| |
DATO: 1995-11-03
SIDETALL: 4
Til Stortinget.
Behov for reformer - privat meieridrift.
De økonomiske konsekvenser av Riksoppgjørs- og melkekvotesystemet antas å ha blitt svært omfattende. Derfor vil gode muligheter for private meierier til å etablere seg i et system med fri konkurranse komme forbrukerne til gode i form av lavere priser.
Det hersker stor forvirring og motstridende påstander når det gjelder kostnader eller lønnsomhet ved dagens ordninger innen meierisektoren.
Tidsskriftet Kapital foretok en økonomisk vurdering av meierisamvirkets utvikling i 1993. Det ble slått fast at driftskostnadene ved Norske Meierier har økt kraftig de siste årene på tross av at både antallet bønder, melkeproduksjonen, antallet meierier og meieriansatte har gått ned. (Kapital nr. 12/93.)
I Bondebladet 30. august 1995 sier styreformann i Norske Melkeprodusenters Landsforbund/Norske Meierier, Kåre Syrstad, følgende: « Riksoppgjøret er ett av våre mest vellykkede distriktspolitiske virkemidler. »
Meierisamvirket har i praksis monopol på kjøp og salg av melk og jevner ut melkeprisen mellom medlemmene gjennom Riksoppgjøret.
Med en omsetning på om lag 11 milliarder kroner, er meieriindustrien landets største samvirkeorganisasjon. Av bøndenes egne organisasjoner er det bare kjøttsamvirket som kan måle seg i omsetning og sysselsetting. Meierisamvirket er selve hjertet i norsk landbrukssamvirke.
Meierinæringen er delt i én produsentorganisasjon og én salgsorganisasjon. Melkeprodusentene sitter selv i styret for begge organisasjonene og med en felles styreleder. Produsentorganisasjonen heter Norske Melkeprodusenters Landsforbund (NML) og salgsorganisasjonen heter Norske Meierier (NM).
Nøkkelinformasjonen nedenfor gir en kortfattet oversikt over hva meierisamvirket samlet sett består av.
| - | Om lag 28.000 melkeprodusenter over hele landet eier og driver meierisamvirket. Målet er å få omsatt eiernes produksjon til høyest mulig pris. |
| - | Med en årsomsetning på om lag 11 milliarder kroner og 5.600 ansatte, tilhører meieriindustrien landets største næringsmiddelindustri. |
| - | Til sammen produserer eierne vel 1.700 millioner liter kumelk og 25 millioner liter geitemelk. |
| - | Vel halvparten av melken selges som drikkemelk. Den andre halvparten selges som andre melkeprodukter. |
| - | Melken fordeles på til sammen 100 forskjellige anlegg rundt om i landet. |
| - | Forbrukerne finner igjen melken i 200 forskjellige produktvarianter i butikkene. |
| - | Anleggene drives og administreres av 18 forskjellige meieriselskap. |
| - | Selskapene blir nå regionalisert med sikte på å etablere fem regionselskap. |
| - | Hvert år eksporteres 27.000 tonn ost til en verdi av nærmere 600 millioner kroner. |
| - | Norske Melkeprodusenters Landsforbund (NML) er en sammenslutning av landets 18 meieriselskap. NML er også melkebøndenes interesseorganisasjon. |
| - | TINE Norske Meierier er et andelslag eid av landets 18 meieriselskap. NM har ansvaret for produksjonsplanlegging, distribusjon, produktutvikling og markedsføring av meieriprodukter over hele landet og i utlandet. |
| - | Meierisamvirket har i praksis monopol på kjøp og salg av fersk melk. For ost og andre produkter er Norske Meierier en tung aktør i markedet, men samvirket har ikke monopol. |
| - | Meierisamvirket jevner ut melkeprisen mellom medlemmene gjennom Riksoppgjøret for melk. Men prisen kan variere fra selskap til selskap. |
| - | Meierisamvirket samarbeider tett med andre deler av landbrukssamvirket. |
Fremskrittspartiet mener det må kreves nye løsninger på mange utfordringer i meierisektoren i årene som kommer og vil komme tilbake til dette spørsmålet senere.
