| |
DATO: 1995-05-30
SIDETALL: 5
Til Stortinget.
1. Innledning og bakgrunn for forslaget
2. Norsk våpenproduksjon og eksport
4. Strengere regler og norske arbeidsplasser
6. Delproduksjon og samarbeidsprosjekter
8. Hemmelighold omkring våpensalg
Ifølge Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 skal ikke Norge eksportere våpen til områder der det er krig, borgerkrig eller der krig truer. Ifølge Stortingets vedtak samme dag må det skje:
| « en omhyggelig vurdering av de uten- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område. » |
Dagens eksportregler bygger på dette prinsippvedtaket og er konkretisert gjennom retningslinjer for våpeneksporten som ble lagt fram 28. februar 1992. En rekke enkeltsaker de siste årene har vist at norske våpen likevel havner helt andre steder enn der de ifølge Stortinget og Regjeringen bør havne. Det er flere eksempler på at norskprodusert militært materiell har vært solgt til eller på annen måte havnet i områder der det er krig eller borgerkrig.
Da Stortinget nylig behandlet eksport av våpen og annet norsk militært utstyr til Tyrkia kom disse svakhetene i regelverket og praktiseringen av dette klart frem. I denne saken er det også blitt avdekket at norsk våpeneksport i for stor grad finner sted i hemmelighet og at opplysninger er svært vanskelig å få frem. Det er derfor et behov for at Stortinget foretar en grundig gjennomgang av alle sider ved norsk eksport av militært materiell.
Forslagene i dette dokumentet tar sikte på å stramme inn regelverket slik at Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksportlisenser blir mer i tråd med ordlyden i stortingsvedtaket av 1959 og slik at det blir et eksplisitt forbud mot å eksportere våpen og ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter.
Norge er stor eksportør av militært utstyr. Tall fra Forsvarskommisjonen viste at Norge eksporterte forsvarsmateriell for 2 milliarder kroner i 1989. For 1993 oppgis tallet til å være omlag 1,1 milliarder kroner. De største mottakerlandene i 1993 var Sverige (410 millioner), USA (120 millioner), Canada (120 millioner), Hellas (120 millioner), Tyskland (70 millioner), mens Tyrkia har mottatt militært materiell for minst 80 millioner kroner de siste to årene. I årene 1993 og 1994 gikk mesteparten av materiellet til vesteuropeiske land, men også land som De forente arabiske emirater, Singapore, Japan, Australia, New Zealand, Korea, Brasil, Costa Rica, Slovakia og Russland har kjøpt norskprodusert militært utstyr.
Norske bedrifter produserer et bredt spekter av militært utstyr til alle forsvarsgrener. De siste årene er det spesielt raketten Penguin som har fått mest oppmerksomhet, men Norge eksporterer alt fra militære soveposer til sprengstoff og høyteknologiprodukter.
Den kalde krigens avslutning og de siste årenes europeiske nedrustningsprosess har fratatt vestlig våpenindustri viktige markeder. Titusener av arbeidsplasser har gått tapt fordi verken myndigheter eller våpenindustrien var forberedt på den utviklingen vi nå er inne i. Også norsk våpenindustri har fått merke at etterspørselen etter militært materiell i vesten har blitt mindre. I denne sammenhengen er det svært viktig at staten tar et ansvar for å stimulere en omstilling fra militær til sivil industriproduksjon i de norske bedriftene som er mest avhengig av våpenproduksjon.
Slutten på øst/vest-konflikten og bortfallet av eksportmarkeder for våpen i Europa har ført til at våpenprodusenter er opptatt av å finne nye markeder. I dag er det særlig land i Midt-Østen og Sørøst-Asia som øker utgiftene til militære formål, og vestlige lands våpenprodusenter er i dag opptatt av å sikre seg høye markedsandeler på disse markedene. Vi må kunne regne med økt press fra norske våpenprodusenter for å myke opp eksportreglene slik at en kan selge til flere land enn tidligere. Regjeringen ga delvis etter for dette presset da de norske eksportreglene ble liberalisert i 1992.
Det er mange farer forbundet med en omlegging av norsk politikk på dette området i mer liberal retning. Det vil for det første innebære en klart økt risiko for at norskprodusert militært materiell brukes til å ta menneskeliv i kriger og konflikter. Det innebærer også en betydelig økt fare for at norskproduserte våpen brukes mot sivilbefolkningen av autoritære og udemokratiske regimer.
For det andre betyr økt eksport av militært materiell til andre enn nærstående land en betydelig økt fare for politisk press, sanksjoner og mulige terroranslag mot Norge fra land eller grupperinger som er i konflikt med land vi eksporterer våpen til. Norge har en åpen og eksportavhengig økonomi som er svært sårbar for sanksjoner eller trusler om sanksjoner med et visst omfang. Dersom norsk våpenindustri indirekte skal drive norsk utenrikspolitikk og involvere seg mer direkte i konflikter i for eksempel Midt-Østen, vil dette på sikt kunne bli en svært kostbar eksport for andre deler av det norske samfunnet.
For det tredje er det lite som tyder på at markedene i Midt-Østen og i Asia vil være store nok til at alle våpenprodusenter i vesten kan fortsette virksomheten som før. Dersom man skal opprettholde en utenrikspolitikk som bygger på at Norge ikke eksporterer våpen og ammunisjon til land i krig eller borgerkrig eller områder der krig truer, må vi regne med en nedgang i antall arbeidsplasser knyttet til våpenproduksjon. Fordi Norge ikke er avhengig av den norske våpenindustri har vi et bedre utgangspunkt enn mange andre land for å klare en slik omstilling
Mange av de landene som bruker store ressurser på import av militært materiell er svært problematiske samarbeidspartnere dersom en er opptatt av å føre en restriktiv eksportpolitikk som vektlegger norske utenrikspolitiske holdninger og prioriteringer. Mange land i Midt-Østen er diktaturer som systematisk bryter grunnleggende menneskerettigheter og land som videreeksporterer våpen til områder i verden med krig og borgerkrig.
Det har med jevne mellomrom blitt avslørt salg av militært materiell fra Norge til en rekke land vi i utgangspunktet ikke skal eksportere militært materiell til. På slutten av 1980-tallet ble avslørt at norsk tungtvann hadde havnet i India og Israel. I 1990 kom det frem at norskproduserte panservernraketter av typen M-72 havnet i borgerkrigene i Nicaragua og El Salvador. Også 1991 kom det frem opplysninger om at norskproduserte M-72 var kommet på avveier, men denne gang til Colombia. Videre har Norge eksportert betydelige mengder militært materiell til områder det har vært betydelig uenighet om har oppfylt de norske kravene til slik eksport. Et eksempel på dette er den norske eksporten til Tyrkia.
Disse sakene illustrerer hvor viktig det er å ha et restriktivt regelverk for eksport av militært materiell og en streng praktisering av dette regelverket. Særlig viktig er det å sørge for at samarbeidsavtaler med andre land gjør det mulig for Norge å stanse videreeksport.
Det er også nødvendig å kreve sluttbrukererklæringer ved all eksport av militært materiell og ved delproduksjon. Dersom dette ikke gjøres og heller ikke følges opp med kontroll fra norsk side, er sjansen stor for at norske våpen havner på det illegale våpenmarkedet eller videreeksporteres til områder med krig eller borgerkrig.
De siste årene har vi sett en klar liberalisering av det norske regelverket for våpeneksport. En av grunnene til at regelverket er blitt liberalisert er slutten på øst/vest-konflikten. Den nye sikkerhetspolitiske situasjon førte til at våpenindustrien tapte markeder i Europa og la et betydelig press på politiske myndigheter for å få økt adgang til våpeneksport til Midt-Østen og andre 3. verdenland.
Militærindustrien er en betydelig arbeidsgiver. Ifølge Forsvarets Forum er omlag 10.000 mennesker i dag tilknyttet denne industrien på forskjellige måter i Norge. Norge har, som de fleste andre land med militærproduksjon, en aktiv våpenlobby som presser på for at myndighetene skal tillate utvikling, produksjon og eksport av våpen. Denne lobbyen består av bedriftene innen bransjen og andre aktører som har interesser i bedriftenes utvikling, som f.eks. kommunestyrer, fagforeninger, og bedriftenes egne organisasjoner. I tillegg er det en rekke gjenkjøpsavtaler knyttet til militærindustrien. Et eksempel på dette er Ubåtavtalen fra 1983 med det tyske firmaet Thyssen Industri AG. Firmaet solgte 6 ubåter til Norge, mens de kjøpte norske tjenester for 7,2 milliarder kroner.
Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen legge frem en stortingsmelding med en handlingsplan for omstilling av våpenindustrien til sivil produksjon. En slik handlingsplan bør vise hvordan en kan trekke med forskningsmiljøer, industri og offentlig sektor i en felles tverrfaglig innsats for å « sivilisere » våpenindustrien og for å opprettholde og skape nye arbeidsplasser.
