Dok.nr.8:72 (1994-1995)
Forslag fra stortingsrepresentantene Ellen Chr Christiansen og Stephen Bråthen om å oppnevne et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke, samt hvordan et slikt skille i så fall mest hensiktsmessig kan gjennomføres

DATO: 1995-05-02

SIDETALL: 3

INNHOLD

(* Innledning *)

Kirkens stilling ved et skille

Konklusjon

Forslag

(* Innledning *)

       Til Stortinget.

       Den kirkelige virksomheten har gjennom tidene hatt en viktig betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Også i dag bør staten ha en positiv holdning til religiøs virksomhet, ikke minst i forhold til den sosiale funksjon som mange trossamfunn har. Staten bør imidlertid håndtere dette spørsmålet på en måte som også viser respekt for de av befolkningen som av personlig overbevisning tar avstand fra religiøs virksomhet. I et moderne samfunn bør ikke staten ha anledning til å gi et bestemt trossamfunn en særstilling. Staten bør i stedet så langt det er mulig forholde seg nøytral i forhold til de ulike tros- og livsynssamfunn som finnes i Norge.

       I 1994 ble SOU 1994:42 « Staten och trossamfunden » fremlagt i Sverige. Denne utredningen er utarbeidet som følge av et vedtak i den svenske regjeringen den 9. april 1992, og konkluderer med at Svenska kyrkan bør skilles fra staten fra 1. januar år 2000. I den sammenheng ble det også fra primas i Den norske kirke, biskop Andreas Aarflot, uttalt følgende til Aftenposten: « Det svenske forslaget er helt i tråd med den ordning jeg selv kan tenke meg for forholdet mellom stat og kirke i Norge. »

       Staten bør støtte enkelte verdier fremfor andre. Blant statens grunnleggende oppgaver er beskyttelse av menneskets liv og eiendom, ytringsfrihet, næringsfrihet osv. Men utover slike grunnleggende verdier som er nødvendige for at et sivilisert samfunn skal fungere, bør staten ikke ta stilling. Dette innebærer at kampen om menneskets tro bør overlates til de enkelte personer og organisasjoner.

       En slik nøytralitet i trosspørsmål kan blant annet begrunnes i ønsket om en begrenset statsmakt og i ønsket om minst mulig konflikter i samfunnet. Statskirkeordningen er en overlevning fra eneveldets tid og passer ikke i et demokratisk system med religionsfrihet. Dersom staten påtar seg å utbre et livssyn som omfatter mer enn det allmenne, vil den automatisk diskriminere andre livssyn. Historisk sett har det vist seg at dette kan føre til en kamp mellom ulike religiøse grupper om statsmaktens gunst - en sammenblanding av stat og religion som har vist seg farlig om ikke i Norge så i andre land.

       Statskirketanken har klare historiske røtter i prinsippet fra 1500-tallet om at den som regjerer også skal bestemme religionen. I middelalderen var kirken og staten over store deler av Europa i stor grad ett, noe som både førte til hårdhendt undertrykkelse av annerledes tenkende og til kulturell stillstand. På samme tid førte mange islamske land en liberal politikk, og kulturen og åndslivet blomstret - f.eks. i Spania under maurerne. I nyere tid har forholdet vært motsatt. Islam har i mange land tatt over statsmakten, og diskriminerer andre livssyn - mens kristendommen stort sett har blitt skilt fra statsmakten i de fleste land.

       Norge har i dag langt større livssynsmessig spredning enn vi hadde for 20-30 år siden. Nye religioner har kommet til, hovedsakelig gjennom innvandring. Minst like viktig er imidlertid den store spredningen av verdisyn som finnes mellom dem som er aktivt kristne i forskjellige kirkesamfunn og i statskirken, de passive statskirkemedlemmene, samt humanetikere og ateister. I en slik situasjon er det naturlig at staten begrenser seg til å støtte opp under de verdiene som er felles for disse gruppene. Når konflikter mellom ulike livssyn kommer til uttrykk i politiske saker er det viktig at staten tar avgjørelser uavhengig av læresetninger fra et bestemt livssyn/religion.

