Lenke til Stortingets hovedside  

Dok.nr.8:93 (1994-1995)
Forslag fra stortingsrepresentantene Eva R Finstad, Kaci Kullmann Five og Bjørn Hernæs om aktiv bruk av skogplanting for å motvirke drivhuseffekten

DATO: 1995-06-01

SIDETALL: 4

       Til Stortinget.

INNHOLD

1. Innledning

2. Lysebu-erklæringen - klimagruppens utredning

3. Vurdering.

4. Forslag

1. Innledning

       I Dok.nr.8:47 (1988-1989) - Innst.S.nr.154 (1988-1989) fra stortingsrepresentantene Kaci Kullmann Five og Johan C Løken om forebyggelse av klimaendring ved bruk av fossile ressurser gjennom biologisk resirkulering av karbondioksyd heter det:

       « I dette dokumentet foreslås økt skogproduksjon som virkemiddel mot drivhuseffekten. Ved utnyttelse av fossile ressurser til energiformål, blir det frigitt karbondioksyd (CO2). Dette er den viktigste kilde til klimaendring i form av den såkalte drivhuseffekten; - vårt mest alvorlige miljøproblem.
       Denne forurensningen lar seg ikke rense vekk i selve forbrenningsprosessen, idet frigjøring av CO2 er en direkte følge av omdanningen til energi.
       Problemet er beskrevet i Verdenskommisjonens rapport, Langtidsprogrammet og St.meld.nr.46 (1988-1989) uten at reelle mottiltak er anvist. Som forvalter av fossile ressurser i et betydelig omfang, har Norge et særlig ansvar for å ta initiativ for å møte denne utfordringen.
       I dette forslaget er det tatt opp tiltak for å avdempe dette problemet gjennom resirkulering av CO2 ved at det på nytt bindes i plantemateriale. Dette kan effektivt skje gjennom skogproduksjon. Metoden innebærer at drivhuseffekten forebygges, og at energiinnholdet i fossile ressurser tas vare på gjennom oppbygging av nye ressurser. Tiltaket har gunstig effekt på klimaet og forurensningssituasjonen utover det som følger av bindingen av CO2. Tiltakene er under en del forhold lønnsomme i seg selv og har en del av et oljefonds egenskaper. De har en gunstig regionalpolitisk effekt og kan gis en form som gir en rekke positive virkninger i utviklingslandene. »

2. Lysebu-erklæringen - klimagruppens utredning

       Den 6. juni l989 fattet Stortinget vedtak om å oversende forslaget til Regjeringen for vurdering i forbindelse med det videre arbeid med oppfølging av Verdenskommisjonens rapport. I Lysebu-erklæringen går Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre inn for å føre dette arbeidet videre.

«Regjeringen(Syse) vil utrede skogproduksjonens evne til CO2-opptak og vurdere økt skogplanting som et ledd i strategien mot klimaendring nasjonalt og internasjonalt », heter det i erklæringen av 4. oktober 1989.

       Rapporten fra Den Interdepartementale Klimagruppen av mars 1991 gjennomgår disse spørsmålene i kapitlet 8.7.2. Skog og skogproduksjon som middel mot CO2-binding i atmosfæren. Det heter:

       « Gjennom utredningen « Skog og skogproduksjon i Norge som virkemiddel mot CO2-opphoping i atmosfæren » har Institutt for skogfag ved Norges Landbrukshøgskole vurdert bindingspotensialet for CO2 i skog og lønnsomheten ved slike tiltak.

Binding av CO2 med dagens skogpolitikk
       Det er i dag et større stående volum i norske skoger enn noensinne tidligere. Dette volumet er bygget opp parallelt med et aktivt skogbruk med klare næringspolitiske og distriktspolitiske mål Den årlige bruttotilveksten i de norske skogene er i dag ca 17,7 mill. m3 stammevolum under bark. Medregnet bark, røtter, greiner mv. tilsvarer dette en årlig binding på i størrelsesorden 27 mill. tonn CO2, eller omlag 80 % av det samlede CO2-utslippet i forbindelse med menneskelige aktiviteter. I tillegg til dette kommer CO2-bindingen i humuslaget og jordbunnen. Samlet utgjør dette den årlige bruttobindingen av CO2 i norsk skog.
       Den årlige netto-bindingen er anslått til ca 7,7 mill. tonn CO2, eller ca 22 % av det totale menneskeskapte utslippet av CO2. Den opptrukne skogpolitikk, som har ressursbevaring, ressursoppbygging og ressursutnyttelse som hovedmål, har altså ført til binding av store mengder CO2 gjennom økning av skogens biomasse.

