| |
DATO: 1996-02-09
SIDETALL: 6
Til Stortinget.
Mulig manglende rettslig grunnlag for tilbakesøkningskrav?
Samferdselsminister Kjell Opseths kritikkverdige behandling av sakskomplekset.
Samferdselsdepartementets anmeldelse av saken.
Klargjørende lederartikler i noen aviser.
Granskningskommisjonen som ble nedsatt ved kongelig resolusjon 24. mars 1995 for å undersøke praktiseringen av de statlige tilskuddsordningene til barne- og ungdomsorganisasjonene (Fjeld-kommisjonen) avga sin innstilling 4. august 1995, NOU 1995:19. I foredraget til den kongelige resolusjon het det følgende om bakgrunnen for å oppnevne en granskningskommisjon:
| « Det er den siste tiden fremkommet opplysninger om at den statlige tilskuddsordningen til barne- og ungdomsorganisasjonene kan ha blitt praktisert på en måte som er i strid med regelverket for slike tilskudd. |
| Opplysningene omhandler at organisasjonene skal ha innrapportert feilaktige medlemstall til departementet, slik at disse organisasjonene har fått større tilskuddsbeløp enn det har vært grunnlag for i forhold til det reelle medlemstallet i tilskuddsperioden. |
| I tillegg er det fremkommet påstander om at regelverket for tilskudd har vært så uklart at det kan ha gitt grunnlag for ulike tolkninger med hensyn til praktiseringen av dette. |
| På denne bakgrunn mener Regjeringen det bør nedsettes en granskingskommisjon som kan foreta en uavhengig vurdering av saken. » |
Før kommisjonen ble oppnevnt, hadde det såkalte Fordelingsutvalget under Barne- og familiedepartementet, som administrerte tilskuddsordningene, utarbeidet en delrapport om ungdomsorganisasjonenes grunnlag for oppgitte medlemstall 1993 - 1995. Denne rapport medførte at enkelte ungdomsorganisasjoner ble avkrevet tilbakebetaling av det Fordelingsutvalget mente var for mye utbetalte tilskudd. Det gikk imidlertid frem av delrapporten at utvalget bare hadde bygget på organisasjonenes egne gitte opplysninger og svar på spørsmål. De organisasjoner som unnlot å svare, ikke kunne eller av andre grunner ikke ga noen opplysninger slapp enhver form for videre undersøkelser eller kritiske kommentarer. De organisasjoner som samarbeidet og la frem detaljerte opplysninger fikk krav om tilbakebetaling for den minste feil.
Delrapporten til Fordelingsutvalget behandlet også organisasjonene meget forskjellig f.eks. med hensyn til gjengivelse av organisasjonenes egne gitte opplysninger. Saksfremstillingen fremsto som lite objektiv, nøytral og saklig. Omtrent samtidig med fremleggelsen av delrapporten ble det sendt krav om tilbakebetaling til en rekke organisasjoner. I kravbrevene fra slutten av juli 1995 ble det gitt 3 ukers klagefrist. Like etter fulgte Barne- og familiedepartementet saken opp ved å anmelde Fremskrittspartiets Ungdom til politiet, mens Sosialistisk Ungdom som mottok krav om tilbakebetaling for de samme forhold som FpU, ikke ble anmeldt. Arbeiderpartiets Ungdomsfylking, som etter mediareportasjer å dømme hadde begått forsettlige handlinger for å øke tilskuddene, ble ikke spurt om slike forhold og fikk et « mildt » krav om tilbakebetaling. Det var flere kritikkverdige forhold ved Fordelingsutvalgets saksbehandling og delrapport.
Da Fordelingsutvalget behandlet disse sakene, erklærte ikke medlemmene seg som inhabile ved behandlingen av « nærstående organisasjoner », jf. NOU 1995:19 s. 59. Denne saksbehandlingsfeilen og dens mulige virkning for vedtakenes gyldighet allerede i sakens utgangspunkt må være Barne- og familiedepartementets ansvar.
Før Fordelingsutvalget traff avgjørelse om å anmelde og søke tilbake midler fra enkelte ungdomsorganisasjoner, var deres praksis kritisert av media. Dette er et forhold som kan ha medført at man har redusert betydningen av egne feil - m.a.o også et habilitetsproblem.