       Det er selvsagt slik at størsteparten av den norske befolkning er medlemmer av statskirken. Mange mennesker har imidlertid aldri tatt noe aktivt valg i forhold til om man ønsker å være medlem - og mange har kanskje heller ikke reflektert over spørsmålet om de selv oppfatter seg som kristne. I tillegg er det også slik at det ikke finnes noen fullgod oversikt over hvem som egentlig er medlemmer av statskirken, i og med at det hender personer som mener de er utmeldt av kirken fremdeles står oppført som medlem. Et skille av stat og kirke bør foretas på en slik måte at det enkelte statskirkemedlem må ta stilling til medlemskap.

Kirkens stilling ved et skille

       Et argument for statskirken er ofte at man på denne måten sikrer at Den norske kirke fremstår som en bred folkekirke. I den sammenheng er det verdt å nevne at statskirkeordningen i en rekke land det er naturlig å sammenligne seg med forlengst er opphørt uten at kirken derfor er blitt svekket.

       Et brudd ville kunne frigjøre initiativ og ansvarsbevissthet i kirken. Trolig er den type åpen krangling som vi i dag opplever i kirkens ledelse i større grad med på å svekke kirkens stilling enn en debatt om skille mellom stat og kirke som i stor grad vil virke bevisstgjørende. Kirken vil ved et skille være avhengig av å oppnå respekt og anerkjennelse blant sine medlemmer på basis blant annet av hvordan kirken håndterer slike konflikter, uten den hjelp som statskirkebegrepet gir.

       Videre burde det være problematisk for kirken å være underlagt en stat som i en rekke verdispørsmål har en praksis som store deler av kirken er motstandere av. Så lenge Den norske kirke er underlagt staten vil det være slik at Storting og Regjering tar en rekke av de beslutningene som styrer kirken - beslutninger som kirken selv kan være uenig i - f.eks. ved utnevnelser av biskoper. Det bør også være et problemet for kirken å være underlagt en stat som til stadighet fatter vedtak som flertallet i kirken mener er i strid med kirkens lære. Dette er tilfelle bl.a. i forhold til likestilling mellom ektepar og samboere, partnerskapsloven og abortloven for å nevne noe.

       Den eneste fordelen for kirken ved å være en statskirke er at den regelmessig får sine bevilgninger over statsbudsjettet. Dette burde imidlertid være en mindre viktig faktor for kirken.

       Kirken vil ved et skille av kirke og stat kunne utvikle seg fritt, uten innblanding eller pålegg fra skiftende politiske flertall.

Konklusjon

       Et skille mellom kirke og stat forutsetter en endring av Grunnloven. Slikt grunnlovsforslag har vært oppe i Stortinget en rekke ganger, men medfører som regel kun en prinsipiell debatt og ikke en realitetsdebatt. En reell debatt om dette forutsetter at en rekke problemstillinger som et slikt skille vil reise er avklart før det endelige vedtaket om et skille fattes. En slik debatt må videre foregå slik at alle berørte parter har en mulighet til å delta. Til tross for at forslagsstillerne prinsipielt mener at kirke og stat bør skilles, vil de i første omgang kun foreslå at det settes ned et bredt sammensatt utvalg til å vurdere et slikt skille og som får som mandat å legge frem en utredning om hvordan et slik skille bør gjennomføres - i tråd med den utredningen som er foretatt i Sverige. Blant de problemstillinger som bør drøftes er:

       En slik grundig utredning vil gi et godt beslutningsgrunnlag for hvordan et skille mellom kirke og stat kan gjennomføres.

Forslag

       På denne bakgrunn fremmes følgende

       Stortinget ber Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg som skal vurdere spørsmålet om et skille mellom stat og kirke, samt hvordan et slikt skille i så fall mest hensiktsmessig kan gjennomføres.