Stadig flere kritiske røster hever seg mot dagens ordninger, bl.a. har finanstidsskriftet Kapital gitt et lite flatterende bilde av meierisamvirket. Det sies følgende i Kapital nr. 12/93:
| « Sammen med 18 selvstendige meieriselskap i landet hadde Norske Meierier salgsinntekter på drøyt 9 milliarder kroner i fjor. Meierisamvirket hadde kostnader på over 4 milliarder kroner med å ta i mot melken og gjøre den om til meierivarer i 200 ulike varianter. Enkel matematikk skulle tilsi at landets melkebønder dermed fikk utbetalt 5 milliarder kroner for råstoffet. Men nei! De får mye mer! Takket være grunntilskudd, driftstillegg, distriktstilskudd og prissubsidier på i alt 3,5 milliarder kroner, får bøndene 8,2 milliarder kroner til fordeling for å levere melk til sin egen bedrift - meierisamvirket. Fordelt på landets 27.568 melkebønder skulle det i gjennomsnitt gi en utbetaling på 300.000 kroner. |
Det er vanskelig å si noe om produktiviteten i det norske meierisamvirket. Det er bygget opp annerledes enn i våre naboland og fungerer som et monopol delvis regulert av norske myndigheter. Det vi imidlertid vet er at driftskostnadene ved norske meierier har økt kraftig de siste årene på tross av at både antall bønder, melkeproduksjonen, antall meierier og meieriansatte i den samme perioden har gått ned. Mens det i 1988 var 6.500 ansatte ved 138 meierier, var det i 1993 5.500 ansatte ved 100 meierier. I 1988 kostet driften av meieriene 2,8 milliarder kroner. Fem år senere har meieriene en driftskostnad på 3,3 milliarder kroner. Det vil si en kostnadsøkning på nærmere 500 millioner kroner eller 17 prosent. (Til sammenligning har konsumprisindeksen fra desember 1988 til desember 1993 steget med 16,4 prosent. Kilde: SSB.)
Driftskostnadene vi her snakker om dekker transport, produksjon av meierivarer som konsummelk, smør, ost, yoghurt osv. Meieriselskapene tar seg kun av salget av flytende varer som melk, yoghurt, rømme og fløte, og har kostnader forbundet med salg og distribusjon av disse varene. Alle « faste » meierivarer som smør, ost, melkekonserver osv. blir solgt gjennom Norske Meierier i et felles salgsapparat. Norske meierier har ikke anledning til å øke prisene på de varene de selger for meieriselskapene. Dermed oppstår det hvert år et betydelig bokført underskudd i Norske Meierier. Ledelsen i Norske Meierier får anfall hver gang noen nevner at selskapet går med underskudd. I årsregnskapet til Norske Meierier er det for 1993 ett års underskudd på 696 millioner kroner. Denne « regningen » blir sendt videre til det såkalte Riksoppgjøret og står oppført som en kostnad på drift av Norske Meierier.
Fremskrittspartiet mener det finnes et stort potensial for en mer effektiv og rasjonell meierisektor. I samband med vurderingene av virkningene av et medlemskap i EU for landbrukssektoren i 1993 fant man at meieriene var minst konkurransedyktige overfor EU. Til forskjell fra andre bransjer i næringsmiddelindustrien har det ikke engang vært intern konkurranse i meieriindustrien. Norske meierier har vært i en unik monopolsituasjon. I for eksempel Danmark og Nederland ligger prisene på melkeprodukter 50 - 20 pst. lavere enn i Norge. De om lag 100 norske meieriene håndterer i dag under halvparten av den melkemengden som de fire - fem danske meieriene håndterer i løpet av et år. Det konkluderes med at Norske Meierier har for høy produksjonskapasitet, for mange ansatte, er lite effektiv og for produsentstyrt. (Dagens Næringsliv 2.12.93.)
