| |
DATO: 1996-01-15
SIDETALL: 2
Til Odelstinget.
Ektefellers selvstendige status
Innvilgelse av midlertidig opphold når retur ikke kan skje
Ifølge utlendingsloven har de nærmeste familiemedlemmene til norsk eller nordisk borger som er bosatt i riket eller til utlending som har eller får oppholdstillatelse i riket, etter søknad rett til familiegjenforening dersom underhold er sikret og det ikke foreligger særlige omstendigheter som er til hinder for oppholdstillatelse.
Ifølge forskriftene til § 23.e. hører ikke mindreårige barn uten videre til den familiekrets som har rett til familiegjenforening. Dersom bare en av foreldrene har opphold i Norge er det et krav at « vedkommende alene har hatt den faktiske omsorgen for barnet og fortsatt skal ha det ».
Dagens regelverk medfører at barn som f.eks. har bodd i heimlandet sammen med begge foreldrene før mor flyktet til Norge, og der far senere er død slik at barna ikke lenger har omsorg av foreldrene i heimlandet, blir nektet familiegjenforening med mor i Norge fordi mor ikke var alene med omsorgen for barna før hun forlot heimlandet. Andre som rammes av denne bestemmelsen er bl.a. utenlandske foreldre som blir skilt, og der den ene gifter seg i Norge, men der den andre blir boende i utlandet.
Etter FNs barnekonvensjon skal alle avgjørelser som tas av offentlige myndigheter som gjelder et barn, ha barnets beste for øye. Forslagsstillerne viser i den forbindelse til artikkel 3 punkt 1 i FNs konvensjon for barns rettigheter der det står:
| « Ved alle handlinger som vedrører barn og som foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler,administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal det først og fremst tas hensyn til hva som gavner barnet best. » |
Etter forslagstillernes oppfatning er det til barnets beste å være definert som « nærmeste familie » til sine foreldre, slik at de også får rett til familiegjenforening med en forelder som har fått opphold i Norge, selv om denne forelder ikke har hatt omsorg alene for barnet.
De fleste som kommer til landet gjennom familiegjenforening er kvinner. I dag har de ikke noen selvstendig status i forhold til oppholdstillatelse de tre første årene. Deres oppholdstillatelse er knyttet til ektefellens tillatelse. Dersom ekteskapet oppløses før tre år er gått, har ikke kvinnen noen umiddelbar rett til opphold. Etter utlendingsforskriftene § 37 femte ledd kan hun imidlertid innvilges oppholdstillatelse dersom sosialkulturelle forhold i heimlandet vil sette henne i en urimelig vanskelig situasjon ved retur. Forslagsstillerne vil i den forbindelse vise til et tverrpolitisk kvinneinitiativ i 1992 som senere resulterte i at forskriftene til § 37 femte ledd ble endret fra en kan- til en skal-regel 1. januar 1993.
Dersom hun eller hennes barn er blitt mishandlet i ekteskapet, skal hun få opphold på selvstendig grunnlag. Bestemmelsen som innebærer krav om dokumentasjon av mishandling har imidlertid vist seg svært vanskelig å oppfylle.
Det er ikke enklere for innvandrerkvinner å bevise mishandling i hjemmet enn det er for norske kvinner - heller vanskeligere. Forskriften om opphold på selvstendig grunnlag dersom mishandling har funnet sted, har derfor fått liten betydning. Kontaktutvalget for innvandrere og norske myndigheter har latt en arbeidsgruppe utarbeide en utredning om « kvinner og oppholdstillatelse ». De konkluderer enstemmig med at ektefeller bør få selvstendig status ved innvilgelse av oppholdstillatelse. Forslagsstillerne vil foreslå endring av loven i tråd med utvalgets anbefaling.
Personer som har søkt asyl men fått endelig avslag om oppholdstillatelse i Norge kan i noen situasjoner ikke returnere til hjemlandet i trygge og verdige former. Dette har vi i den senere tid i særlig grad sett for personer fra tidligere Jugoslavia, f.eks. kosovoalbanere og for tamiler fra Sri Lanka.
Mange har levd i Norge i flere år etter at de har fått endelig avslag på asylsøknaden der forhold i heimlandet har vært til hinder for retur. Disse menneskene mangler en formell oppholdsstatus. Deres situasjon kan på mange måter sammenlignes med situasjonen til personer som har fått beskyttelse i Norge i en massefluktsituasjon, der det er gitt midlertidig beskyttelse ut fra en vurdering av forholdene i heimlandet.
Forslagsstillerne mener at de som har fått avslag på individuell asylsøknad, men der forholdene i heimlandet er til hinder for retur, bør få midlertidig opphold i tråd med det personer fra en massefluktsituasjon får.
Når forholdene i heimlandet tilsier at retur ikke kan iverksettes, skaper dette en svært vanskelig og lite forutsigbar livssituasjon for den asylsøkeren som har fått endelig avslag på opphold i Norge. En slik livssituasjon innebærer en betydelig usikkerhet og vil naturlig nok oppleves som et stort psykisk press.
Forslagsstillerne ønsker å gi de personene dette gjelder en større trygghet og forutsigbarhet i slike situasjoner, og vil fremme forslag til endring i utlendingsloven i tråd med dette.
I lov av 24. juni 1988 nr. 64 om
utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres
følgende endringer:
§ 8 nytt tredje ledd skal lyde:
Ektefeller som får oppholdstillatelse
gjennom familiegjenforening med person som har permanent opphold eller
oppholdstillatelse som gir grunnlag for varig bosetting, gis selvstendig
status ved innvilgelse av oppholdstillatelsen.
§ 9 tredje ledd skal lyde:
Ektefelle og barn under 18 år regnes
som nærmeste familiemedlemmer. Kongen kan ved forskrift fastsette hvem som
ellers skal regnes som nærmeste familiemedlemmer.
§ 15 tredje ledd skal lyde:
Personer som har fått endelig avslag
på søknad om oppholdstillatelse i Norge, skal likevel få midlertidig
oppholds- og arbeidstillatelse i riket i samsvar med reglene i mellombels
lov av 30. juni 1995 nr. 48 om arbeidsløyve eller opphaldsløyve til personar
frå Bosnia-Hercegovina, dersom forholdene i heimlandet er av en slik art at
en retur ikke kan skje i trygge og verdige former.
Denne lov trer i kraft straks.