ukersperiode. Totalt anslår undersøkelsen at dette gjelder 8.000 personer. Storbyfylkene Oslo/Akershus og Hordaland har markert flest arbeidsløse i andre 80-ukersperiode.
At et så høyt antall personer er ofre for utstøting og står i fare for å bli varige sosialhjelpsklienter er uakseptabelt. I Grunnloven § 110 heter det at: « Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide ». Så lenge Stortinget og Regjeringa ikke oppfyller Grunnlovens bestemmelser, må svaret være å innføre varige trygdeordninger for arbeidsløse kombinert med rett til frivillig pensjonering med fulle pensjonsrettigheter etter fylte 60 år.
For de langtidsarbeidsløse fører tidsbegrensningsreglene til de mest akutte problemene, men det er også behov for en generell forbedring av de økonomiske vilkåra for alle arbeidsløse. Perioder med arbeidsløshet rammer i seg sjøl hardt ved at den arbeidsløse utstøtes fra viktige sosiale sammenhenger. De knappe trygdeytelsene bidrar til å forsterke utestenginga fra normalt samfunnsliv både for den arbeidsløse sjøl og for familien. For mange ligger trygdeutbetalingene så lavt at det f.eks. blir umulig å dekke utgifter til lege og tannlege. Arbeidsledighetstrygden bør som et minimum sikre 90 % av tidligere inntekt for inntekter under 6G. For arbeidsledige med lavt opptjeningsgrunnlag, bør det som et første skritt fastsettes minimumssatser tilsvarende folketrygdens minstepensjon.
Deltidsarbeidsløse som har redusert arbeidstid med mindre enn 40 %, har etter dagens regler ikke rett til dagpenger. Denne bestemmelsen rammer spesielt hardt dem som jobber i lavtlønnsyrker og umulig kan klare seg på 60% av full lønn. Regelverket bør endres slik at arbeidstakere som ufrivillig er påtvunget redusert arbeidstid/deltidsarbeid under 37,5 timer pr. uke får rett til dagpenger.
En rekke undersøkelser både fra Norge og andre land har stilt spørsmålstegn ved bruken av kortvarige arbeidsmarkedskurs som ikke gir formalkompetanse på linje med ordinær utdanning. For mange arbeidsløse og særlig for de yngre aldersgruppene vil et bedre tilbud om ordinær voksenopplæring og studiefinansiering ha positiv effekt. Dagens trygderegler forhindrer at arbeidsløse satser på opplæring og studier innafor det vanlige utdanningssystemet. Retten til ledighetstrygd faller bort hvis du studerer eller er skoleelev. For de fleste arbeidsløse og spesielt for dem som har familieforpliktelser vil ikke dagens studiefinansieringsordninger kunne sikre en nødvendig minstestandard for livsopphold. Rett til full ledighetstrygd under studier og skolegang kombinert med stipendordninger ville kunne gjøre det mulig å bruke ledighetsperioden på en meningsfylt måte.
Ut fra dette fremmes følgende to
| 1. | Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag til endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd som sikrer arbeidsløse følgende rettigheter: |
| - | Rett til ledighetstrygd uten tidsbegrensninger så lenge den arbeidsløse ikke har mulighet til å få ordinært arbeid. |
| - | Rett til frivillig pensjonering med fulle pensjonsrettigheter fra fylte 60 år. |
| - | Dagpengesatsene økes til et nivå som sikrer den trygdede 90 % av tidligere inntekt for inntekter under 6G. For arbeidsledige uten opptjeningsgrunnlag eller med lavt grunnlag, fastsettes minimumssatser tilsvarende folketrygdens minstepensjon. |
| - | Alle arbeidstakere som ufrivillig er påtvunget redusert arbeidstid/deltidsarbeid under 37,5 timer pr. uke får rett til dagpenger. 40 %-regelen for deltidsarbeidsløse oppheves. |
| - | Rett til full ledighetstrygd kombinert med stipendordninger for arbeidsløse som vil satse på studier eller annen skolegang innafor ordinært skoleverk. |
| 2. | Det
henstilles til Regjeringa å foreta en kritisk gjennomgang av arbeidsmarkedsstatistikken
med sikte på at statistikken skal gi et fullstendig bilde av den reelle arbeidsløsheten.
Det er spesielt viktig at statistikken gir korrekte tall for langtidsledighet
og for arbeidsløse som støtes ut av trygdesystemet. |