| |
DATO: 1995-06-01
SIDETALL: 3
Til Stortinget.
Morsmålsundervisning er en sentral minoritetsrettighet
Morsmålet er grunnleggende for all læring
Morsmålsundervisningas plass i Mønsterplanen. Retningslinjer og tilskuddsordninger.
Morsmålsundervisninga gjennomføres ikke etter intensjonene
Retten til morsmålsundervisning må lovfestes
Rett til opplæring i og på eget språk er en sentral rettighet i et flerkulturelt samfunn. I et samfunn hvor minoritetene blir fratatt muligheten til å mestre og utvikle sitt eget språk, blir de også fratatt retten til en egen kulturell tilhørighet. Språket er uløselig knyttet til identitet og kultur.
Opplæring i morsmål gjør det mulig for språklige minoriteter å bevare kontakten med sine røtter. Dette er grunnleggende for den enkelte, men også viktig for storsamfunnet med tanke på utvikling av internasjonal kontakt. Det vil være en fordel for norsk samfunnsliv at landets innbyggere behersker mange språk og har kjennskap til ulike kulturer.
Norskfaget står sentralt i norsk skole. Morsmål - dvs. majoritetens morsmål - er skolens viktigste fag. Hovedbegrunnelsen for å gi morsmålsopplæring for majoritetsbarn gjelder også for tospråklige minoritetsbarn. Det er like viktig at tospråklige minoritetsbarn får utviklet morsmålet sitt gjennom undervisning som det er for norske barn.
Språket er ikke bare et kommunikasjonsmiddel, men også det viktigste redskapet for tanken. Det er bred faglig enighet om at oppøving og utvikling av språket som tankeverktøy er lettest å få til på barnas morsmål. Evnen til å forstå og bruke begreper er kanskje den viktigste enkeltfaktoren for å mestre og nyttiggjøre seg skolegang. Med morsmålet som utgangspunkt kan begrepsinnlæring og utvikling av evne til språklig resonnering og problemløsning bygge på de muntlige språkferdighetene og på hverdagsbegreper knyttet til barnas egen erfaringsverden. Når minoritetselever har lært og forstått sentrale begreper på morsmålet, gir dette et grunnlag for læring på norsk.
Ifølge NOU 1995:12 « Opplæring i et flerkulturelt Norge » som er utarbeidet av et bredt sammensatt utvalg av fagfolk på området, har argumentet om at minoritetsbarn ikke trenger opplæring på sitt morsmål, men bør lære seg norsk fortest mulig, liten vitenskapelig støtte. Utvalget gir følgende klare anbefalinger: « Opplæring i andrespråket (norsk) skjer best og mest effektivt når barnet også får opplæring i sitt morsmål. Slik sett øker morsmålsopplæring læringseffektiviteten i barnehage/skole for språklige minoritetsbarn. Opplæring i andrespråket bør for det andre skje samtidig med at elevene får faglig relevant morsmålsopplæring med et faglig innhold som også er relevant for deres skolegang. » Utvalgets flertall konkluderer med at det bør gis lovfestet rett til morsmålsopplæring for alle tospråklige minoritetsbarn i grunnskolen.
I Mønsterplanen for grunnskolen (M 87) er det gitt følgende målformulering for undervisninga for tospråklige minoritetselever:
| « En forutsetning for at elevene skal føle seg hjemme i to kulturer, er at de blir tospråklige. Skolen må ha som siktemål at elevene får utvikle funksjonell to-språklighet. Dette forutsetter en språktilegnelse som gir mulighet for en naturlig og situasjonsbetinget bruk av språkene. » |
Mønsterplanen vektlegger altså at elevenes språkutvikling skal rettes inn mot en fleksibel bruk av to språk, og at skolen skal bidra til denne utviklinga. Mønsterplanen inneholder egne fagplaner for morsmål og norsk som andre språk.
Staten bevilger øremerkete tilskudd til kommunene til undervisning i morsmål og norsk som andrespråk. Det er forutsatt at disse tilleggsressursene også kan brukes til tospråklig fagundervisning. Reglene for tilskuddsordningene er fastsatt i rundskrivene F47/87 og F 101/89 fra kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. I rundskriv F 101/89 er det slått fast at det timetallet det gis statstilskudd til, er et minstetimetall elevene har krav på.