Fordelingsutvalget har gjennom sin « delrapport » indirekte gransket sitt eget virke. Det er sannsynlig at man kan ha redusert betydningen av egne feil ved i sterkere grad å la dette gå ut over ungdomsorganisasjonene. Ettersom senere granskinger og handlinger har hatt som utgangspunkt de « fakta » som ble presentert av Fordelingsutvalgets første delrapport, er det sannsynlig at denne feil kan ha virket inn på den senere behandling av saken både i Barne- og familiedepartementet og Samferdselsdepartementet. Muligheten for at flere organisasjoner er blitt gjort til gjenstand for en helt feilaktig kritikk og anmeldelse fordi selve faktagrunnlaget eller regelfortolkningen som Fordelingsutvalget i utgangspunktet foretok var feilaktig, er således tilstede.
Vedtakene som ble truffet av Fordelingsutvalget var delvis av svært inngripende karakter overfor flere av de berørte organisasjoner. I en slik situasjon må man stille store krav til begrunnelsen for vedtaket. Enkelte av de opprinnelige vedtak som ble fattet av Fordelingsutvalget var nærmest uten begrunnelse. Tilleggsbegrunnelse ble bl.a. etterlyst av FpU. En slik ble senere mottatt uten at den kan sies å ha avhjulpet forholdet. I begrunnelsen ble det ikke henvist til regler vedtaket om tilbakebetalingskrav bygget på, jf. forvaltningsloven § 25. Det ble heller ikke henvist til det faktum som vedtaket bygger på, jfr. forvaltningsloven § 25. Når det f.eks. gjelder Fordelingsutvalgets uttalelse i saken vedr. FpU om at: « FpU har selv også vært klar over forholdet » (altså påstand om medlemsjuks), så er det ikke vist til noen begrunnelse eller dokumentasjon for påstanden. I realiteten har denne uttalelsen medført at Fordelingsutvalget og senere utvalg har lagt til grunn at det foreligger strafferettslig forsett og vinnings hensikt. Det kan være en klar og viktig saksbehandlingsfeil at Fordelingsutvalget ikke redegjorde for det faktum som var årsaken til denne uttalelse.
Forvaltningslovens § 17 slår fast at forvaltningsorganet skal « påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes ». Fordelingsutvalget bygget for FpUs vedkommende på en rapport utarbeidet av personer som ikke selv var involvert i arbeidet med utarbeidelse av søknadene for årene 1993 og 1994 og Fordelingsutvalget førte også kun samtaler med de samme personer. Fordelingsutvalget har ikke vært i kontakt med eller forsøkt å kontakte de personer som hadde ansvaret for søknadene for 1993 og 1994. Fordelingsutvalget har således ikke sørget for sakens opplysning før vedtak om tilbakesøkning ble krevet. Det er rimelig grunn til å anta at den samme mangel på opplysning av saken før vedtak ble fattet også gjelder en rekke av de øvrige berørte organisasjoner.
Et forvaltningsorgan, herunder Fordelingsutvalget, har også veiledningsplikt, jf. forvaltningslovens § 11. Ettersom Fordelingsutvalget hadde grunn til å tro at organisasjoners praksis var i strid med regelverket, blir veiledningsplikten skjerpet. I en slik situasjon må det anses som saksbehandlingsfeil at Fordelingsutvalget ikke i sterkere grad gikk aktivt ut for å forklare de enkelte organisasjoner regelverket. Det faktum at det hele dreide seg om frivillige ungdomsorganisasjoner burde ha skjerpet veiledningsplikten ytterligere.
Fordelingsutvalget har behandlet organisasjoner som i all hovedsak har hatt lik praksis forskjellig. Dette må være et utslag av usaklig forskjellsbehandling - m.a.o myndighetsmisbruk.
Fordelingsutvalgets eget forhold i saken med hensyn til utforming av et uklart regelverk, dårlig eller ingen veiledning ved de enkelte søknader, falsk trygghet ved at den enkelte søknad ble revisorbekreftet og ingen krysskontroll i forhold til innleverte regnskaper - kan også ha medført at Fordelingsutvalget selv er mer å klandre enn de enkelte ungdomsorganisasjonene. I denne sammenheng kan det nevnes at Fjeld-kommisjonen påpeker at målgruppen for myndighetenes arbeid med tilskuddsordningene var unge personer med kort erfaring og liten trening i regelhåndtering og regeltolkning (side 56). På dette grunnlag kan tilbakesøkningskravet overfor ungdomsorganisasjonene muligens være tapt. Myndighetenes medansvar for de feil som måtte være begått og som senere har medført anmeldelser kan således være meget betydelig.
