| |
DATO: 1995-12-06
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
Det er blitt en utbredt skikk at ledersjiktet i de større børsnoterte selskapene i tillegg til lønna også tilgodesees med opsjonsavtaler. Slike avtaler går kort ut på at de får rett til å kjøpe aksjer til rabattert pris i forhold til børsverdi. Deretter kan de selge til full pris det de har kjøpt til underpris, og putte fortjenesten i egen lomme.
Opsjonsmottakerne skal etter dagens lover betale skatt av fordelene på rabattkjøp og av gevinst. De skal betale vanlig inntektsskatt av forskjellen mellom aksjekurs og den prisen de betaler for aksjen. Arbeidsgiver plikter å betale arbeidsgiveravgift av samme beløp. Ved salg skal 28 pst. skatt betales av gevinsten.
Rød Valgallianse tok opp spørsmålet om forbud mot opsjoner allerede 27. august 1993 i et brev til finansministeren. Han svarte i brev av 11. oktober 1993:
| « Jeg deler langt på vei din skepsis til en del av de arrangementer som er etablert for enkelte næringslivsledere. Ulike tiltak er blitt gjennomført for å endre situasjonen. Et generelt tiltak som Regjeringen allerede har fått gjennomslag for, er høyere skatt på de høyeste lønningene. |
| Ofte vil det være slik at en bedrifts aksjonærer og ansatte ikke er kjent med de opsjonsavtaler som selskapets styre inngår med ledelsen. Pr. idag er det ikke noe krav til å opplyse om ledelsens opsjonsavtaler i regnskapet og årsmelding. Jeg ser ikke bort fra at det kan bli færre opsjonsavtaler dersom bedriftens eiere og øvrige ansatte får fullgod informasjon om ledernes virkelige lønninger. Departementet vil med det første vurdere om det er hensiktsmessig å endre aksjeloven slik at selskapene får plikt til å offentliggjøre disse ordningene. » |
Videre skriver finansminister Johnsen:
| « Den nærmere rekkevidde av skatteplikten i opsjonstilfeller er forøvrig til vurdering i departementet. Siktemålet er at det ikke skal være lempeligere skattemessig behandling om arbeidsvederlag kamufleres som opsjonsgevinster. » |
Finansministeren mente dengang at:
| « En mer skeptisk holdning, bedre informasjon og en klarlegging av skatteplikten bør være viktige forhold for å rette opp situasjonen. » |
Avsløringene i pressen i år av bl.a. opsjonsordningene for Kværner-ledelsen, har vist at offentlighet og informasjon er ganske tafatte virkemidler. Direktør i Kværner og president i NHO, Diderik Schnitler, erklærte at han fortjente milliongevinster på aksjeopsjoner i tillegg til direktørlønna.
Det har vist seg at opsjonsavtalene er blitt lurere administrert enn vanlige folk kunne forestille seg. Å la egne, såkalte « eierløse » stiftelser håndtere opsjonsordningene er et eksempel på dette. Stiftelsesformen brukes for å kunne omgå den ufravikelige bestemmelsen i Aksjeloven § 7-1 som sier at « et aksjeselskap kan ikke erverve egne aksjer » og dels for å kunne holde rene gavebevilgninger til topplederne, skjult for styrende organer der ansatte er representert. Samtidig er det ingen tvil om at det i det mest kjente tilfellet - Kværnerstiftelsen - er slik at alle viktige beslutninger i « stiftelsen » tas av styreformann og konsernsjef mens det er selskapets styre som har bevilget de flere titalls millioner som har vært nødvendig for å finansiere « driften » av stiftelsen. Kværnerstiftelsen har et « styre » bestående av selskapets finansdirektør, men dette « styret » har aldri protokollert et eneste skriftlig vedtak. Styreprotokoll finnes ikke. Slike stiftelser kom på moten på slutten av 1980-tallet - bl.a. i Norsk Hydro AS, Kværner AS og Saga Petroleum AS. Stiftelsene har som eneste formål å håndtere opsjonsavtaler for ansatte i bedriften. Med ansatte menes stort sett ledere og ansatte i nøkkelposisjoner. Etterhvert har flere større selskaper kommet etter - også statsbanken DnB.
Etter det Rød Valgallianse erfarer, er fordelskjøp ikke innberettet til beskatning og avgiftsbetaling for alle som har mottatt opsjoner i Kværner. Det er også tvil om regelverket for aksjehandel er overholdt. I USA er kapitalismen langt mer rendyrket enn i Norge. Men lovverket der er slik at Kværnerledelsen hadde risikert straffeforfølgning, hvis de altså hadde drevet sin opsjonsutdeling i USA.
