| |
DATO: 1995-03-22
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Undertegnede ønsker med dette å få en vurdering av de virkemidlene som kan bidra til en lettere økonomisk situasjon for de huseiere som er pålagt det daglige ansvaret for ivaretakelsen av den delen av vår nasjonale bygningskulturarv som er i privat eie. Regjeringen bes utrede og legge frem forslag om momsfritak, eventuelt momsrefusjon for istandsettings- og restaureringsarbeider på fredete bygninger.
Den bygningsmassen som er fredet ved lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner, skal være representativ for og utgjøre et tversnitt av vår kulturarv. Den omfatter foruten boliger fra forskjellige stilepoker og sosiale lag, også gårdens driftsbygninger, kystkulturens handelssteder og sjøboder, og ikke minst tekniske kulturminner av ulike slag. Disse bygningene er vår nasjonalskatt, vårt arvesølv. De synliggjør våre røtter, historie og kulturtradisjon, og gir oss belegg for kontinuitet i bosetningen enten det er ved kysten eller innlandet, i by eller på landet.
Langt de fleste av disse bygningene er i dag i privat eie. Ivaretakelsen av landets kulturarv er følgelig overlatt til private huseiere og deres spesielle interesse og situasjon. Eierne er gjennom lov om kulturminner stilt overfor strenge krav til vern av bygningene. Eiendommene har vesentlige lovheftelser som begrenser både bruk og råderett, uten at eieren i nevneverdig grad er kompensert for dette. Særskilte betingelser er pålagt hva angår materialbruk ved vedlikehold og istandsetting, og ved eventuell ombygging med tilpasning til ny bruk. Det er også åpnebart at rasjonell og økonomisk lønnsom drift ikke alltid er forenlig med bruk av en fredet driftsbygning. Spesielle krav om brannsikring ved sprinkling er i tillegg en vesentlig merkostnad i forbindelse med slike bygg.
De støtteordningene som eksisterer for denne typen bebyggelse er i dag først og fremst adgang til unntak for prosentligning med hjemmel i skatteloves § 42 b. Dette skattefritaket gjelder for boliger som eieren krever regnskapslignet, og som er fredet etter den tidligere lov om bygningsfredning (3. desember 1920, §§ 1-3) eller lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner. Særordningen gjelder med andre ord ikke automatisk ved at boligen er fredet (LigningsABC 1994, s. 138). En annen støtteordning som dekker både fredete og verneverdige bygninger, er Husbankens lån på antikvarisk grunnlag. Dette er relativt gunstige lån som tilstås ved rehabilitering av boliger etter vurdering av husets antikvariske verdi. Lån er begrenset til bolighus, og gis ikke til restaurering av bygninger med annet formål. I tillegg til disse støtteordningene kan eier av fredet bygning også søke statstilskudd til istandsettingsarbeider. Slike tilskudd tildeles over Riksantikvarens budsjett, og er av forholdsvis beskjeden størrelse.
Ivaretakelse og vedlikehold av fredet bygg er følgelig en ikke rent liten økonomisk merbelastning for huseieren. Støtteordninger begrenses i alt vesentlig til boliger, mens forsvarlig ivaretakelse av tekniske kulturminner i mange tilfeller kan være en umulighet. Bevaring av reperbaneanlegg, og de store fredete sjøbodene av tre i Bergen, med spesielle brannsikringskrav og bruksbegrensninger, er gode eksempler på de problemene eiere av slike bygg står overfor. De økonomiske problemene kombinert med de strenge heftelsene gjør derfor ofte vedlikeholdet mangelfullt. Store nasjonale verdier går dermed tapt ved forfall.
Som en ekstra belastning blir huseieren pålagt statlige avgifter ved istandsettings- og restaureringsarbeider. Merverdiavgift legges både på materialbruk og på håndverkertjenester. Restaurering av gammel bebyggelse stiller særlige krav både til materialkvalitet og til arbeidsutførelse. Ikke sjelden er materialer som fyller antikvarenes spesifikasjoner mer kostbare enn det som vanligvis ville vært benyttet, blant annet er spesialbestilte tapet, farger og tekstiler ikke uvanlig. Spesialistinnsats på håndverkssiden og faglige dokumentasjonsbehov gjør i tillegg restaureringsarbeidet tidkrevende, det setter særlige krav til kompetanse og er følgelig kostbart. Alle disse ekstrautgiftene er momsbelagte. Staten krever med andre ord skatt av ekstra utgifter som er pålagt ved lov.
Det er prinsipielt galt at forvaltningen av vår fredete bygningsmasse overlates til privatpersoners økonomiske evne. Bygningene representerer nasjonale verdier, vår nasjonale kulturarv, og de er pålagt statlige heftelser gjennom lov om kulturminner. Det er også urimelig at staten krever skatt av utgifter som er et resultat av lovpålagte heftelser.
Vernet av vår kulturarv er en nasjonal oppgave hvor staten har et særlig ansvar. Dette må gjøres klart gjennom virkemidler som markerer statens vilje til å påta seg dette ansvaret.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen vurdere
iverksetting av tiltak for å bedre støtteordningene for eiere av fredete
bygninger, herunder mulighetene for momsrefusjon for restaureringsarbeider
på bygninger fredet etter lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner.