| |
DATO: 1995-04-27
SIDETALL: 4
4. Lovfestet rett til etter- og videreutdanning
Til Stortinget.
| « Det framtidige Norge vil ikke drives framover av olje. Det framtidige Norge vil kjøre på kunnskap - et høyoktan, blyfritt, miljøvennlig drivstoff, full av skaperkraft, intelligens og pålitelige fakta. » |
| (Gudmund Hernes, tale i forbindelse med 25 årsjubileet for Utredningsinstituttet 8. september 1994.) |
90-årene stiller store krav til endret og ny kompetanse. Dette for at arbeidstakerne skal være i stand til å beherske et arbeidsliv i stadig omstilling og forandring med nye krav og ny teknologi, men også for at den enkelte skal fungere i samfunnet.
Den norske befolkning har et relativt høyt utdanningsnivå. Men for at denne ressursen skal beholdes og videreutvikles må det etableres gode ordninger for etter- og videreutdanning. Omlag 1/3 av alle arbeidstakere deltar på yrkesutdanningsopplegg i løpet av ett år. Fordelingen av etter- og videreutdanningsgodet er skjev. De med lavest utdanning og som arbeider på lavest nivå i bedrifter og virksomheter får i liten grad ta del i etter- og videreutdanning.
En utvikling uten en kontinuerlig læring og oppdatering av kunnskap vil føre til et mer klassedelt samfunn. Det nye klasseskillet vil gå mellom de som har utdanning og de som ikke har det. Det er også grunn til å frykte at kompetansen blir skjevt fordelt mellom kjønnene. For å unngå disse skillene er lik rett til etterutdanning et viktig virkemiddel.
En generelt høy kompetanse er et konkurransefortrinn i en internasjonal økonomi. Dette gjelder for nasjonen, og den enkelte bedrift eller virksomhets mulighet for å konkurrere nasjonalt og internasjonalt.
De nye utfordringene stiller krav til en helhetlig og forpliktende etter- og videreutdanningspolitikk. På denne bakgrunn blir det fremmet forslag om å lovfeste retten til etter- og videreutdanning tilsvarende 10 % av arbeidstida.
Ut fra en erkjennelse:
| « som tar i betraktning at behovet for fortsatt utdanning og opplæring i tilknytning til vitenskapelig og teknologisk utvikling og til endringene i økonomiske og sosiale forhold, krever formålstjenelige ordninger med utdannings- og opplæringspermisjon for å imøtekomme nye forventninger, behov og formål av sosial, økonomisk, teknologisk og kulturell karakter » |
vedtok den 59. internasjonale arbeidskonferanse i Genève i 1974 konvensjon nr. 140 om betalt utdanningspermisjon. Konvensjonen fastslår arbeidstakernes rett til permisjon i utdanningsøyemed i et nærmere fastsatt tidsrom innenfor arbeidstiden og med tilstrekkelige økonomiske rettigheter. ILO-konvensjonen er ikke ratifisert av Norge.
I det norske lovverk er det en rekke bestemmelser som omhandler voksenopplæring, etter- og videreutdanningsspørsmål. Dette dreier seg bl.a. om:
| - | § 20 i lov om fagopplæring i arbeidslivet har som formål å la voksne med relevant yrkeskompetanse få anledning til å avlegge fagprøve, uten krav til tidligere utdanning. Denne ordningen skal gjelde fram til høsten 1997. |
| - | I den nye lov om universiteter og høgskoler er institusjonenes ansvar for etterutdanning presisert i § 2 nr. 5. |
| - | Lov om voksenopplæring har som formål å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv og sikre mennesker lik adgang til kunnskap, innsikt og ferdigheter. Denne loven omhandler ikke spørsmål som går på arbeidstakernes adgang til permisjon e.l. for å delta i voksenopplæring. |
| - | § 16 i hovedavtalen mellom LO-NHO omhandler retningslinjene for den bedriftsinterne opplæring. Kostnader til etter- og videreutdanning for denne opplæringen er bedriftenes eller virksomhetens ansvar. Tilsvarende bestemmelser er gjeldende for ansatte i offentlig sektor. |
Det er imidlertid ikke noe i lovverket som omhandler arbeidstakeres rett til permisjon for å delta i organisert opplæringsopplegg. Dette, sammen med en rekke andre forhold, gjør at arbeidstakernes anledning til etterutdanning blir relativt skjevt fordelt. SSBs arbeids- og bedriftsundersøkelse fra 1990 viser at bare 15,7 % av ufaglærte har deltatt i et opplæringsopplegg, blant faglærte er tilsvarende tall 32,5 %. Blant arbeidstakere med utdanning på ungdomskolenivå har 10,5 % deltatt på opplæringsopplegg, mens folk med utdanning på universitets- og høgskolenivå (15-16 år) har en deltakelsesprosent på 45,5.
Denne skjeve fordeling av utdanningsgodet er i seg selv et argument for en lovfestet rett til etterutdanning.
I NOU 1992: 26 « En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene » uttalte det såkalte Kleppeutvalget følgende:
| « Internasjonalt sett har Norge et høyt utdanningsnivå. En sterkere innsats i etterutdanning er nødvendig for å sikre en varig samfunnsmessig avkastning av det høye nivået. En raskere oppdatering og fornyelse av yrkeskompetanse og profesjonell kompetanse er nødvendig for raskt å kunne ta i bruk ny teknologi og kunnskap. Det er også viktig for at sysselsatte med lang erfaring skal opprettholde sin konkurranseevne på arbeidsmarkedet. Dette er særlig viktig på 90-tallet, da antallet eldre med tildels foreldet utdanning vil øke sterkt. » |
Mens utdanningsfasen før var en periode tidlig i livet, stiller ny teknologi nye krav til utdanningsløpet. Kunnskap er ingen engangsinvestering, men må også oppdateres og foredles flere ganger i løpet av et livsløp. Dette skyldes bl.a.:
| - | Arbeidslivet krever større fleksibilitet, fordi jobbinnhold og arbeidsorganisasjon endres.- Den teknologiske utvikling gjør at f.eks. omløpshastigheten på maskiner og verktøy er redusert til 3-4 år innenfor enkelte bransjer. |
| - | Manglende kunnskaper og ferdigheter fører til ujevn og dårlig kvalitet på varer og tjenester. |
| - | Sikkerheten på arbeidsplasser og ved installasjoner svekkes uten oppdaterte ferdigheter. |
En gjennomgående høy kompetanse i arbeidsstokken er mao. en forutsetning for å kunne utnytte de muligheter ny teknologi representerer. Dette er også svært relevant i forhold til Norges og norske bedrifters posisjon i den internasjonale konkurransen. En gjennomgående høyt utdannet arbeidsstokk er det fremste konkurransefortrinn norske bedrifter har, men også bedrifter og virksomheter som opererer på det norske marked vil på kort og lang sikt høste økonomisk gevinst av investering i etterutdanning.
Men det er ikke bare for å mestre nye krav i arbeidslivet at arbeidstakerne trenger å bygge opp kompetanse. Det dreier seg også om å gi folk anledning til å skaffe seg « redskaper » for å mestre en verden i forandring. I NOU 1986:23 om livslang læring heter det:
| « Felles mål og hovedmål for all læring er å forbedre og styrke det enkelte menneskes evne til: |
| - | å mestre og styre sin egen livssituasjon (livskvalitet) |
| - | å delta i og utforme og styre fellesskapet (demokrati) |
| Det grunnleggende utgangspunktet er: |
| - | å gi like muligheter for alle til å få tilfredsstilt sine læringsbehov (likestilling). » |
Forslaget om lovfestet rett til etterutdanning kan med andre ord begrunnes i å bedre den enkeltes livskvalitet, styrke demokratiet og sikre oss mot et nytt klasseskille mellom de som har og ikke har utdanning og kompetanse.
Forslaget har også en større samfunnsøkonomisk begrunnelse fordi ordningen kan legges opp i et « deling av arbeidsperspektiv ». Forskjellige måter å organisere etter- og videreutdanning på vil gjøre det mulig for arbeidsledige å få en tilknytning til arbeidsmarkedet under utdanningspermisjonene. På denne måten kan man si at lovfestet rett til etter- og videreutdanning er et ledd i strategien for « deling av arbeid ».
Det bør etableres et lovverk som sikrer rett til permisjon for opplæringsformål for arbeidstakere. Det vises her til anbefalinger i NOU 1986:23 om livslang læring.
Lovverket må ha som formål å fremme voksnes deltakelse i opplæring, og sikre alle arbeidstakere samme adgang til å delta i opplæring. Lovverket må videre fastsette arbeidstakeres rettighet til permisjon fra sitt arbeid i et tidsrom. Det vises her til LOs forslag om rett til permisjon tilsvarende 10 % av arbeidstiden til etter- og videreutdanning. Arbeidstakerne kan selv velge om de vil ta ut rettigheten under ett, eller stykket opp over flere år.
Den enkelte skal kunne bruke permisjonstiden til å holde seg oppdatert i egen jobb, til å følge med i utviklingen innen eget fag eller yrkesutdanning, eller til videreutdanning. Det er en forutsetning at permisjonen gjelder for deltakelse i organiserte opplæringstilbud. Arbeidsgiver bør gis anledning til å kreve dokumentasjon av dette.
Etter opplæringspermisjonen må arbeidstakerne sikres rett til å få tilbake samme type stilling, dvs. på samme kvalifikasjonsnivå og med tilsvarende ansettelsesvilkår.
Det bør også fastsettes regler for hvor lang ansettelsestid det kan kreves før rett til permisjon trer i kraft.
Etterutdanning finansieres i dag i hovedsak fra tre kilder: Myndighetene, arbeidsgiverne og arbeidstakerne, enten individuelt eller kollektivt. Dette finansieringsmønsteret bør også ligge til grunn for å finansiere en rettighetsfestet etter- og videreutdanning.
Det er ulike måter å tenke seg organisering av ordningen på, som vil utløse forskjellig vekt i forhold til myndigheter, arbeidsgiverne og arbeidstakerne.
Danmark er et av de sammenlignbare land som er kommet lengst i å oppfylle målsettingen i ILO-konvensjon nr. 59 fra 1974. Fra 1994 har de hatt en ordning med mulighet for utdanningspermisjon for arbeidstakere og forsikrede arbeidsledige. Arbeidstakere har anledning til permisjon i inntil ett år, med dagpenger som utgjør 80 % av lønn i en femårsperiode. I en slik modell er det myndighetene og den enkelte som betaler de største andelene.
Andre modeller kan innebære større
forpliktelse for arbeidsgiverne til å betale lønn i permisjonstiden.
Nedenfor skisseres en mulig modell for arbeidsdeling mellom myndigheter,
arbeidsgivere og arbeidstakere.
Arbeidsgiverne bør ha et todelt ansvar: 1) ansvar for kartlegging av kompetansebehov og kompetanseplaner i bedriftene eller virksomhetene. 2) Det etableres et arbeidsgiverfond til utdanningsformål. Det kan vurderes flere alternativer for avsetning til utdanningsfond. Det mest gunstige er at en finner en ordning for avsetning til fondet som har et solidarisk element i seg. Ut fra en slik vurdering bør en ordning med avsetning til fond skje med utgangspunkt i bedriftenes overskudd.
Midlene i arbeidsgiverfondet bør gå
til å finansiere lønn og sosiale ytelser i permisjonstiden, samt bidrag til
å utvikle kurs- og opplæringstilbud.
Myndighetene bør ha et tredelt ansvar:
For utdanningstilbudet for alle, for utdanningsvikariater og det ansvar som
følger av arbeidsgiverrollen for statsansatte. Dette innebærer å stille
utdanningsplasser til disposjon for etterutdanningsformål, samt lærekrefter.
En bør så langt det er mulig bygge ut utdanningsplasser i det offentlige
skoletilbud, innenfor videregående opplæring eller høyere utdanning.
Ordning med individuelt eller kollektivt bidrag til ordningen bør vurderes nærmere.
Fagbevegelsen har tradisjon for å etablere fondsordninger for studieformål, det vises bl.a. til LOs utdanningsfond, Norsk Kommuneforbunds yrkesfaglige stipendieordning, samt utdanningsfondene i grafisk bransje. Tilsvarende er det ordninger for medlemmene i andre arbeidstakerorganisasjoner.
Spørsmål om finansiering og byrdefordeling bør drøftes og planlegges i nær kontakt med partene i arbeidslivet.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen utarbeide
forslag til lovgivning for etter- og videreutdanning, der alle arbeidstakere
får rett til utdanningspermisjon med lønn. Det endelige mål bør være
tilsvarende 10 % av arbeidstiden.
Stortinget ber Regjeringen ta kontakt
med partene i arbeidslivet med sikte på å utvikle fondsordninger for etter-
og videreutdanning, som skal bidra til å finansiere lønn og sosiale ytelser
i utdanningspermisjonstiden. Utgangspunktet skal være et tredelt ansvar for
finansiering; mellom stat, arbeidsgiver og arbeidstaker.
Det nedsettes en kommisjon som skal
kartlegge omfang og kostnader ved dagens etterutdanningstilbud i bedrifter
og offentlig sektor, kartlegge fordeling mellom yrkesgrupper, kjønn og
utdanningsnivå og tilrettelegge for gjennomføring av
etterutdanningsreformen.