Vurdering av skogbrukstiltak med sikte på økt binding og reduserte atmosfæriske utslipp av CO2.
       Det er mulig å øke skogens biomasse betydelig i forhold til dagens nivå. Dels vil dette føre til at skogens betydning som « CO2-bank » øker, dels vil dette føre til økt årlig netto-binding av CO2 over en lengre periode.
       Slik biomasseoppbygging kan gjennomføres ved flere ulike tiltak som kan grupperes i to hovedgrupper:
-etablere skog på produktive arealer som i dag er skogløse eller sparsomt bevokste med skog gjennom skogreising på Vestlandet og i Nord-Norge, grøfting og tilplanting av myrer og torvmarksarealer, tilplanting på marginale jordbruksarealer og jordbruksarealer ute av drift.
-øke den årlige produksjonen på arealer som allerede er skogkledde gjennom økt aktivitet i det ordinære skogbruket, gjødsling av mineralmark, tettere plantinger mv.
       Som et meget effektfullt, men svært kortsiktig tiltak, kan man også øke CO2-bindingen ved redusert avvirkning, men dette vil såvidt raskt utlignes ved økt nedbryting av skogens ressurser at det neppe kan komme på tale som klimapolitisk tiltak.
       Alle de tiltak man her snakker om med sikte på økt CO2-binding i biomasse er kjente tiltak i den forstand at de inngår i dagens skogbruksmetoder. Man har derfor teknologi, kunnskaper og infrastrukturer til å gjennomføre tiltakene.
       I utredningen fra Institutt for Skogfag har man gjennomført nytte/kostnadsvurderinger for en rekke aktuelle skogbrukstiltak som gir økt biomasseproduksjon i skogen. Den ene hovedhensikten har dels vært å anslå kostnadene ved ulike tiltak, dels å anslå kostnadene på en slik måte at tiltak i skogbruket kan vurderes i forhold til tiltak i andre sektorer. Resultatene er uttrykt som reduksjon i utslipp av CO2-ekvivalenter (kg) pr. netto kostnadskrone og er harmonisert med beregningsmåten som er benyttet i SFTs « Tiltakskatalog for reduksjon av klimagasser ». En annen hensikt har vært å vurdere tilgjengelighet til arealene og mulige konflikter i forhold til annen arealanvendelse.
       Forutsetninger og beregningsmetoder fremgår av utredningen. I denne sammenheng må understrekes at man ikke har lagt inn eventuelle klimapolitiske avgifter som f.eks. en avgift på CO2-utslipp. Dersom man hadde lagt inn en slik avgift, ville dette økt gevinsten ved skogbrukstiltak tilsvarende størrelsen på avgiften.
       Utredningen viser at tiltak med sikte på økt biomasseproduksjon i skog er svært effektive med hensyn til binding av CO2. Med maksimal gjennomføring på hele det tilgjengelige arealet er man i løpet av 40 år teoretisk sett i stand til å øke den årlige nettobinding av CO2 nesten opp på et nivå som tilsvarer dagens totale menneskeskapte CO2-utslipp.
       Nedstående tabell angir de teoretiske reduksjonspotensialene i forhold til dagens utslipp av CO2 henholdsvis 10, 20, 30 og 40 år etter at tiltakene er satt iverk. Laveste tall i intervallet illustrerer det anslåtte reduksjonspotensiale ved liten grad av konflikt i forhold til andre interesser som naturvern og friluftsliv. Høyeste tall angir det teoretiske reduksjonspotensialet, uten at gjennomførbarheten har vært nærmere vurdert. Ved den skjønnsmessige vurdering av arealer med liten konflikt har utrederne bl.a. trukket inn Fylkesmennenes Miljøvernavdelinger.