Riksoppgjøret er i prinsippet en stor felleskasse for hele melkesektoren hvor alle inntekter fra salg av melk og melkeprodukter kommer inn. Når alle kostnader forbundet med foredling og omsetning av produktene, samt regulering og forsyning av markedet er dekket, gjøres kassen opp og overskuddet fordeles tilbake til alle melkeprodusentene.
I dag leverer alle melkeprodusenter sin melk til samvirkemeieriene. Andre foredlingsbedrifter kjøper råvaren av samvirket. Eksempler på dette er Kavli, Maarud/Kraft, Nestlé og Synnøve Finden. Det viktigste stikkordet for Riksoppgjøret er utjevning. Ordningen går ut på å jevne ut melkeprisen på landsbasis slik at alle landets melkeprodusenter får samme inntektsmulighet og forbrukeren kan kjøpe melk og melkeprodukter til samme pris over hele landet. Hensikten med Riksoppgjøret er først og fremst å skape like vilkår for melkeprodusenter, meieriindustri og forbrukere over hele landet.
Norske Meierier har frem til i dag reelt sett hatt enerett på mottak og omsetting av melk, som foretas internt i meierisamvirket.
Omsetningsloven hjemler bruk av en omsetningsavgift som er blitt erstattet med intern inntektsutjevning (Riksoppgjøret).
Den sterke utviklingen på transportsektoren og av kjøleteknikken gjorde at produksjonsmeieriene (lokalisert utenfor byene) i mellomkrigstiden kunne ta opp konkurransen på konsummelkmarkedet. Dette kombinert med høy melkeproduksjon skapte hard konkurranse mellom meieriene. Etterhvert innførte melkeprodusentene kollektive tiltak for å beskytte pris og inntekt. Utjevningsavgiften førte til en form for tvungen monopolisering i melkemarkedet, og bidro til at Meierisamvirket nå tar imot nesten all melk.
Norske Meieriers Eksportlag (senere Norske Meieriers Salgssentral) ble dannet i 1928. For at salgsinntektene av meieriproduktene skulle bli størst mulig, ble meieriproduktene omsatt innenlands til ulike priser (prisdiskriminering).
Rent praktisk er dagens inntektsutjevning knyttet til Riksoppgjøret som ble etablert i 1942. Riksoppgjøret inntektsføres hver måned med de ulike meieriprodukters grossistpris eller avregningspris multiplisert med de respektive produktmengder og statstilskudd. Samtidig krediteres distriktsmeieriselskapene for sine utgifter til produksjon og transport samt utgifter til drift av meierienes sentralledd, markedsregulering, markedsføringskostnader osv. Forskjellen mellom inntekter og utgifter i Riksoppgjøret danner så melkens riksgrunnpris, som er utgangspunktet for den pris som utbetales til melkeprodusentene.
Meierienes marginsystemer er sentralt både for utbetalingspris og meierienes incentiv til effektiv drift. Marginen er alle meierienes gjennomsnittskostnader for enkeltprosesser, og utgangspunkt for den pris det enkelte distriktsmeieri mottar av Riksoppgjøret. Klarer et distriktsmeieri for en bestemt prosess å presse kostnadene lavere enn den fastsatte marginen, legges grunnlaget for høyere utbetalingspris enn riksgrunnpris til meieriets medlemmer (melkeprodusentene). Marginsystemet gir dermed det enkelte meieriselskap et samvirkeinternt incentiv til å produsere mer effektivt enn de andre meieriene. Pr. i dag er det relativt store forskjeller i utbetalt melkepris til melkebøndene fra ulike distriktsmeieri, og dette skaper diskusjoner om inntektsutjevningssystemet og grensene for distriktsselskapene. Det er i praksis umulig for en melkeprodusent å skifte meieriselskap dersom vedkommende skulle ønske å få bedre pris for melken ved å bytte selskap.
Ved spesialisering av produksjoner til ett eller få meieri, blir grunnlaget mindre til å utforme gode kalkylemarginer. Dette gjelder særlig der kun ett meieri har en bestemt type prosess. Samvirkets interne incentiv til effektivisering blir da redusert ved at utbetaling ikke påvirkes av forholdet til andre meieriselskap.
