Dok.nr.8:57 (1994-1995)
Forslag fra stortingsrepresentantene Paul Chaffey og Erik Solheim om tiltak for å redusere overforbruket slik at forbruksutviklingen bringes i samsvar med hensynet til det globale miljø

DATO: 1995-03-20

SIDETALL: 5

       Til Stortinget.

INNHOLD

Innledning

Handling framfor ord

Virkemidler

Omlegging av skatte- og avgiftssystemet

Forholdet til sysselsettingen

Reduksjon av kjøpepresset

Øke levetiden på varer

Gjenbruks- og gjenvinningsordninger

Avfallsminimering

Energiøkonomisering

Redusert transportbehov

Forbrukerbevisstgjøring

Mål på utvikling

Forslag

Innledning

       Forbruksveksten har økt kraftig i Norge, og i resten av den vestlige verden, de siste tiårene. Dette har ført til større materiell velstand for store deler av befolkningen. Samtidig viser erfaringene at den tradisjonelle vekstmodellen ikke er i stand til å ivareta de helt grunnleggende behovene som arbeid til alle, og et bærekraftig miljø.

       Erfaringene viser også at den rike del av verdens suksess når det gjelder evnen til å oppnå vekst i det materielle forbruket, har gått på bekostning av levestandarden i u-landene. Tallenes tale er ikke til å misforstå på dette området: En fjerdedel av verdens befolkning står for tre fjerdedeler av verdens forbruk. Den rikeste femtedelen forbruker 86 prosent av kjemikaliene, 81 prosent av papiret, 90 prosent av det ozonnedbrytende stoffet KFK og 61 prosent av kjøttet. Det er hevet over tvil at Norge med sitt - i global målestokk - lille, men viktige bidrag, til å øke det materielle forbruket, har vært en drivkraft i denne prosessen. Resultatet er en stadig skjevere fordeling mellom Nord og Sør, og et forringet miljø som går på bekostning av framtidige generasjoners livskvalitet.

       Erkjennelsen av at vår vekstmodell bryter ned miljøet, uten at vi greier å skape arbeid til alle, samtidig som forskjellene mellom Nord og Sør i verden øker, har kommet i flere og flere miljøer. Den kommer til uttrykk i dokumenter og erklæringer fra politiske myndigheter og organisasjoner innenfor en rekke samfunnsområder. Også i de private husholdningene synes denne erkjennelsen å være relativt innarbeidet. Problemet er at veien fra ord til handling er alt for lang. Vi er lengre fra å oppfylle de målsettingene som ordene beskriver enn noensinne. Det er på høy tid at vi tar de første skrittene for å oppfylle de gode intensjonene om å redusere overforbruket i den rike del av verden, og bidra til å utjamne den skjeve fordelingen av verdens rikdom og ressurser.

       Det er på denne bakgrunn Sosialistisk Venstreparti nå fremmer konkrete forslag til hvordan vi kan dempe det norske overforbruket. Forslagene er i seg selv ikke nok til å løse de formidable utfordringene vi står overfor, men de vil være viktige bidrag til å snu en utvikling som bærer galt av sted.

Handling framfor ord

       De fleste vil være enige i at vi ikke løser de grunnleggende problemene som innledningen beskriver med isolerte miljøtiltak som kalking av vassdrag og rensing av kloakk. Dette er også viktig miljøpolitikk, men tiltak av denne typen går ikke til kjernen av problemet. Det gjør derimot ordene i Brundtland-kommisjonens rapport: « En bærekraftig global utvikling krever at de som lever i overflod tilpasser seg en livsstil i samsvar med Jordens økologiske forutsetninger ». Regjeringen konkretiserer dette ytterligere i sin oppfølgingsmelding: « Det forutsetter at forbruksmønsteret i de rike landene bringes i samsvar med globale økologiske rammebetingelser ».

       De færreste vil bestride riktigheten av disse sitatene, men det er vanskelig å se at det er gjennomført konkrete tiltak for å endre forbruksmønsteret i Norge. Tvert imot legger Regjeringens langtidsprogram opp til en kraftig vekst i det private overforbruket i Norge. Sosialistisk Venstreparti tar Brundtland-kommisjonens rapport på alvor, og mener Norge er forpliktet til å følge opp de erklæringene Regjeringen har kommet med på dette området. Det krever at vi setter i verk tiltak som demper overforbruket nasjonalt, og det krever at vi innretter offentlig forbruk mot miljømessig bærekraft.

