| |
DATO: 1996-02-07
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
Husholdningenes og næringslivets kostnader til elektrisitet er betydelige. Store deler av strømregningen gjelder betaling for overføring av kraften fra produksjonssted til forbruker. Forslagsstillerne viser til at etter innføringen av energiloven i 1991 er beregningsreglene for disse overføringskostnadene lagt helt om. Mens overføringskostnadene tidligere ble fastsatt som et produkt av antall kWh og overført distanse, tas det nå utgangspunkt i kraftutvekslingen i definerte tilknytningspunkter (herav punkttariff). Det beregnes særskilte tariffer for henholdsvis innmating og uttak av kraft. I punkttariffen innkalkuleres kostnader for overliggende nett. Kraftkjøper skal i prinsippet kun bli belastet med en avgift uavhengig av hvor mange nett som benyttes for overføring.
Hver punkttariff har i dag fire ledd: Tilknytningsavgift og effektavgift (som er forbruksuavhengige ledd og som utgjør hovedtyngden av den samlede avgift) - og energiavgift og kapasitetsavgift (som er forbrukeravhengige).
Systemomleggingen har gitt store fordelingsvirkninger. Mange distriktsenergiverk har mottatt regninger fra kraftprodusenter på det mangedoblede beløp av hva som tidligere ble betalt for overføring av de samme kraftmengder i distriktene.
Norsk elektrisitetsforsyning bygger i hovedsak på vannkraft. Energimarkedet er kjennetegnet ved at vareproduksjon foregår i distriktene og ofte i kommuner med et ellers sparsomt næringsgrunnlag. Det store forbruket er i de sentrale strøk, med forbehold for tungindustrien. Dette har nødvendiggjort utbygging av store overføringsledninger fra nord til sør og fra vest til øst.
Kraftutveksling med utlandet har økt. For å få større kraftmengder fram til Sør-Vestlandet foregår det storstilte planer fra Statnett og kraftprodusenter om bygging av nye overføringsledninger.
Forslagsstillerne mener at et grunnleggende prinsipp ved utformingen av punkttariffsystemet bør være at investeringer til linjer som er nevnt ovenfor, belastes dem som gjør bruk av linjene. Dette vil i større grad reflektere den reelle systembelastningen i overføringsnettene.
Gjeldende retningslinjer for beregningen av overføringstariffer bygger bl.a. på det prinsipp at kostnader ved overliggende nett, sentralnettet og regionalnettet, blir overført nedover i systemet på lavere nettnivå. De lokale overføringskostnader, som ofte er høye på grunn av lange overføringsstrekninger og få brukere, blir ikke tilsvarende utjevnet i nettsystemet. Det kan derfor sies at distriktene med høye fordelingskostnader er blitt utsatt for dobbelt urettferdighet. De tar del i utjevningen av sentralnettkostnadene uten å få utjevnet sine høye lokalnettkostnader. Dette er stikk i strid med Regjeringens uttrykte ønske under innføringen av energiloven, om å legge til rette for en reduksjon av fordelingskostnader i grisgrendte strøk.
På samme tid inneholder retningslinjene lite om hvilke kriterier som skal legges til grunn for inndelingen i ulike nettnivåer. Dette har blant annet ført til eksempler på at selv små kabler innenfor kraftstasjonsområder defineres som en del av regionalnettet, med det til følge at lokale e-verk til tross for at kraften tas ut på egne linjer til forsyning i område, må betale for fulle overføringskostnader til overføring på regionalnettet.
Nærhet til energiproduksjonen har tidligere vært et fortrinn for bl.a. å utvikle næringsvirksomhet. Forslagsstillerne mener et slikt prinsipp fortsatt må gjelde.
Det har i de senere år vært rasjonalisering og sentralisering av kraftrelaterte virksomheter. Vi har videre sett at de tidligere fordeler med kort avstand mellom produksjon og forbruk elimineres.
På denne bakgrunn ber forslagsstillerne Regjeringen ta initiativ til å endre punkttariffsystemet slik at de reelle verdistrømmene i kraftsektoren blir lagt til grunn. Reglene bør bygge på følgende kriterier:
| 1. | Punkttariffsystemet må utformes med bakgrunn i den reelle kraftflyten i nettsystemet. Forbrukere bør i utgangspunktet betale lik overføringspris uansett geografisk plassering i landet, likevel slik at en honorerer produksjon og forbruk som medfører redusert nettap. |
| 2. | Punkttariffsystemet må utformes slik at det ikke oppmuntrer til linjebygging av kommersielle grunner. Det må heller ikke oppmuntre til utforming av kraftstasjonsområder slik at kostnader som naturlig bør relateres til produksjon, overføres til det monopolbaserte nettområdet. |
| 3. | Punkttariffene må i størst mulig grad gjenspeile systembelastningen i nettnivåene. Dette er i tråd med det grunnleggende rettsprinsipp om ytelse mot ytelse. Bare dersom du gjør bruk av en tjeneste, skal du betale for den. Dette prinsipp vil ha den følge at kraft som mates inn i underliggende nett ikke belastes full punktavgift for overliggende nett. Dette vil stimulere til direkte innmating i lavere nettnivåer og redusere belastningen på overliggende nett. Dette er også i tråd med Regjeringens overordnede mål i forbindelse med innføringen av energiloven om å sikre en mest mulig rasjonell utnyttelse av kraftressursene. |
| 4. | Det må være en rimelig forholdsmessighet mellom forbruksavhengige og forbruksuavhengige ledd i tariffsystemet. I dag legges en for stor del på de forbruksuavhengige ledd. |
| 5. | Dersom det faktisk ikke gjøres bruk av det overliggende nett ved lokalt kraftuttak, skal det ikke betales annet enn tilknytningavgift til dette nettnivå. Tilknytningsavgiften er betaling for markedsadgang og leveringssikkerhet. Effektavgift og energiavgift skal kun betales til den lokale netteier. |
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen ta
initiativ til å endre punkttariffsystemet slik at de reelle verdistrømmene i
kraftsektoren blir lagt til grunn, og en kan nå målet om reell prisutjevning
til forbruker.