Direktørene forsvarer sine opsjonsavtaler med at det er viktig at lederne eier en del av bedriften de leder. Men slik opsjonsavtaler virker, har de lite til felles med eierskap eller vanlige aksjeinvesteringer. « Opsjonseierskapet » er tidsbegrenset og risikoen minimal. Ja, i Kværners tilfelle har det til dels ikke vært snakk om eierskap i det hele tatt. I noen tilfelle er det foretatt kontante utbetalinger uten at opsjonshaveren i det hele tatt var inne som eier. Aftenposten beskriver dette slik: « Den praktiske konsekvensen var at disse opsjonshaverne fikk kontant betaling for aksjer de i virkeligheten aldri hadde hatt mellom hendene. » Som nevnt betaler opsjonsinnehaverne mindre for aksjene enn alle andre som kjøper aksjer i bedriften. I flere bedrifter får de gunstige lån for å finansiere aksjekjøp, hvis de altså bestemmer seg for å kjøpe. De andre eierne betaler noe av regningen, fordi de betaler full pris, løper vanlig risiko og fordi aksjene gjerne synker noe i verdi etter gevinstutbetalingene. De ansatte betaler også noe av regningen. Det er jo verdiøkningen av de ansattes innsats ledersjiktet tar ut.
Opsjonsgevinster har ikke, som f.eks. bonuslønn, sammenheng med det økonomiske resultatet i bedriften. De kan tas ut f.eks. før aksjekursen ventes å synke på grunn av at regnskapstall som skal legges fram, er svakere enn for en sammenlignbar periode.
Ettersom opsjonsavtaler finnes i mange bedrifter - også i offentlig sektor - skrev Rød Valgallianse 3. oktober 1995 til statsråd Jens Stoltenberg i Nærings- og energidepartementet:
| « I lys av avsløringene av de meget lukrative og til dels fordekte opsjonsavtalene for næringslivsledere, finner Rød Valgallianse grunn til å stille spørsmål om den statseide bedriften Norsk Hydro A/S og andre statseide bedrifter også har opsjonsavtaler for ledersjiktet. Dersom slike avtaler finnes, ber vi statsråden redegjøre for omfanget av dem og hvem som er begunstiget, samt hva statsråden mener om slike avtaler. » |
Næringsministeren bekrefter ordningene i Norsk Hydro i brev av 22. november 1995. Når det gjelder hva han mener om slike avtaler, skriver han bl.a.:
| « Statens eierinteresser i Norsk Hydro a.s. ivaretas i hovedsak gjennom generalforsamlingen. Det er ikke naturlig å ta opp arbeids- og lønnsvilkår der. Jeg vil imidlertid bemerke at regjeringen på generelt grunnlag, og uavhengig av hvem som har eierinteresser i bedriften, er kritisk til bruk av ordninger som på en urimelig måte tilgodeser ledende ansatte i næringslivet. Regjeringen har på forskjellig måte gitt klart uttrykk for dette. Det er også foretatt endringer i aksjeloven for å sikre større åpenhet rundt topplederes lønnsforhold og andre vilkår. De opsjonsordninger Norsk Hydro har hatt for sine ledende ansatte er av begrenset omfang. Bedriften har selv vist åpenhet om disse spørsmål. » |
Både finansminister og næringsminister sier at de er skeptiske og kritiske til at næringslivsledere blir urimelig tilgodesett. Men ingen av dem gjør noe effektivt for å stoppe urimelighetene. Finansministerens tafatte og tradisjonelle finanspolitiske virkemidler virker ikke. Næringsministeren har forsømt seg som statens representant i generalforsamlingen i Norsk Hydro når han hevder at « det ikke er naturlig å ta opp arbeids- og lønnsvilkår der ». Aksjeloven § 11-12 sier at lønn og annen godtgjørelse til administerende direktør i aksjeselskaper skal være offentlig. Slik næringsministeren ordlegger seg, ser det ut til at han for det ene er enig i at opsjonsavtaler er lønn, og for det andre egentlig er uenig i at slike ordninger opprettholdes. Som statens representant med flertall i generalforsamlingen i Norsk Hydro har han hatt muligheter til å gjøre noe.
Det synes forøvrig klart at det er enighet om at opsjonsavtaler er en del av toppledernes lønn. I Kværners styremøte 14. mars 1990, der styret gikk inn for å bevilge nye 10 millioner kroner til Stiftelsen, sies det rett ut at de ser dette som et « ledd i lønnsoppgjøret ». Denne og andre lignende bevilgninger er i Kværners regnskap bokført på kontoen for velferdsutgifter, som er en av kontoene i lønnsregnskapet. Foreløpig ligger Kværner i strid med skattemyndighetene om denne måten å utgiftsføre bevilgningene til « Aksjestiftelsen for Kværneransatte ».
På denne bakgrunn fremmes følgende
I lov av 4. juni 1976 nr. 59 om
aksjeselskaper gjøres følgende endring:
§ 11-12, nytt tredje ledd skal lyde:
Et børsnotert selskap har ikke adgang
til å utstede aksjer eller opsjoner til medlemmer av bedriftsforsamling,
representantskap, styre eller administrerende direktør eller andre av
selskapets ansatte til lavere pris enn børsverdi.
Nåværende tredje, fjerde og femte ledd
blir fjerde, femte og sjette ledd.
Denne lov trer i kraft straks.