| |
DATO: 1996-01-23
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Det fremsettes forslag om å pålegge Regjeringen v/Statens medieforvaltning å åpne nye frekvenser for tildeling av lokal-TV-konsesjoner der det er aktuelle søkere.
Kulturdepartementet v/Statens medieforvaltning har nylig tildelt nye konsesjoner for lokal-TV-drift. I tråd med stortingsflertallets forutsetninger er det kun tildelt en konsesjon i hvert konsesjonsområde. Konsesjonene er i hovedsak tildelt de økonomisk mest ressurssterke søkerne. Mange søkere som tidligere har hatt konsesjon og som med små midler har sendt egenproduserte program, har ikke fått sine konsesjoner fornyet. Det har spesielt rammet ideelle organisasjoner som har sendt ikke-kommersielt TV, eksempelvis kristne organisasjoner, og ført til mye frustrasjon. I praksis er det nå i ferd med å bli etablert lokale TV-monopoler med myndighetenes støtte og velsignelse. Argumentene for bare å tildele en konsesjon i hvert konsesjonsområde har vært et ønske om å sikre en levedyktig lokal kringkastingsstruktur, og sikre en felles profil på en frekvens.
Fremskrittspartiet har ikke vært enig i at det bare bør tildeles en konsesjon for hvert konsesjonsområde, men det må likevel konstateres at det er stortingsflertallets ønske som departementet v/Statens medieforvaltning på denne måten har fulgt opp. Departementet har imidlertid ikke fulgt opp følgende merknad fra flertallet i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomité:
| « Komiteens fleirtal, medlemene frå Senterpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti, og representanten Roy N. Wetterstad, ser at i landet vårt kan topografiske tilhøve laga vanskar for fullgod formidling av radio- og fjernsynssignal. Samstundes bør ein, der det er teknisk mogleg, leggje til rette for ytringsmangfaldet gjennom fleire frekvensar. » ( Innst.S.nr.190 (1994-1995)) |
Det samme prinsippet har Stortinget vedtatt for nærradiodrift, ved at følgende forslag fra Innst.S.nr.190 (1994-1995) ble vedtatt i Stortinget 13. juni 1995:
| « Stortinget ber Regjeringen sjå til at der det ligg til rette for det, bør det kunne skipast minst to frekvensar for at kommersielle radioar og organisasjonsradioar kan få tilfredsstillande sendevilkår på kvar sin frekvens.« |
Vedtaket for nærradioene hadde til hensikt å løse det problemet mange nærradiokonsesjonærer ofte har følt: At en blanding av kommersielle radiostasjoner og ulike ideelle organisasjonsradioer på samme frekvens førte til en uryddig programprofil der de ulike konsesjonærene gjensidig ødela for hverandre, eller der mindre profesjonelle radioer fikk gratis drahjelp av de godt drevne og populære radioene. Det var derfor nødvendig å rydde opp. Den samme løsningen som for nærradioene ville løst mange av de samme problemene for lokal-TV. I stedet har departementet valgt en unødvendig monopolløsning som mer eller mindre helt har sjaltet ut organisasjonsdrevne TV-selskap.
Med utgangspunkt i demokratiske prinsipp om ytringsfrihet og næringsfrihet er det fullstendig forkastelig å tildele konsesjoner til kun en frekvens dersom det er teknisk mulig med flere frekvenser og det er flere aktuelle søkere. Dersom man i tillegg legger den stortingsvedtatte nærradiomodellen til grunn, og bruker den ene frekvensen til kommersielle selskap, og den andre frekvensen til ikke-kommersielt fjernsyn, med en konsesjonær på hver frekvens, vil det være et brukbart kompromiss mellom hensynet til ytringsfrihet og næringsfrihet og hensynet til å finne en hensiktsmessig og praktisk løsning som kan gi to fullgode lokale fjernsynskanaler med enhetlige profiler og brukbare rammevilkår. Det må påpekes at det for Fremskrittspartiet ikke er den primære løsningen. I knapphetssituasjoner vil den rette løsningen være å auksjonere ut sendetiden. Dette forslaget tar imidlertid sikte på å finne frem til en løsning som stortingsflertallet kan slutte seg til, og som sikrer at også organisasjons-TV får sin plass blant tilbudet til det lokale fjernsynspublikum.
Mot dette forslaget kan det tenkes at departementet og Statens medieforvaltning med støtte fra Statens teleforvaltning vil hevde at det er teknisk umulig med flere frekvenser. Slike påstander er blitt fremført med jevne mellomrom også når det gjelder nærradiofrekvenser i tiden etter at nærradiodrift ble tillatt. Det har likevel etter noen tid vist seg å være mulig med flere frekvenser. Når det gjelder TV-frekvenser vises det til at man nå i Paris har 6 etersendte lokal-TV-stasjoner, Roma har 20 og New York har 30. At det da skulle være teknisk helt umulig med en ekstra frekvens i storbyer som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger virker lite troverdig. Det er snarere sannsynlig å tro at negative holdninger til nye frekvenser fra Statens teleforvaltning skyldes konservative og lite nytenkende holdninger. Det vises i den anledning til en artikkel i Dagen 12. desember 1995 av overingeniør Bryan A. Gundersen. Han hevder at den nåværende TV-frekvensplanlegging baserer seg på den noe foreldede idé at det skal bli mange jordbundne nett i Norge og til for strenge tekniske krav, samt til endel forutsetninger som er og vil bli forbipassert av den tekniske utviklingen. Hans konklusjon er at det tatt alle disse forhold i betraktning er tilgjengelig et interessant antall kanaler for Osloregionen og endel flere for de øvrige deler av Norge. De forskjellige interessentene vil derfor kunne få hver sin eksklusive kanal. Ved å benytte satelitt for grovdistribusjonen av den planlagte andre riksdekkende TV-kanalen for NRK, unngår man eksempelvis unødig forbruk av frekvenser, slik et nytt landbasert distribusjonssystem vil kreve. Bare denne ene justeringen kan være nok til å løse hele frekvensproblemet. Konklusjonen er at der det er vilje er det også muligheter. Stortinget bør vise den nødvendige viljen til å tvinge gjennom flere frekvenser gjennom pålegg til Regjeringen. Da vil departementet være nødt til å finne løsningene.
Det fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen åpne for
minst en ekstra frekvens for lokal-TV i Oslo og andre byer der det finnes
interessenter.