Den første politianmeldelse kom ved at myndighetene anmeldte FpU 17. juli 1995. Dette skjedde uten forvarsel, og FpU fikk således ikke anledning til å uttale seg i sakens anledning. Det må også ansees å være meget merkverdig at ikke alle ungdomsorganisasjonene som mottok krav om tilbakebetaling ble anmeldt, slik at påtalemyndigheten kunne etterforske sakene på likt grunnlag. Det forhold at samtlige organisasjoner ikke ble anmeldt, må anses som et utslag av usaklig forskjellsbehandling.
En rekke av de berørte ungdomsorganisasjoner som fikk tilbakebetalingskrav etter at de hadde lagt frem sine opplysninger, sendte klager til Fordelingsutvalget i august 1995. De organisasjoner som ikke hadde gitt opplysninger eller gjort sitt beste for å skjule grunnlaget for sine medlemstall ble ansett for å ha levert korrekte opplysninger. Ingen selvstendige undersøkelser som kunne avdekke de reelle forhold eller korrekte forhold ved alle søknader ble iverksatt. De som var ærlige og opplysningsvillige fikk svi, mens de som holdt munn og avsto fra å gi opplysninger ble belønnet. Dette på tross av at sannsynlighetsbetraktninger tilsa at flere organisasjoner som ikke fikk noen merknader av negativ art derved fikk godkjent merkverdig høye medlemstall uten å ha ført noen dokumentasjon eller bevis for de oppgitte tall.
Når det gjelder de innleverte klager, har underinstansen til departementet (Fordelingsutvalget) ikke foretatt de undersøkelser som klagene gir grunn til eller tilrettelagt den for klageinstansen, jf. forvaltningslovens § 33. Klagerne har derfor heller ikke fått anledning til å uttale seg under klagebehandlingen, jf. forvaltningslovens § 16. Klageinstansen har videre ikke sørget for å opplyse saken så godt som mulig, jf. forvaltningslovens § 17 første ledd. Opplysninger som er mottatt under klagebehandlingen er ikke forelagt klagerne, jf. forvaltningslovens § 17 annet ledd.
Klagesakene er ganske enkelt ikke behandlet. Flere organisasjoner vet nå ikke hvor deres egen sak står og om de fortsatt må budsjettere med tilbakebetaling. Det er også ganske uakseptabelt at myndighetene gir organisasjonene 3 ukers svarfrist på sine krav for deretter å unnlate å behandle klagene på et halvt år. Når noen av organisasjonene har måttet benytte betydelige midler til juridisk bistand i forbindelse med utarbeidelsen av sine klager, stilles Regjeringens passivitet og fremgangsmåte i et særlig dårlig lys.
Når det gjelder Regjeringens håndtering av tilskuddsordningene og derved eventuelle medansvar for de feil som måtte være begått, vises det til NOU 1995:19. Det kan imidlertid nevnes her at det på mange områder rettes sterk kritikk mot myndighetenes håndtering. Det heter bl.a.:
| « Kommisjonens gjennomgang av regelverket for perioden 1975 til 1995 viser at regelutformingen har vært og er preget av ufullstendigheter og uklarheter, jfr. omtalen i avsnitt 4.2.5. og kapittel 6. » |
| « Når det gjelder presentasjonen av vilkårene, er det i avsnitt 4.2.5. og kapittel 6 omtalt flere eksempler på at noen av vilkårene er å finne både i retningslinjene og kunngjøringsbrevene, mens andre vilkår bare er presentert enten i retningslinjene eller i kunngjøringsbrevene. Presentasjonsmessig og regelteknisk er dette uheldig og ivaretar ikke godt nok hensynet til regelbrukerne. Særlig uheldig blir dette overfor den aktuelle målgruppe som normalt vil være unge personer med kort erfaring og liten trening i regelhåndtering og regeltolkning. For øvrig vil klare regler være spesielt viktig overfor en målgruppe hvor hyppig utskiftning av de ansvarlige tillitsvalgte vil være regelen og ikke unntaket. » |
| « Som vist i kapittel 6 ser det ut til at enkelte organisasjoner har dannet seg den oppfatning at de i noen grad har kunnet tilpasse praktiseringen av stønadsvilkårene til egen virksomhet, selv når dette har vært i strid med gjeldende retningslinjer. Organisasjonene har i sine redegjørelser henvist til en rekke møter, telefoniske henvendelser, samtaler og skriftlige redegjørelser til departementet/Fordelingsutvalget, og tidligere innstillende organer. |
| Organisasjonene har oppfattet resultatet av slike henvendelser som aksept av deres forståelse av regelverket. Det er mange organisasjoner som har beskrevet en slik situasjon. |