Reglene for norsk eksport av våpen og militært materiell bygger på Stortingets vedtak av 11. mars 1959 og de retningslinjer for eksport Utenriksdepartementet og Regjeringen har laget som følge av dette vedtak. Det viktigste i dette regelverket er at Norge ikke skal eksportere militært utstyr til områder hvor det er krig, hvor krig truer eller hvor det er borgerkrig. Men på tross av disse reglene har det flere ganger skjedd at norskprodusert militært materiell har havnet helt andre steder enn der de ifølge Storting og Regjering skal havne. Disse sakene viser at Regjeringen har for dårlig kontroll med hvor norsk militært materiell befinner seg. Men det er også svakheter ved det eksistrene regelverk som gjør at det i enkelte tilfeller kan reises tvil om hvorvidt et land skal få lov til å importere norskprodusert militært utstyr.
En forutsetning for at norskprodusert militært materiell ikke skal bli brukt i strid med Stortingets vedtak fra 1959 er at det stilles strenge krav i forhold til hvilke land som kan motta militært materiell fra Norge.
I 1992 kom det frem at Forsvaret selv deltar aktivt i markedsføringen av norskprodusert militært materiell i utlandet. Forsvaret har også selv økonomiske eierinteresser i produksjon av utstyr i enkelte saker, noe som bl.a. er tilfellet med de nye minesveiperne, der Forsvaret har lisensrettigheter. Det at Regjeringen, gjennom Forsvarsdepartementet og Forsvaret, støtter våpenindustrien på en slik måte, er med på ytterligere å understreke inntrykket av at Regjeringens sterke ønske om begrensninger i våpeneksporten gjelder for alle andre land enn Norge.
Regjeringens retningslinjer fra 28. februar 1992 deler land inn i ulike grupper. I landgruppe 1 finnes de landene som kan godkjennes som mottakere av våpen. I retningslinjene heter det at denne gruppen består av nordiske land og NATO-land og « av andre land som kan godkjennes av departementet som mottaker av våpen ».
Sosialistisk Venstreparti er sterkt uenig i at retningslinjene skal inneholde en helt åpen definisjon av hvilke land som Norge kan eksportere våpen og militært utstyr til. Sosialistisk Venstreparti vil foreslå at det blir gjort et klart og utvetydig vedtak i Stortinget som forbyr eksport av militært materiell fra Norge til land som har udemokratiske styresett, land som bryter grunnleggende menneskerettigheter og land som opptrer truende overfor andre stater.
Med en strengere lovgivning for eksport av våpen og militært utstyr kan Norge gå foran i arbeidet med større kontroll av verdens våpenhandel. Og Norge bør kunne forvente støtte i arbeidet for strengere regler og bedre internasjonalt samarbeid på dette området. De tyske sosialdemokrater skriver følgende i sitt internasjonale program:
| « For the Federal Republic of Germany, we demand a total stop to arms exports into countries outside NATO. As in the case armaments cooperation, there must be guarantees to the effect that the final destination will be within NATO. » |
Samtidig er det nå et viktig arbeid på gang for å få til en sterkere internasjonal kontroll av våpenhandel. Norge leder arbeidet med å lage et nytt multilateralt system for eksportkontroll som skal erstatte det gamle COCOM-systemet. Norge vil lettere kunne spille en aktiv rolle som leder i dette arbeidet dersom vårt eget regelverk er blant de strengeste i verden.
Den rivende våpenteknologiske utviklingen har gjort at både produksjonskostnader og utviklingskostnader i våpenindustrien er svært høye. Dette har igjen ført til at land går sammen om felles samarbeids- og utviklingsprosjekter for å få ned kostnadene og for å dra nytte av flere økonomiske og menneskelige ressurser enn det som kan mobiliseres i hvert enkelt land. Dette har ført til at regulering av og kontroll med eksport av delproduskjon er vel så viktig som kontroll med eksport av norskproduserte sluttprodukter.
Det er fristende å underlegge eksport av deler andre og mindre restriktive regler enn de som gjelder eksport av norskproduserte sluttprodukter. Det fører oss lett inn i en « prosentmoraldebatt » der diskusjonene dreier seg om hvor stor andel av sluttproduktet som må være norsk før det norske regelverket skal gjelde. Sosialistisk Venstreparti mener at utgangspunktet må være at Norge bare deltar i delproduksjon eller i samarbeidsprosjekter der vi har garantier for at sluttproduktet ikke havner i andre land enn de det norske regelverket for sluttprodukter godtar. Det må kreves sluttbrukererklæring og være mulighet for å sjekke at sluttproduktet havner der det skal.
