| |
DATO: 1995-03-27
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Etter at energiloven trådte i kraft 1. januar 1991, har loven gradvis fått økende betydning for de ulike kundegrupper. For større næringskunder tok det ca et år før konkurransen førte til leverandørskifte (desember 1991), for mindre næringskunder og husholdningskunder tok det fire år (1. januar 1995) før det reelt ble mulig å skifte kraftleverandør. Totalt sett er det så langt få kunder som har skiftet leverandør. Før 1. januar 1995 var kostnaden ved å skifte leverandør hos de fleste e-verk kr 4.000,- pr. år. Denne kostnaden er nå redusert til kr 200,- pr. leverandørskifte. Men tregheten i markedet skyldes ikke kostnadene alene, den skyldes etter forslagsstillers mening også en generell uvilje hos de ulike energiverkene til å åpne for konkurranse i eget område. Dette har så langt i mange tilfelle vært gjort gjennom høye overføringstariffer og lave totaltariffer, strenge krav til eksterne leverandører med hensyn til sikkerhet m.m.
Norges vassdrags- og energiverks (NVE) markedsundersøkelse over gjennomsnittspriser ved salg til husholdninger og jordbruk pr. 01.01.95, viste at kraftprisen til husholdningskunder varierer fra 2,3 øre pr. kWh til 27,5 øre pr. kWh (eks. avgifter). Ved en skiftekostnad på kr 200,- pr. gang og et forbruk på 20.000 kWh (middels stor enebolig) - vil det være lønnsomt å skifte leverandør hvis besparelsen er mer enn 1 øre pr. kWh. Med så store prisforskjeller på de ulike e-verkenes tariffer skulle det være grunnlag for reell konkurranse om husholdningskundene. Flere undersøkelser i markedet - foretatt både av kunder og diverse media - tyder på det motsatte; at e-verk med lave priser ikke er interessert i å ha kunder utenfor eget område.
Markedsundersøkelsen til NVE viser også at overføringsprisen hos e-verkene varierer kraftig; fra 12,5 øre pr. kWh til 29 øre pr. kWh (eks. avgifter). Uten å ha statistisk dokumentasjon - bl.a. fordi NVE ikke har nok ressurser til å foreta slike analyser - er det grunnlag for å hevde at mange e-verk med lave kraftpriser har høye overføringstariffer. Et eksempel fra NVEs markedsundersøkelse er e-verk med overføringspris på 28,3 øre pr. kWh og kraftpris på 9,3 øre pr. kWh, et annet e-verk har overføringspris på 18,2 øre pr. kWh og kraftpris på 4,1 øre pr. kWh. Dette gir fra e-verkets side en effektiv beskyttelse mot konkurranse i eget område. Forslagsstilleren mener det er grunn til å tro at det finnes utstrakt bruk av kryssubsidiering.
Forslagsstilleren vil hevde at det kan finnes to former for kryssubsidiering, ulovlig og lovlig. Den ulovlige skjer ved at e-verket fører kostnader i forbindelse med den konkurranseutsatte delen som en del av nettkostnadene. Eksempel på slik kryssubsidiering kan f.eks. være e-verkets kostnader ved kundebehandling som tidligere ble dekket av e-verkets fastbeløp. Nesten samtlige e-verk har beholdt eller økt sine fastbeløp etter at energiloven kom, og nesten samtlige har gjort dette beløpet til en del av overføringstariffen - uten at det klart fremgår hvilke kostnader som hører hjemme i nettdelen og hvilke som hører hjemme i den konkurranseutsatte delen. Det samme kan i stor grad gjelde kostnader forbundet med investering i kundeinformasjonssystem og andre felles ressurser - hvor det er grunn til å tro at store deler eller hele kostnaden plasseres i monopolet. Uavhengige aktører må ta av egen margin for å foreta slike investeringer.
Lovlig kryssubsidiering er der hvor e-verket bruker deler av den godkjente avkastningen på nettet (7,5 %) til å redusere (subsidiere) kraftprisen - for totalt sett å fremstå som konkurransedyktig i eget område og beholde ca 100 % markedsandel i husholdningsmarkedet. En slik politikk er vanskelig å angripe, fordi det tilsynelatende gir kundene reduserte priser. Dette er likevel bare tilsynelatende, fordi det hindrer konkurransen og derigjennom den effektivitetsgevinsten som det var forutsatt at konkurransen skulle gi alle strømkunder. Er det ønskelig fra e-verkets - eller kommunens - side å gi sine innbyggere fordeler gjennom reduserte priser, bør det etter forslagsstillerens mening gjøres gjennom å redusere overføringsprisen. Det vil kunne gi dobbel effekt; redusert overføringspris gjennom kommunale vedtak og redusert kraftpris gjennom effektiv konkurranse - til glede for alle strømkunder.