| En tilsvarende innstilling til praktiseringen av regelverket synes til dels å ha vært tilfelle fra myndighetenes side. Deres forståelse har i enkelte sammenhenger vært preget av tilpasninger og hensiktsmessige løsninger for den enkelte organisasjon mer enn av subsumsjon, dvs. organisasjonene oppfyller vilkårene for stønad eller ikke. » |
| « Det har i hele perioden vært understreket som et politisk formål med stønadsordningen at den skal ivareta organisasjonenes mangfold og at den i minst mulig grad skal innskrenke deres autonomi. Flere har i sine forklaringer for kommisjonen fremhevet at det forhold at organisasjonene har vært drivkraften i arbeidet med å endre og tilpasse regelverket og at det gjennom hele perioden har vært en nær tilknytning mellom organisasjonene og forvaltningen. |
| Erfaring fra og innsikt i organisasjonslivet ble sett på som en vesentlig kvalifikasjon for dem som ble ansatt i departementene til å administrere ordningen. » |
| « Med utgangspunkt i at kommisjonen har vurdert organisasjonenes praksis med hensyn til beregningsmetode og de mange forhold som hefter ved deres praksis, kan det ikke trekkes den konklusjon at de organisasjoner det ikke hefter merknader ved, alle har oppgitt korrekte medlemstall. Som nevnt i avsnitt 6.2.1. har kommisjonen ikke hatt adgang til å vurdere om disse organisasjonene har lagt til grunn korrekt opptellingstidspunkt/-periode, eller om de har « blåst opp » sine medlemstall på en eller annen måte. Dette kan bare avdekkes ved en nøye kontroll med medlemslister. I granskningsperioden har antallet stønadsberettigede medlemmer utgjort 12,2 mill. » |
Fjeld-kommisjonens rapport underbygger påstandene om et medansvar hos myndighetene for eventuelle feil og for grunnlaget for anmeldelsene.
Det bør også for helhetens skyld påpekes at det ikke er fremlagt noen opplysninger om at tilskuddsmidler er benyttet til andre formål enn det som har vært formålet med Stortingets bevilgninger til organisasjonene og at feilutbetalinger ikke ville medført noen besparelse for statskassen. Behandlingen av søknadene medførte kun virkning for fordelingen mellom organisasjonene og ikke for det totale utbetalingsbeløp. Det er for øvrig også hevdet at det til visse tider hersket en « gjensidig ukultur hvor alle jukset litt og at myndighetene var fullt klar over det og godtok det stilltiende siden det kun medførte endringer mellom organisasjonene og ikke for totalbeløpet ». Myndighetenes praktisering og kontroll med opplysningene i søknadene hører derfor med når konsekvenser av feil vurderes.
Etter at Fjeld-kommisjonen avga sin rapport i august 1995, vedtok Regjeringen å overføre ansvaret for den videre behandling av deler av rapporten fra Barne- og familiedepartementet til Samferdselsdepartementet fordi statsråd Grete Berget var inhabil som tidligere nestleder i AUF.
I februar 1996, altså 5 måneder etter overflyttingen av ansvaret for den videre behandling av Fjeld-kommisjonens rapport, anmelder Samferdselsdepartementet 24 ungdomsorganisasjoner til politiet for bedrageri av noe ulik karakter. Hvilken reell saksbehandling eller vurdering som ligger til grunn for denne alvorlige reaksjon er ukjent. Det fremgår imidlertid fra departementets pressemelding nr. 9/96 at « Samferdselsdepartementet ikke har foretatt noen selvstendig etterforskning, men har bare lagt det eksisterende materiale til grunn for sine vurderinger » og at « Vurderingene bygger på Fjeld-kommisjonens utredning med vedlegg og konklusjoner fra det såkalte Fordelingsutvalgets delrapport ». Når det gjelder de mange betydelige mangler ved Fordelingsutvalgets arbeid, vises til innledningen i dette dokumentforslag. Samferdselsministeren har således ikke beordret noe selvstendig arbeid for å vurdere holdbarheten i Fordelingsutvalgets arbeid eller de eventuelle deler av Fjeld-kommisjonens rapport som han ville handle ut ifra. Han påtar seg således et ansvar for de mangler som hefter ved Fordelingsutvalgets arbeid, som påvist tidligere i dette forslag. Statsråd Opseth har et selvstendig ansvar for å vurdere det grunnlaget han baserer sin anmeldelse på.