  Antall år etter iverksettelse
  10 20 30 40
Reduksjonspotensiale (%) 5-22 9-41 12-48 20-0


       Tabellillustrasjon av potensialet for CO2-binding ved gjennomføring av tiltak i skogbruket. Reduksjonspotensialene er angitt i forhold til dagens utslipp av CO2.
       Utredningen indikerer videre at de fleste tiltak gir stor binding av CO2 i forhold til kostnadene. Uttrykt som bundet CO2 i kg pr. kostnadskrone ligger flere av tiltakene omkring 15-20 kg bundet CO2 pr. investert krone. Noe av tiltakene omtales også som gratis med tanke på CO2-binding. Tiltakene er ikke vurdert i KLØKT-sammenheng, men SFT har i sin « Tiltakskatalog for reduksjon av klimagasser » vurdert dette til å være relativt effektive tiltak i forhold til tiltak i andre sektorer. (Statistisk Sentralbyrå: KLIMA, ØKONOMI OG TILTAK (KLØKT). Mars 1991)

Vurdering av tiltakene. Usikkerhet og interessekonflikter.
       I hvilken grad det er aktuelt å gjennomføre tiltak i skogbruket med sikte på økt biomasseproduksjon - og dermed økt CO2-binding, vil først og fremst avhenge av om man finner dem relevante innenfor en kostnadseffektiv klimapolitikk og i lys av de klimafordeler dette gir. I denne sammenheng er det også av betydning at tiltakene er kjente i den forstand at man har den nødvendige teknologi, kunnskap og infrastruktur til å gjennomføre slike tiltak.
       Utredningen peker på at den type tiltak man her vurderer også kan medføre negative konsekvenser for naturmiljøet og i forhold til rekreaksjonsinteressene. Generelt må konfliktene antas å øke med økende omfang.
       De negative miljømessige effekter vil hovedsakelig knytte seg til følgende forhold:
-Skogreisingstiltak i utmark og grøfting og gjødsling av myrer og våtmarker medfører fare for et mer ensartet naturmiljø og fare for reduksjon av det økologiske mangfold. Treslagskifte kan redusere andelen rike lauvskog forekomster som har stor betydning for flora, fauna og naturopplevelse.
-Grøfting vil kunne føre til økte metanutslipp fra myrer og våtmarker. I utredningen er dette imidlertid innkalkulert. Omregnet i CO2-ekvivalenter er gevinsten ved økt CO2-binding betydelig større enn effekten av økte metanutslipp.
-Tilplanting av tidligere marginale jordbruksområder kan medføre endringer av kulturlandskapet og bidra til reduksjon av opplevelsesrikdom og økologisk mangfold.
-Skoggjødsling på mineralmark kan bidra til økologiske endringer og representerer også en økt risiko for økt avrenning av næringsstoffer til vann og vassdrag.
       Totalt sett vil altså både artsmangfold og økologiske sammenhenger kunne påvirkes negativt av disse tiltakene. En nærmere vurdering av slike konsekvenser må derfor også foretaes i lys av de klimafordeler tiltakene representerer.
       I hvilken grad slike negative konsekvenser som her er omtalt vil inntreffe, vil være avhengig både av omfanget på eventuelle tiltak og fordelingen av dem. Dette må avklares dersom det blir aktuelt å gå videre med konkret planlegging. Også her vil skogbruksmyndighetene ha kjente opplegg å forholde seg til. Når det gjelder økt skogbruksmessig aktivitet i kyststrøkene, foregår dette slik at miljøvernmyndighetene trekkes inn. Ved gjennomføring av skogbrukstiltak i en klimasammenheng kan det være naturlig å velge en tilsvarende arbeidsmåte. Det er viktig i denne sammenheng å understreke at man vil kunne inkorporere de aktuelle tiltak i en planmessig og god skogskjøtsel. Dette er i tråd med det man ser på mange eiendommer som i dag drives på en slik måte at man både ivaretar kravene til økonomisk og biologisk forsvarlig skogsdrift og de nødvendige hensyn til naturmiljø og friluftsliv. Det vil således gjennom en planmessig og god skogskjødsel være mulig å bidra til økt karbonbinding samtidig som andre interesser ivaretas.
       I skogpolitisk sammenheng har man gjennom bl.a. Stortingets behandling av St.meld.nr.18 (1984-1985) om Næringspolitikken i skogbruket og Stortingets senere budsjettbehandlinger, lagt seg på et lavere omfang når det gjelder tiltak for biomasseoppbygging enn de tiltak som her er nevnt. Av hensyn til dagens markedssituasjon er det ikke nødvendig med tiltak i den størrelsesorden som her vurderes. Dersom det av klimapolitiske årsaker viser seg ønskelig å gå inn med tiltak for økt CO2-binding i skogbiomasse er det derfor nødvendig å vurdere hvilke konsekvenser dette kan få for markedssituasjonen for norsk trevirke. Prognoser fra ECE (Timber Committee) og pågående vurderinger i EF/EFTA-prosessen indikerer, basert på tilgang og forbruk på 80-tallet, at EF/EFTA-området også rundt århundreskiftet vil være et underskuddsområde for trebaserte industriprodukter.