Et viktig trekk ved dagens system er at meierisamvirket ikke i nevneverdig grad har ytre incentiv til rasjonell og kostnadseffektiv drift fra konkurrerende meieriselskap. Meierisamvirkets struktur og effektivitet blir i liten grad prøvet mot andre løsninger. Meierisektoren i Norge møter kun en svært begrenset konkurranse fra regulert import av ost og yoghurt, og indirekte konkurranse fra meieriproduktenes substitutter. Den innenlandske konkurransen på ost er økende.
En viktig side ved systemet er knyttet til produktvariasjon og forbrukernes muligheter til å styre produktutviklingen. Forslagsstilleren vil peke på at uten konkurrerende produsenter mangler meierisamvirket et sentralt incentiv til en produktutvikling og produktsammensetning etter forbrukernes egne ønsker. En eventuell opprettelse av private meierier eller økt importkonkurranse vil bedre dette.
Fremskrittspartiet mener dagens system med å jevne ut lønnsomheten mellom produkt ved kryssubsidiering fremmer en dårlig samfunnsøkonomisk tilpasning.
Hjemmel til bruk av utjevningsavgiften kan ha stor praktisk betydning ettersom muligheten til å ilegge en slik avgift vil fungere som et etableringshinder. Dette skyldes at private meierier gjennom avgiften blir en del av Riksoppgjørssystemet. Det er dermed Meierisamvirkets produksjonsstruktur, produksjonskostnader og produktutvalg som vil avgjøre hvilke priser et privat meieri vil kunne betale sine melkebønder for melken de leverer. Dersom en privat produsent må betale sine melkeleverandører en pris som i realiteten fastsettes av konkurrenten, vil det kunne skape betydelig forretningsmessig usikkerhet.
Reguleringene av markedene for meieriprodukt foregår i dag stort sett internt i Meierisamvirket. Markedene for meieriprodukt omfattes av Omsetningsrådets arbeid i svært liten grad. Det alt vesentligste av markedsreguleringskostnadene fremkommer dermed ikke i Omsetningsrådets regnskap.
Riksoppgjørssystemet har åpenbare negative konsekvenser for ressursutnyttelsen. Det synes klart at anledningen til å ilegge private meierier en utjevningsavgift, og dermed innlemme dem i Riksoppgjøret, bidrar til å hindre nyetableringer i denne sektoren. I tillegg forhindrer Meieriselskapsloven at melkebønder har anledning til å ta sine melkekvoter over til et privat meieri.
Fremskrittspartiet viser til at det private engasjement som er blitt vist rundt flere nedleggingstruede meierier, er et tegn på at nye meierier kunne bli etablert dersom det ikke var etableringshinder. I dagens system med melkekvoter som ikke er omsettelige, må et privat meieri som ønsker å knytte til seg melkebønder, inngå avtaler med dem som er medlemmer av meierisamvirket.
Fremskrittspartiet mener derfor at etableringshindringene må fjernes slik at det blir mulig for produsenter tilknyttet nedleggingstruede meierier å melde seg ut av distriktsmeieriselskap for å fortsette driften på produksjonsanlegget. Driftige bønder som ser et marked som for eksempel retter seg mot nisjeprodukter og turisme, bør selvfølgelig ønskes velkommen.