For et land som ønsker å ha et restriktivt våpeneksportregime innebærer fellesprosjekter spesielle problemer. Det er særlig fristende å benytte andre regler enn de norske dersom det ferdige produktet ikke fremstår som norsk. Sosialistisk Venstreparti mener at en slik politikk lett vil føre til beskyldninger om dobbeltmoral og dermed gjøre det langt vanskeligere å ha troverdighet i arbeidet for strenge internasjonale regler. Det er derfor nødvendig å sikre at norsk deltagelse i ulike samarbeids- og utviklingsprosjekter skjer innenfor rammen av det norske eksportregelverket, og med det utgangspunkt at det ikke er eksport av våpen for å tjene penger som er målet, men at det norske forsvaret kan bruke sluttproduktet i sin virksomhet.
Et problem vi blir konfrontert med er faren for at land vi eksporterer militært utstyr til videreksporterer dette til andre land. Dette har de senere år vært særlig problematisk i forhold til USAs videreeksport av M-72-raketter på 80-tallet. Det har også blitt hevdet at tyrkiske myndigheter har videreeksportert våpen som opprinnelig stammer fra Norge. En grunn til at slike brudd på regelverket finner sted er at det ikke kreves sluttbrukererklæringer av alle land vi eksporterer militært materiell til. For å hindre at norske våpen kommer på avveie og for å forebygge fremtidige skandaler er det derfor nødvendig å stramme inn regelverket slik at det alltid kreves sluttbrukererklæringer. Dette må gjelde uansett mottakerland, og også ved eksport av norskproduserte deler, og ved deltagelse i samarbeids- og utviklingsprosjekter.
Sosialistisk Venstreparti vil foreslå at innvilgelse av eksportlisens for eksport av militært materiell forutsetter fremlegging av myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul, dvs. en erklæring som fastslår at reeksport ikke må finne sted uten norske myndigheters godkjennelse.
Den viktigste forutsetning for at regelverket for eksport av våpen og militært materiell skal bli praktisert slik det bør er offentlig innsyn. I dag gjør det omfattende hemmelighetskremmeriet at det for både Stortinget og media er store problemer med å finne ut hvordan regelverket blir praktisert.
Våpenindustrien er svært tilbakeholden med å gi opplysninger. Utenriksdepartementet har tatt dette problemet alvorlig og det er varslet nye rutiner for offentliggjøring og registrering av norsk eksport av militært utstyr. Det er imidlertid viktig at våpenhandelen ikke omtales i så generelle vendinger og med så fleksible begreper at det er vanskelige å skaffe seg et bildet av omfanget av eksporten. Videre er det idag for dårlige regler for å kunne kontrollere om norske våpen som blir eksportert, virkelig brukes til det de er ment å brukes til. Her må det arbeides for et bedre internasjonalt samarbeid.
Innsyn i norsk eksport av våpen og militært utstyr skal innebære at det offentliggjøres hva slags utstyr som selges, hvor de selges og i hvilke mengder det selges. En slik åpenhet om militærindustrien må også gjelde import av våpen og militært utstyr til Norge.
Utenriksdepartementet har etter Tyrkia-saken tatt viktige initiativ for at informasjonene skal bli bedre. Men det er uheldig at Utenriksdepartementet ser det som mest formålstjenlig å bruke Stortingets utvidede utenrikskomité til slike orienteringer. Informasjon om norsk salg av våpen og militært utstyr bør tas i åpne Storting, for eksempel i forbindelse med de utenrikspolitiske redegjørelser.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen om å legge
frem en stortingsmelding med en handlingsplan for omstilling av
våpenindustrien til sivil produksjon. En slik handlingsplan bør trekke opp
retningslinjene for et tverrfaglig nasjonalt forsknings- og
utviklingsprogram der en bruker ressurser fra ulike forsknings- og
bedriftsmiljøer til å omstille industrien.
Norge skal ikke eksportere våpen eller
ammunisjon til land som bryter grunnleggende menneskerettigheter, land med
udemokratiske styresett eller land som opptrer truende overfor andre land.
De retningslinjer som gjelder for
innvilgelse av eksportlisens for våpen og militært utstyr med selvstendig
funksjon skal også gjelde ved delleveranser.
Forutsetningen for at Regjeringen skal
godkjenne samarbeids- og utviklingsprosjekter om våpen og militært utstyr
med andre land er at sluttproduktet er relevant for forsvaret av Norge, at
eksport av sluttproduktet skjer innenfor rammen av det norske regelverket og
at Norge kan hindre eksport dersom dette viser seg å ikke være tilfelle.
Innvilgelse av eksportlisens for
eksport av militært materiell forutsetter fremleggelse av
myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring med reeksportklausul uansett
hvilket land det eksporteres til. Dette gjelder for eksport av
sluttprodukter, men også for eksport av deler og ved deltagelse i
samarbeidsprosjekter.