Oppsummering
       Det er flere grunner til at skogproduksjon kan være av interesse når det gjelder binding av atmosfærisk CO2:
-Skog binder mye CO2 over en forholdsvis lang periode.
-Skogproduksjon gir fleksibilitet i en situasjon der mange faktorer i forbindelse med drivhuseffekten og klimaendring er preget av stor usikkerhet.
-Tiltak i skogbruket gir stor bindingseffekt pr. kostnadskrone.
-De aktuelle tiltakene i skogbruket kan gjennomføres raskt og effektivt, fordi man har nødvendig infrastruktur, kompetanse og teknologi tilgjengelig. Tiltakene kan gi positiv sysselsettingseffekt.
-Biomassen i skog kan benyttes til energiformål og dermed redusere bruken av fossilt brensel.
-Omfanget av tiltak i skogbruket må vurderes opp mot tiltak i andre sektorer for å sikre kostnadseffektive løsninger. »

       Klimagruppen av mars 1991 ga følgende tilråding:

       « Klimagruppen tilrår at mulighetene for økt binding av CO2 gjennom skogbrukstiltak blir nærmere vurdert. Dels må miljømessige konsekvenser vurderes i lys av de klimafordeler tiltakene gir, dels må tiltakene avveies kostnadsmessig mot tiltak i andres sektorer. »

3. Vurdering.

       Det er dessverre skjedd lite med disse spørsmålene, bortsett fra enkelte avgrensede utredninger. Saken er imidlertid like aktuell og Norge bør derfor både nasjonalt og internasjonalt arbeide for en mer aktiv skogpolitikk hvor klimapolitikken innarbeides.

       Klimagruppens rapport dokumenterer på en overbevisende måte at tiltak i skobrukssektoren er blant de mest virkningsfulle og kostnadseffektive tiltak som finnes, for å motvirke drivhuseffekten. En skogbruksstrategi er av særlig interesse fordi den på en bærekraftig måte nyttiggjør det karbonet som frigjøres ved bruk av fossile naturressurser. I tillegg til tiltaket åpenbart i takt med en ansvarlig naturforvaltning og føre-var-prinsippet. Det er såldes enestående med skogplanting at det uansett andre tiltak, vil være nyttig i arbeidet for å motvirke en bekymringsfull utvikling.

       På denne bakgrunn, og i lys av klimapolitikkens viktighet, er det uheldig at det er gått 4 år siden anbefalingene fra klimagruppen forelå, uten at vi er kjent med at det foreligger konkret oppfølging fra Regjeringens side. Vi vil derfor, under henvisning til behovet for tiltak mot drivhuseffekten forårsaket av frigjøring av CO2, fremme forslag i overensstemmelse med dette.

4. Forslag

       Stortinget ber Regjeringen:

-evaluere skogproduksjonens evne til CO2-opptak og vurdere denne som et ledd i strategien mot klimaendring
-gjennomgå norsk skogpolitikk, med sikte på bevisst forebyggelse av klimaendringer
-ta initiativ i internasjonale organer til utforming av en global skogpolitikk.
-utrede mulighetene for internasjonale avtaler som forplikter utbyggere og eiere av fossile lagerressurser til fremme av skogproduksjon.

1. juni 1995.
Sist oppdatert 24. august 2004 av Stortingets administrasjon