Fremskrittspartiet vil hevde at det må anses å være i strid med forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling at organisasjonene ble anmeldt før klagene ble behandlet (pga. at saken ikke ble så godt opplyst som mulig før vedtak ble truffet). I tillegg stilles spørsmål ved det faktum som ligger til grunn for vedtaket fordi det er grunn til å tro at Samferdselsdepartementet først og fremst har støttet seg på Fjeld-rapporten som støtter seg på Fordelingsutvalgets rapport, med det resultat at man f.eks. for FpUs vedkommende baserer anmeldelsen på en redegjørelse fra FpU som dreier seg om årene 1992, 1993 og 1994, mens anmeldelsen dreier seg om den siste 10-års perioden. Det samme er sannsynligvis tilfelle for flere av de øvrige anmeldelser, f.eks. anmeldelsen av Sosialistisk Ungdom.
Vedtaket om å anmelde ungdomsorganisasjonene ble meddelt gjennom en pressemelding. De anmeldte ble således ikke gitt mulighet til å uttale seg i sakens anledning, ikke gitt begrunnelse for vedtaket og ikke gitt noen som helst mulighet til å påklage vedtaket. Dette må klart være i strid med forvaltningsrettslige prinsipper om forsvarlig saksbehandling. Det er videre meget kritikkverdig at klagene fra august 1995 ikke ble nøye gjennomgått og vurdert før anmeldelsene ble sendt til politiet. Det at slike klager forelå må ha vært kjent for Samferdselsdepartementet dersom saksbehandlingen hadde vært forsvarlig og akseptabel. Når saken har vært til behandling i en så lang periode som 5 måneder, er det uakseptabelt at ikke saken har vært behandlet med det alvor den fortjener og at klagene var nøye gjennomgått og behandlet på et langt tidligere tidspunkt. Når det også hevdes at politianmeldelsene måtte leveres av hensyn til en foreldelsesfrist, demonstreres ytterligere departementets slette saksbehandling og mangel på prioritering av saken i tillegg til den demonstrerte mangelfulle vurderingsevne ved at politianmeldelser innleveres i en form av « for sikkerhets skyld » og at « de kan alltid trekkes tilbake hvis grunnlaget viser seg å være for dårlig ». En slik holdning overfor det ansvaret politianmeldelser medfører, er også uakseptabelt av en ansvarlig statsråd.
Samferdselsministeren må også anses som inhabil til å vurdere hvorvidt de forskjellige organisasjoner skulle bli anmeldt etter straffelovens § 270 eller § 271 jf. § 270, særlig når disse vurderinger innebærer en gradering av parti- og regjeringskollegaer. Ettersom samferdselsministeren er inhabil, vil også resten av departementet være inhabile til å behandle saken, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Hvis først anmeldelser skulle innleveres overfor de ungdomsorganisasjoner som hadde mottatt krav om tilbakebetaling måtte det eneste riktige og akseptable være at alle ble anmeldt for samme forhold. Bare slik ville sakene bli gjenstand for en uhildet behandling av påtalemyndigheten. Det er politiet og påtalemyndigheten som har kvalifikasjoner til å etterforske og vurdere påtalespørsmålet på riktig grunnlag ut fra gjeldende rettsregler, en egenskap som departementet ikke er ment å inneha. Særlig kritikkverdig blir samferdselsministerens handlemåte når nettopp AUF blir anmeldt for forhold som bare kan medføre etterforskning i 5 år tilbake mot 10 år for FpU og SU. Denne forskjellen får i praksis den meget viktige konsekvens at statsrådene Jens Stoltenberg og Grete Berget ville unngå etterforskning hvis statsråd Kjell Opseths anmodning til politiet gjennom anmeldelsen, ble fulgt opp.
Det mangelfulle og uakseptable arbeid med sakskomplekset fra statsråd Opseths side demonstreres ved at departementet 5 dager etter at anmeldelsene er fremmet, skriver brev til politiet og anmoder om at eventuelt etterforskningsarbeid ikke iverksettes før departementet har gjennomgått de klager 12 av de anmeldte organisasjoner sendte inn for 5 måneder siden.