Til tross for at morsmålsundervisning er nedfelt både i mønsterplanen og i statlige tilskuddsordninger, er det svært ulik praktisering av retningslinjene fra kommune til kommune. Både i Oslo og Bergen er det fattet politiske vedtak som begrenser retten til morsmålsundervisning. I Bergen kommune er det bare elever som får undervisning i norsk som andrespråk, som får morsmålsundervisning.
Oslo er det fylket i landet som har flest elever fra språklige minoriteter. Nærmere 40 pst av alle språklige minoritetselever i grunnskolen bor i Oslo. Ifølge grunnskolestatistikken for 1993 var det bare 15 % av Oslos tospråklige minoritetselever som fikk en form for morsmålsundervisning. En undersøkelse fra Osloskolen i 1990 viste at bare 25 % av førsteklassingene fra språklige minoriteter fikk sin første lese- og skriveopplæring på morsmål. Det er grunn til å tro at dette tallet nå ligger betydelig lavere. Siden undersøkelsen ble gjennomført, har Oslo kommune ytterligere innskrenket retten til morsmålsundervisning bl.a. ved å begrense det som gjenstår av morsmålsundervisning til en ren overgangsmodell med målsetting om at majoritetsspråket skal overta som redskap for faglig tilegnelse så fort som mulig.
De store variasjonene i hvordan kommunene praktiserer retten til morsmålsundervisning, viser at målene som er formulert i innvandringspolitiske meldinger, undervisningsplaner og rundskriv ikke er forpliktende nok. Det er særlig bekymringsfullt at det er de kommunene som har flest språklige minoritetselever - som Oslo og Bergen - som går i spissen for å begrense og undergrave retten til morsmålsundervisning. Hvis alle elever fra språklige minoriteter skal sikres like rettigheter uavhengig av hvilken kommune de er bosatt i og kommunens økonomi, er det nødvendig å lovfeste retten til morsmålsundervisning og bedre de statlige tilskuddsordningene.
Retten til morsmålsundervisning må timetallsfestes i fag- og timefordelingen på linje med andre fag. I NOU 1995:12 er det foreslått et timetall på 35 uketimer dvs. et gjennomsnitt på 3,5 timer i uka for hvert klassetrinn, men fordelt med flest timer på de laveste alderstrinnene. De statlige tilskuddsordningene til morsmålsundervisning må gi kommunene 100 % refusjon ut fra de reelle kostnadene til undervisninga. Tilskuddene må fortsatt være øremerket.
Ved innføring av lovfestet rett til morsmålsundervisning vil det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i de definisjonene av begrepene morsmål og tospråklig minoritetselev som er gitt i NOU 1995:12 « Opplæring i et flerkulturelt Norge ». Tospråklig minoritetselev defineres som « en elev som kommer fra en språklig minoritet i Norge med et annet morsmål enn norsk og samisk og som har norsk som sitt andrespråk ». Morsmålet til et minoritetsbarn defineres som « språket som snakkes i barnets hjem, enten av begge foreldrene eller av den ene av foreldrene i kommunikasjon med barnet. »
Lovfestet rett til morsmålsundervisning vil kreve flere tospråklige lærere. Spesielle forkurs og særlig tilrettelagt undervisning ved lærerhøyskolene kan gjøre det mulig å rekruttere flere tospråklige minoritetsstudenter til lærerutdanning. Det må satses på nasjonale etterutdanningsopplegg både for norske lærere og for tospråklige lærere. Tospråklige lærere med ikke godkjent lærerutdanning fra utlandet må sikres tilbud om supplerende utdanning som kan gi lærerkompetanse. Læremiddelutvikling og annet pedagogisk utviklingsarbeid må få høy prioritet. Midler til nødvendig pedagogisk opprustning av undervisninga for tospråklige minoritetselever må innarbeides i statsbudsjettet som øremerkete tilskudd.
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1. | Stortinget ber Regjeringa legge fram forslag til endring i lov om grunnskolen som sikrer tospråklige minoritetselever rett til morsmålsundervisning. |
| 2. | Stortinget
ber Regjeringa legge fram en nasjonal plan for pedagogisk opprustning av undervisninga
for tospråklige minoritetselever. Midler til å gjennomføre planen må innarbeides
i statsbudsjettet som øremerkede tilskudd. |