I dag finnes det to typer av private meierier:
| 1. | Private osteprodusenter som mottar melk av meierisamvirket, og som dermed bidrar til Riksoppgjøret. (Eks. Synnøve Finden.) |
| 2. | Private meierier som mottar melk direkte fra bønder. 21. juli 1995 ble det skrevet historie på Østre Toten med etableringen av Norges første meieri for flytende melkeprodukter. Nordås Gårdsmeieri AS markerer slutten på meierisamvirkets monopol på salg av flytende melkeprodukter i butikkene. Nordåsmeieriet har en egen produksjon på 250.000 liter melk uten egen produksjonskvote. Det har etter loven adgang til å produsere melk uten kvote, men meieriet går da glipp av tilskudd og støtte. Men lovverket tilsier deltagelse i Riksoppgjøret med betaling av en prisutjevningsavgift til fellesskapet. Dette vil kunne skape betydelig forretningsmessig usikkerhet og redusere mulighetene for reell konkurranse. |
Forslagsstilleren har registrert at det kan bli svært vanskelig å starte nye private meierier i Norge. En lovendring som forbyr melkeproduksjon uten kvote vurderes i Landbruksdepartementet. Da vil bare bønder innenfor det etablerte meierisamvirket kunne bryte ut. I dag er det etableringsstopp for nye produsenter av melk som ønsker å delta i kvotesystemet.
I Nationen, torsdag 27. juli 1995, uttaler landbruksdirektør Almar Sagelvmo følgende:
| « Men i dag er det ikke forbudt å produsere melk i Norge uten kvote. Situasjonen er imidlertid den at produsenter som gjør det, ikke kan få tilskudd og støtte. Omsetningslovens paragraf 19 må endres hvis det skal forbys å drive melkeproduksjon uten kvote. » |
Videre konstaterer landbruksdirektøren:
| « Det er lov å drive private meierier i Norge også. Men vi har sagt at de må delta i et utjevningssystem. For konsummelk vil det bety at meieriet må betale en prisutjevningsavgift til fellesskapet. For smørproduksjon kan det motsatte skje. Da kan det bli snakk om å få utbetalt tilskudd fra fellesskapet. » |
Mandag 2. oktober 1995 startet en arbeidsgruppe jobben med å forenkle Riksoppgjøret. Det ble gitt et mandat i samband med årets jordbruksoppgjør. Målet er å finne frem til forenklinger som skal legge til rette for meieridrift utenfor det etablerte systemet i meierisamvirket på likeverdige og åpenbart sammenlignbare vilkår. Forutsetningen er at toprissystemet for melk ikke skal røres. Hovedprinsippene i Riksoppgjøret skal heller ikke endres. Det betyr at meierier over hele landet fortsatt skal ha mulighet til å betale samme råvarepris til bonden uavhengig av hva melka blir brukt til. Prinsippet om lik melkepris i hele landet, ligger dermed fast.
Fremskrittspartiet mener at en fremtidig ordning med en utjevningsavgift gjennom deltagelse i Riksoppgjøret vil fungere som et etableringshinder. Den pris et privat meieri må betale for melken bestemmes i realiteten av konkurrenten Norske Meierier. Dette vil skape betydelig forretningsmessig usikkerhet.
Et viktig trekk ved meierisystemet er at meierisamvirket ikke i nevneverdig grad har incentiv til rasjonell og kostnadseffektiv drift. Samvirkets struktur og effektivitet blir i liten grad prøvet mot andre løsninger. Uten konkurrerende produsenter mangler dessuten meierisamvirket et sentralt incentiv til en produktutvikling og produktsammensetning etter forbrukernes valg og ønsker. Hvis nye private meierier etableres uten å knyttes til Riksoppgjøret, vil de kunne utbetale til sine melkebønder hele inntjeningen på de solgte produktene. Virkningene av en slik nyordning vil avhenge av omfanget av privat meieridrift. Først med meieridrift med produksjon stor nok til å få innpass i større butikkjeder, vil virkningene for melkebøndene, Norske Meierier og forbrukerne kunne bli merkbare.
Flere matvarekjeder har deltatt aktivt i denne debatten og vil gjerne kjøpe meieriprodukter fra private meierier. Kjedene mener Norske Meierier har godt av konkurranse og har tro på at en privatisering kan medføre lavere priser både for dem selv og forbrukerne.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen foreslå de
nødvendige lovendringer slik at private meierier kan etableres utenom
Riksoppgjørssystemet og ordningen med offentlig bestemte melkekvoter slik at
det oppnås reell konkurranse mellom Norske Meierier og private meierier.