En slik lettvint behandling av organisasjoner og spørsmålet om politianmeldelse som dette brev demonstrerer, er ikke akseptabelt av en statsråd.
I Samferdselsdepartementets pressemelding nr. 9/96 av 2. februar 1996 heter det til slutt:
| « Samferdselsdepartementet har i tillegg til å vurdere rettslige konsekvenser, også fått overført ansvaret for å vurdere økonomiske konsekvenser av Fjeld-kommisjonens rapport. Departementet finner det for tiden ikke mulig å ta stilling til dette spørsmålet eller å spesifisere eventuelle krav om tilbakebetaling. » |
Til dette vil Fremskrittspartiet først fremheve at pga. de standpunkter som er tatt av samferdselsministeren i forbindelse med anmeldelsen av forskjellige ungdomsorganisasjoner, må hele Samferdselsdepartementet anses for å være inhabile i forhold til den videre klagebehandling, jfr. forvaltningsloven § 6 annet ledd. Det bør gjøres gjeldende fra og med det tidspunkt anmeldelsen ble innlevert.
For det andre medfører departementets manglende behandling av dette spørsmål en umulig situasjon for flere organisasjoner. Fremskrittspartiets Ungdom er f.eks. tidligere avkrevet en tilbakebetaling på kr 1.760.986,-. Det er klaget på vedtaket om tilbakebetaling, men klagen av 22. august 1995 er ubesvart. Når Samferdselsdepartementet nå plutselig omtaler spørsmålet om eventuelle krav om tilbakebetaling og ikke sier noe om Regjeringens videre arbeid med det spørsmålet, blir det umulig for FpU og andre organisasjoner å vurdere sin økonomiske situasjon. Når unge mennesker skal ta stilling til om de vil la seg velge til ansvarlige tillitsverv i de berørte organisasjoner, befinner de seg i en meget vanskelig og utrygg situasjon slik statsråd Kjell Opseth har håndtert saken. Det habilitetsproblem som nå er oppstått i tillegg, som vist ovenfor, gjør saken enda vanskeligere og samferdselsministerens forhold ytterligere kritikkverdig.
Da dette forslag er
Fremskrittspartiets fremstilling av sakskomplekset, gjengis også fire
lederartikler fra aviser som vanligvis ikke er kjent for å stå
Fremskrittspartiets særlig nær. De forklarer også i sum vesentlige
elementer og begrunnelser for dette dokumentforslag:
| Sist fredag kunngjorde statsråd Kjell Opseth at han - det vil si regjeringen - hadde anmeldt 24 ungdomsorganisasjoner for bedrageri. Grunnlaget for anmeldelsene var konklusjonene fra Fjeld-utvalget og det såkalte fordelingsutvalget. Statsråden uttalte at dette var den eneste måten å få saken ut av verden på, men understreket også at han ikke hadde blandet seg i sorteringen av organisasjonene i rettferdige og urettferdige, for dette var « en juridisk tilråding ». |
| Tilfeldigvis hadde jussen ført til at AUF slapp anmeldelse. I dagene etterpå har kritikken haglet over statsråden. Mistanken var vekt om at hans blinde juridiske øye hadde ført til at hans partifeller fra AUF, deriblant et par statsråder og en partileder, slapp altfor lett unna i forhold til andre. Han er også blitt anmeldt av flere ungdomsorganisasjoner som mener seg utsatt for helt grunnløs anmeldelse, noe som er straffbart. |
| Men serien av blundere som har fulgt regjeringens behandling av denne saken fra første stund, stopper ikke der. Det viser seg at flere av organisasjonene har levert klage over den framstillingen som er gitt i granskningsutvalgene. Ingen av disse klagene er behandlet eller besvart, ikke av utvalgene, ikke av departementet. Ja, Samferdselsdepartementet, som er settedepartement i denne saken fordi tidligere statsråd og tidligere AUF-leder Grete Berget er inhabil, har ikke engang fått klagene oversendt fra Grete Bergets inhabile Barnedepartement. |
| En
gryende erkjennelse av at man kanskje ikke har gått helt riktig fram er omsider
i ferd med å sige inn i regjeringskontorene. Uttalelsen til Dagbladet i går fra
saksbehandleren i Samferdselsdepartementet om at anmeldelsene kan bli trukket
tilbake, tyder på det. Vi hilser en slik gryende erkjennelse velkommen hvis den
fører til at statsråd Opseth gjør en kuvending og vurderer sakene på nytt. Men