Den nye energiloven splittet e-verkenes virksomhet opp i to klart adskilte områder; anskaffelse (produksjon og salg) og transport av kraft - i hvert fall regnskapsmessig. Erfaringene så langt viser at regnskapsmessig skille ikke har vært nok til å åpne kraftmarkedet, gi reduserte kostnader og tilsiktet prisutjevning i strømprisene på landsbasis. Det er derfor å nødvendig å se på alternative måter å sørge for økt effektivitet i kraftbransjen.
Det er så langt kun en kommune som har valgt å splitte det kommunale e-verket (Drammen Energiverk) i to uavhengige selskaper; Drammen Kraft AS og Drammen Energinett KB. Det er også så langt grunnlag for å hevde at det eneste stedet hvor energiloven ser ut til å fungere etter intensjonene, er i Drammen. Ved årsskiftet skiftet ca 700 vanlige husholdningskunder i Drammen leverandør fra Drammen Kraft til Buskerud Energi. Den viktigste grunnen til dette - bortsett fra ulike priser fra leverandørene - er at Drammen Energinett som nettmonopolist ser som sin viktigste oppgave å sikre alle kunder adgang til markedet samt likebehandle alle kraftleverandører som ønsker å levere kraft i Drammen.
Fordelene med selskapsmessig skille er åpenbare. Den mest iøyenfallende fordelen vil være at NVEs rolle som monopolkontrollør blir betydelig enklere, fordi muligheten for kryssubsidiering mellom juridiske personer vil være langt vanskeligere enn i dag. Forutsatt at kulturen i nettselskapet utvikles riktig, vil behovet for monopolkontroll etterhvert bli ytterligere redusert, fordi nettselskapet etter forslagsstillerens mening selv vil ønske å likebehandle alle kraftleverandører. Hvis selskapsmessig skille kombineres med integrering av rene nettselskaper, vil det også gjøre monopolkontrollen betydelig enklere - og NVEs ressurser kan i større grad benyttes direkte til å identifisere overprising på overføring og utarbeide retningslinjer for hvordan overføring skal prises og initiere kostnadsreduksjoner på overføring.
Et alternativ til vedtak om selskapsmessig skille er å pålegge de ulike e-verkene å levere kraft utenfor sitt eget område, som Konkurransetilsynet nå vurderer. Et slikt påbud kan gi større negativ effekt enn selskapsmessig skille for de mindre e-verkene, fordi salg utenfor eget område er kostbart (transaksjonsgebyr), det kreves økte ressurser og økt salgskomp1etanse i e-verket for å selge i andre områder og det kan kreve nye ressurser på kjøp av kraft i markedet for dekning av leveranser utover dagens forpliktelser. Kjøp av kraft i markedet er meget risikofylt, og det vil kunne være uheldig å pålegge e-verkene slik virksomhet samtidig som det er unødvendig at alle e-verkene bygger opp slik kompetanse. Det mest praktiske vil være å åpne markedene gjennom selskapsmessig skille, slik at de ulike verkene selv kan vurdere om de ønsker å pta seg en slik risiko eller om de ønsker å overlate selve kraftomsetningen til andre og kanskje mer profesjonelle aktører - og selv velger å være en profesjonell netteier. Dette vil også kunne initiere vertikalintegrering mellom rene salgs- og produksjonsselskap, som også vil gi reduserte kostander.
Et alternativ til dagens fysiske kraftomsetning er finansiell kraftomsetning. I engrosmarkedet er den finansielle omsetningen i kraftig vekst, og svært mange mener at også detaljmarkedet må tilbys slike finansielle avtaler. Bruk av finansielle avtaler vil redusere det administrative arbeidet bl.a. i Statnett som overvåker den fysiske kraftflyten i Norge og vil kunne gi mer effektiv salgs- og kundebehandling. En finansiell avtale med en leverandør vil f.eks. medføre at kunden tegner en prissikringsavtale med en aktør. Den lokale netteier leverer kraften i henhold til prisen i spotmarkedet, og er prisen her høyere enn den avtalte pris, får man pengene tilbake - og omvendt. Den endelige prisen på kraft blir dermed den avtalte prisen i den finansielle avtalen: Et slikt marked vil gi åpning for nye aktører i markedet (banker, forsikringsselskap etc.), men skal det finansielle marked få troverdighet, krever det at netteier som leverer kraften til spottpris ikke tar posisjoner i kraftmarkedet og har kundenes fulle tillit.
Fremskrittspartiet er kommet til at det neste skritt mot et fullstendig konkurranseutsatt energimarked nå bør være et klart skille slik at de juridiske enheter som driver produksjon av og eller handel med elektrisitet ikke har adgang til nettransport for kraft.
Undertegnede vil på dette grunnlag
fremme følgende
Stortinget ber Regjeringen fremme de
nødvendige forslag for å oppnå et selskapsmessig skille mellom produksjons-
og omsetningsvirksomheten og nettvirksomheten for elektrisk kraft.