Virkemidler

Omlegging av skatte- og avgiftssystemet

       Skatte- og avgiftssystemet fungerer i dag bare i liten grad forebyggende i forhold til miljøskadelig forbruk og produksjon. Dette på tross av at det er internasjonalt anerkjent at skattesystemet må legges om i grønn retning. Helt sentralt i en slik omlegging står høyere skattlegging av uttak av naturressurser og avgiftsbelegging av miljøfiendtlig overforbruk. Som en basis for et grønt skattesystem, er det en forutsetning at den sosiale ulikheten ikke er for stor. Derfor er det viktig at skattesystemet også virker omfordelende. Endring av skatte- og avgiftssystemet er et viktig virkemiddel for å begrense overforbruket, og skape en bærekraftig utvikling. Sosialistisk Venstreparti vil i denne forbindelse vise til det arbeidet som skal gjøres av den såkalte « grønn skattekommisjon », og forventer at følgende sentrale prinsipper vurderes:

Forholdet til sysselsettingen

       En strategi for å redusere overforbruket gir både begrensninger og muligheter i forhold til sysselsettingen. Begrensningene ligger i at den økonomiske veksten tradisjonelt har generert arbeidsplasser. Denne sammenhengen er imidlertid kraftig svekket de siste årene. Den teknologiske utviklingen, nye tekniske produksjonsmetoder og effektivisering har ført til at det trengs færre hender for å løse tradisjonelle produksjonsoppgaver.

       På den annen side er det ikke mangel på arbeidsoppgaver i samfunnet. Tvert imot - de uløste oppgavene står i kø. Da er det viktig at vi tar i bruk virkemidler som gjør at vi kan få løst disse oppgavene, uten at det går på bekostning av miljøet. Sentralt i en slik strategi står vridning av beskatningen fra arbeidskraft til beskatning på miljøfiendtlig forbruk og produksjon. En slik omlegging vil føre til at arbeidsintensiv virksomhet premieres på bekostning av produksjon som i større grad baserer seg på bruk av energi og kapital. Det vil ha en positiv virkning på sysselsettingen. Økt uttak av fritid framfor lønnsøkninger som kompensasjon i lønnsoppgjørene vil kunne virke både forbruksdempende og sysselsettingsfremmende.

       Utdanning, forskning, utvikling og produksjon av miljøprodukter, helse, omsorg og kultur er noen eksempler på arbeidsintensive områder. I tillegg kommer de arbeidsplassene som skapes innenfor avfallshåndtering, resirkulerings- og gjenbruksprogrammer etc. Samtidig vil selvsagt mange av dagens produsenter av varer og tjenester bestå, men det er viktig at disse omstilles i miljøvennlig retning. Ved å ligge i forkant av utviklingen på dette området opparbeides et konkurransefortrinn i neste omgang. Det vil også sysselsettingen tjene på.

Reduksjon av kjøpepresset

       Reklame er kanskje det viktigste virkemiddelet for å få forbrukerne til å kjøpe varer og tjenester. Gjerne varer og tjenester de slett ikke har behov for. Reklamen er også med på å skape kunstige behov, og er utvilsomt en sentral bidragsyter til overforbruket i den rike del av verden. Dersom overforbruket skal reduseres, må også reklamestrømmen begrenses. Et fornuftig virkemiddel for å oppnå det kan være å innføre en miljøavgift på reklame. Andre virkemidler kan være « positiv miljømerking » og lett tilgjengelig uavhengig produktinformasjon.

       En bevisstgjøring av forbrukerne omkring budskapet i reklamen kan også være en vei å gå. Det kan man blant annet oppnå gjennom å styrke undervisningen på dette området i skoleverket. Offentlig sektor bør gå foran i denne utviklingen, og benytte de virkemidlene som er tilgjengelige. Aktuelt i så måte kan være reklamefrie « offentlige rom » - offentlige institusjoner, fasader, kollektivtrafikk etc.

       Etablering av større kjøpesentra har de siste årene økt miljøproblemene gjennom nye transportbehov og økt konsum. Denne utviklingen kan begrenses gjennom aktiv bruk av lovverk, høyere investeringsavgift ved etablering av kjøpesentra og innføring av parkeringsavgift.

Øke levetiden på varer

       Levetiden på såkalte « varige forbruksgoder » - klær, møbler, hvitevarer etc. - er stort sett kortere enn tidligere, og det er blitt mer vanlig å kaste framfor å reparere varer av denne typen. Omsetningsverdien for disse varene er på omkring 50 milliarder kroner årlig.

       Det er teknisk mulig å øke levetiden betraktelig på varige forbruksgoder gjennom produksjonskrav, økte muligheter for reparasjon og krav om at detaljistene fører omfattende delelagre og har ekspertise som kan reparere. Tiltak av denne typen kan komme som et resultat av krav fra forbrukerne, men det er nødvendig at også politiske myndigheter er med på å sette standarden høyt slik at varene kan forlenge sin levetid.

Gjenbruks- og gjenvinningsordninger

       Norge har et av verdens mest vellykkede systemer for retur av flasker. Gjenbruksprosenten er høy. Dette gjenbrukssystemet viser også at miljøvennlig produksjon ikke trenger å gå på bekostning av arbeidsplasser. Tvert imot skaper et gjenbrukssystem behov for nye arbeidsplasser. Dette systemet bør kopieres for andre varegrupper. Gjenbruksordninger kan også stimuleres på andre måter som gjennom et godt utbygd nett av byttesentraler og brukthandlere.