det bør gjøres straks, før mer skade skjer. I motsatt fall må Stortinget sette
settestatsråden på plass. |
| Politianmeldelsene av en del ungdomsorganisasjoner for bedrageri setter nå hele vårt rettssamfunn på en unik prøve. Nesten hvor vi enn vender oss blant de aktørene som skal rydde opp, møter vi enten mistenkte, eller mistenktes venner og kolleger, eller instanser som er underlagt Regjeringen og dermed en av de berørte aktører. |
| Barneminister Grete Berget og hennes departement var denne sakens første behandler. Grete Berget var som tidligere AUF-leder en mulig mistenkt. Hun overlot den endelige vurdering til kollega og samferdselsminister Kjell Opseth, ikke selv mistenkt, men regjeringskollega av både Grete Berget og energiminister Jens Stoltenberg. Kjell Opseth inngir en politianmeldelse som kan tenkes å være skreddersydd for å unngå etterforskning mot Grete Berget og Jens Stoltenberg: Han anmelder AUF bare for « simpelt bedrageri » - med en foreldelsesfrist på fem år, mens andre anmeldes for « grovt bedrageri » med en foreldelsesfrist på 10 år. |
| Hvorfor denne utidige innblanding i påtalemyndighetenes arbeid? Den er selvsagt også håpløs, fordi påtalemyndigheten kan - og vil - feie til side samferdselsministerens begrensninger i anmeldelsen. Påtalemyndigheten kan gi ordre om at politiet skal etterforske denne saken av allmenne hensyn. Den kan gi ordre om at de nødvendige ressurser skal stilles til disposisjon, endog beordre forsterkninger fra andre politikamre. Den kan gi ordre om at etterforskningen skal konsentreres om de politiske ungdomsorganisasjonene i første omgang - fordi dette er det konstitusjonelt betydningsfulle. Den kan gi ordre om at etterforskningen skal drives til bunns uten hensyn til hva samferdselsministeren ønsker seg. |
| Vi
har i denne saken ikke en gang en politisk opposisjon som vi kan stole på som
pådriver. Mange mener jo at mangelen på politisk opposisjon gjør at denne siste
saken bare kan føye seg inn i et mønster av maktarroganse i Regjeringen. Og i
den utstrekning vi har en opposisjon, sitter jo også den i glasshus, med mistenkte
og anmeldte ungdomslag. Dette gjør denne saken langt alvorligere enn de pengebeløp
det er tale om. Men kan vi så stole på politiets og statsadvokatenes uavhengighet?
Det er opp til disse å svare ved de trekk som nå gjøres. |
| I går gjorde Samferdselsdepartementet for første gang noe riktig i saken om medlemsjuks i norske ungdomsorganisasjoner. Før departementets egen anmeldelse av 24 organisasjoner var en uke gammel, sendte det en henstilling til politiet om å vente med etterforskningen. |
| Det tyder på at noen i departementet omsider har innsett hvor klanderverdig håndteringen av denne saken er. Hvis det står slik til at de fremste jurister i vår statsadministrasjon mener at man kan bruke politianmeldelser som et redskap til utredning, er det grunn til å iverksette en ganske intens videreutdannelse, med innlagt tilleggskurs i folkeskikk. Men mye tyder på at behovet er så stort at selv Thorbjørn Jaglands ønskebudsjetter ville sprenges. |
| De som har gått korrekt og rosverdig frem, er de organisasjoner som øyeblikkelig anmeldte samferdselsminister Kjell Opseth for utilbørlig anmeldelse. Rosverdig er det også at stortingsrepresentanter vil ta saken opp i offentlig høring. Den egner seg fortreffelig. |
| Men hele historien er ikke bare klanderverdig. Den stinker av maktbrynde, og det begynner å bli et utbredt problem i den sittende regjering. Det er ekstra betenkelig, selv om det skyldes en tilfeldighet, at en av Regjeringens sterkeste og mest maktglade politikere gyver løs på ungdommer som driver ideelt arbeid, på denne måten. Skulle han ikke også ha hatt ryggrad - for det mangler han jo ikke til daglig - til å gå imot sine egne byråkrater? |
