| |
DATO: 1995-06-01
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Stortingets arbeid med lovsaker og viktige prinsippsaker bærer preg av stor innsats og vilje til å bruke tid og krefter for å oppnå det beste resultat for land og folk. Like fullt kommer man ikke utenom at arbeidspress og tidspress til tider medfører at muligheten til å utøve et så godt arbeid som ønskelig begrenses. Derved blir lovgiver svært avhengig av det forarbeid som den utøvende statsmakt har utført og må ofte tilpasse seg de premisser som er lagt til grunn.
I motsetning til andre lands nasjonalforsamlinger har Stortinget i sitt daglige virke svært begrenset tilgang på egen og uavhengig ekspertise til å kvalitetsikre bl.a. lovarbeidet. Stortinget støtter seg til departementenes ekspertise, som er den samme som normalt står bak det enkelte forslaget. Selv om Norge er i den heldige stilling at embedsverket faktisk opptrer tillitvekkende og nøytralt, så kommer man ikke utenom det prinsipielt uheldige i departementenes dominerende rolle frem til vedtak er fattet. Det bør også pekes på at der synes å være en tendens i enkelte fagmiljøer, som bl.a. Stortinget støtter seg til, som på lengre sikt kan svekke tilliten til de råd og vurderinger som gis under behandlingen av saker, ref. SFTs uklare faglige rolle i forbindelse med « nitrogenrense-saken ».
Ved siden av den ekspertise som ligger i vedkommende departement, er det den mere eller mindre tilfeldige kompetanse som finnes i de enkelte stortingsgrupper eller i gruppesekretariatene/partisekretariatene, som avgjør evnen til å kvalitetsikre stortingsarbeidet.
Der er all grunn til å se nærmere på Stortingets selvstendige behov for juridiske og faglige ressurser og måter dette behov kan dekkes på.
Ved at der ikke er en rutinemessig, og derved politisk udramatisk etterprøving av vedtak, så oppstår det en uheldig « terskel » før evt. feil, i praksis, rettes opp. Kritikk mot utilsiktede konsekvenser av vedtak vil idag raskt politiseres og skape en reell barriere mot nødvendige korreksjoner. Ved at vedtak underlegges udramatisk, rutinemessig etterkontroll og kvalitetssikring, vil selve korreksjonen bli mindre politisk belastende og derved lettere å gjennomføre.
Fra kommunesektoren har det vært etterlyst et bedre konsekvensanalysearbeid knyttet til vedtak. Fra tidligere er en kjent med at regnskaps- og revisjonsbedrifter som utfører viktige oppgaver i arbeidslivet også har etterlyst bedre rutiner for kvalitetskontroll av lovgivers vedtak. Det er ikke helt ukjent at konsekvensene av vedtak ikke har samsvart med de intensjonene som lå til grunn.
Det gikk svært lang tid fra igangsettingen av en viktig sosialreform som avviklingen av institusjonene innen HVPU med de betydelige problemer den også medførte, til at et arbeid med å beregne og evaluere behovene ble iverksatt. Ved en bedre, selvstendig kvalitetskontroll og automatisk etterprøving er det grunn til å tro at endel av vanskelighetene kunne vært unngått på et tidligere stadium.
Også lovverk av typen straffeloven, har vist seg å trenge etterprøving og kontroll. Forslagstiller vil peke på at en regelmessig etterkontroll basert på erfaringene etter at vedtak har fått virke en stund, ikke behøver å medføre en urimelig stor arbeidsbyrde på Stortingets organer. Det må antas at det vil være et begrenset antall saker som tilsier behov for nærmere undersøkelser eller endringer. Arbeidsbelastningen i stortingsperiodene er slik at det bør være mulig å bruke tid på etterkontroll. Evt. merbelastning må uansett stilles opp mot den gevinst, som ligger i bedre kvalitet og større rettssikkerhet generelt.
Forslagsstiller vil peke på at en bør være åpen for valg av praktiske gjennomføringsmåter, men på samme måte som Riksrevisjonen rapporterer til Stortinget om gjennomføringen av budsjettvedtak, burde det være mulig å finne modeller hvor andre samfunnsinstanser som kommuner/fylkeskommuner, departementene, sivilombudsmannen, LO/NHO m.v. kan melde tilbake om erfaringer med lovvedtak m.v.
Det fremmes derfor forslag om å styrke Stortingets ansvar og rolle som lovgiver.
Det fremmes følgende
Stortinget ber Presidentskapet, evt. i
samarbeid med Regjeringen, å fremme forslag til endringer i Stortingets
arbeidsmåte slik at lover og andre sentrale vedtak underlegges en
rutinemessig etterprøving og en bedre kvalitetsikring.