       For varer som ikke lar seg gjenbruke, må det opprettes gjenvinningsordninger. Det vil føre til at forbruket av ressurser reduseres ved annen gangs produksjon. For å stimulere til gjenvinning kan man benytte tiltak som avgifter på engangsemballasje, bedre merkeordninger og bedre pante- og returordninger.

Avfallsminimering

       Blant annet gjennom NOU 1990:28 (Avfallsminimering og gjenvinning) er det slått fast at avfallsminimering bør være et grunnleggende prinsipp i en framtidig avfallspolitikk. Redusert overforbruk bidrar i seg selv til å redusere avfallsmengden, men det er også behov for andre avfallsminimerende tiltak som redusert emballasje på produkter og økt gjenbruk.

       Flere land ligger langt foran Norge når det gjelder reduksjon i bruk av unødig emballasje. Blant annet Tyskland og Nederland. I Tyskland begynte de nye retningslinjene for håndtering av emballasje å gjelde fra 1. desember 1991. Disse retningslinjene har ført til en betydelig nedgang i emballasjebruken. Det er på tide at Norge tar et krafttak på dette området.

Energiøkonomisering

       Norge er i dag en av verdens største energisløsere. Dette har sammenheng med den gode tilgangen på ressurser - både av ren vannkraft og av fossilt brensel. Dette fratar oss imidlertid ikke ansvar for å redusere energiforbruket. Enøk-potensialet i Norge er stort: Vi har ett av verdens høyeste energiforbruk per innbygger, og teknologien som skal til for å redusere energibruken er tilgjengelig og godt kjent.

       Satsing på energieffektive erstatningsprodukter og effektive prosesser som fremmer energiproduktivitet kan være viktige bidrag for å legge forholdene til rette for dempet global vekst i energiforbruket. Samtidig kan det danne grunnlaget for en sentral næringsvei i Norge.

Redusert transportbehov

       Transportsektoren illustrerer tydelig sammenhengen mellom privat forbruk og miljøskader. Redusert bilbruk fører til reduksjon i privat forbruk og i forurensing. Det er derfor viktig å sette i gang tiltak som begrenser omfanget av transporten. Parallelt må det arbeides med strategier som gjør den nødvendige transporten mest mulig miljøvennlig. Et eksempel i så måte er redusert flytrafikk til fordel for mer og bedre transport med jernbane.

       En sentral oppgave er å redusere folks transportbehov. Dette kan vi blant annet oppnå gjennom bedre arealplanlegging. Gjennom å se utbyggingen av arbeidsplasser, barnehager, butikker og boliger i sammenheng kan transportbehovet reduseres. Virkemidler kan være innføring av barnehagekretser på tilnærmet samme måte som dagens skolekretser. Dette vil redusere det generelle transportbehovet til barnefamilier som i dag er alt for stort. En slik politikk forutsetter imidlertid bedre barnehagedekning enn i dag.

Forbrukerbevisstgjøring

       Forbrukernes egen motivering og innsats er helt sentralt når forbruket skal legges om. Motiverte forbrukere vil være en viktig pressgruppe for å redusere overforbruket. Politikken på dette området bør derfor utformes i kontakt med forbrukerorganisasjonene. Likeledes er det viktig å støtte opp om tiltak av typen « Miljøheimevernet », som tar sikte på å motivere til endrede kjøpevaner.

       En viktig faktor for å dempe kravet om økt forbruk, er fordelingen av kjøpekraft i Norge. På lengre sikt vil utjamning kunne føre til reduserte krav om økt kjøpekraft. I en slik sammenheng er det viktig at inntektsveksten blant de høyest lønnede reduseres. I stedet for økt kjøpekraft kan økt verdiskapning tenkes tatt ut i form av andre goder som økt fritid, bedre velferdstilbud og miljøtiltak.

Mål på utvikling

       Et viktig bidrag til å oppnå et mer bærekraftig forbruk, er et måleapparat som fanger opp virkningene av den politikken som føres på en bedre måte enn det dagens BNP, budsjett- og handelsbalanse etc. er i stand til. Et hovedproblem ved bruken av disse målene er at miljøkostnader, livskvalitet og utviklingen av demokratiske forhold bare i liten grad fanges opp.

       Både internasjonalt og nasjonalt drives det forskning på alternative modeller for å måle utvikling. Økologiske andeler - det vil si prinsipper om at alle mennesker har rett til tilnærmet like store andeler vann, luft, mat og andre viktige ressurser - og nasjonale « miljøkvoter » er begrep som diskuteres.

       Sosialistisk Venstreparti mener Norge burde sette inn betydelige forskningsressurser på dette området. Samtidig bør vi foreslå i internasjonale fora at begreper som nasjonale « miljøkvoter » og « økologiske andeler » innarbeides som retningslinjer for rettferdig produksjon og forbruk.

       Uavhengig av hvilket standpunkt man tar i diskusjonen om det i det hele tatt kan tillates vekst i den rike delen av verden, burde det være allmenn interesse i å utvikle mest mulig korrekte mål på utvikling. Et bedre måleapparat er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for et mer bærekraftig forbruk.

Forslag

       På bakgrunn av momentene over fremmes følgende