| Hva tror han det gjør med unge mennesker som ofrer tid og energi på organisasjonsliv, når belønningen er anmeldelse fra en statsråd som gjerne vil ha en sak undersøkt? Hva regner Kjell Opseth og hans kolleger i Regjeringen med å bli møtt med neste gang de legger pannen i rynker i ministerlimousinen og sutrer over folks utbredte politikerforakt? Hva tror man folk sier når organisasjoner som har spurt hvordan de skal forholde seg til et komplisert regelverk, bare får en politianmeldelse til svar, slengt ned fra maktens tinder? Tror toppskiktet i Regjeringen og i Det norske Arbeiderparti at respekten blir høyere av at organisasjoner som ble ledet av nåværende regjeringsmedlemmer, er de eneste som går fri? I så fall bør de snarest ta en tur ut i frisk luft. Dernest bør de vise den anstendighet at de venter noen uker før de igjen snakker om solidaritetssamfunn og likeverd. |
| Det som bør granskes, er ikke ungdomsorganisasjonene. Man bør granske den umåtelig sendrektige saksgangen i Barne- og familiedepartementet. Derfra ble dokumentene ikke oversendt før tre dager etter at anmeldelsen var levert. Mistanken om at statsråd Grete Bergets underordnede hadde en følelse av at dette ikke hastet, er alvorlig. Men hun satt i AUFs toppledelse på den tiden da medlemsjuks kan ha forekommet, og når AUF får frikort samtidig med at 4-H, AFS og KFUK-KFUM er blant de anmeldte, roper det på et søkelys. Det vil ganske sikkert også komme, og det er prisverdig at Sivilombudsmannen har signalisert interesse. |
| En
av Samferdselsdepartementets fremste byråkrater uttalte til en avis i går at
« vi har gjort det beste ». Hvis hun mente « vi har gjort vårt beste »,
foreligger det et alvorlig problem til. Men det er i det minste ikke av dyptgående
etisk art, som resten av denne saken er. |
| Sist fredag politianmeldte Samferdselsdepartementet 24 barne- og ungdomsorganisasjoner for ulike grader av grovt, grovt uaktsomt og simpelt bedrageri. Anmeldelsen var i seg selv oppsiktsvekkende. Men mest oppsikt vakte det at AUF ikke ble foreslått etterforsket for den perioden statsrådene Berget og Stoltenberg hadde sentrale AUF-verv. |
| Saken har utviklet seg til et politisk mareritt. Opposisjonen er på krigsstien. Ungdomsorganisasjonene er i opprør. Vi forstår ungdommen godt. I motsetning til « settestatsråd » Kjell Opseth tror vi ikke at for eksempel Barn og ungdoms revmatikergruppe og Det vestlandske indremisjonsforbunds barne- og ungdomsavdeling har vært ledet av ungdomskriminelle. Derimot tror vi kanskje at enkelte ungdomsledere har brukt sin fantasi til å få noen ekstra kroner for å holde liv i sitt samfunnsnyttige arbeid. |
| Reglene for statsstøtten til ungdomsarbeid har vært uklare, og departementet - ikke Samferdselsdepartementet - har tolket dem liberalt i ungdommens favør. Staten er ikke blitt lurt for penger. Ungdomsorganisasjonene har slåss seg imellom om å dele en pott, og de som argumenterte best, har relativt sett fått mest. Det er ikke kriminelt. Det kalles vanligvis politikk. Man skulle tro at den politiske ledelse, dvs regjeringen, var bortreist eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket da den også utnevnte Opseth til « settestatsadvokat ». |
| Det har gått over stokk og stein for Samferdselsdepartementet. Når man politianmelder før man har behandlet berettigede klager, er det forvaltningspraksisen som skal påtales - om ikke av politiet, så i alle fall av Stortinget. Saken hører hjemme i en åpen komitéhøring. Dette vil vi høre mer om. |
Fremskrittspartiet konstaterer at Samferdselsminister Kjell Opseths behandling av angjeldende sak er så kritikkverdig, at det må få konsekvenser for ham som medlem av Regjeringen. Hvis Stortinget skal ta sitt ansvar som kontrollerende myndighet i samsvar med Grunnlovens konstitusjonelle bestemmelser og de hevdvunne parlamentariske sedvaneregler alvorlig, må Stortinget gi uttrykk for mistillit overfor statsråd Kjell Opseth.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget beklager statsråd Kjell
Opseths behandling av deler av rapporten fra granskningskommisjonen som har
gjennomgått de statlige tilskuddsordningene for barne- og
ungdomsorganisasjoner fra 1975 og fram til 1995 (Fjeld-kommisjonen).