| |
DATO: 1996-02-27
SIDETALL: 2
Til Stortinget.
De store bankenes aksjeverdi i 1992 og 1993 ble av myndighetene feilaktig vurdert til null, slik at aksjonærene led et tap som ikke bare skyldtes bankenes forretningsdrift, men i større grad offentlige lover og vedtak.
Det er nå på rene at de regnskapsregler som gjaldt fra 1960 til 1986 ville ha ført til et helt annet resultat enn de regler som ble innført i 1987. For eksempel ville DnB med de gamle regler hatt et positivt driftsresultat fra 1987 til 1993 på en halv milliard kroner, mens resultatet etter 1987-reglene ble negativt med henimot 10 milliarder. De strenge regnskapsregler og den rigorøse praktisering som ble innført i 1987 avvek sterkt fra tilsvarende regler i andre land.
Det er videre på det rene at avsetningene til beregnede tap ble holdt skjult fra 1987 til og med 1991 slik at aksjonærene ble holdt uvitende om banktapets størrelse. Da avsetningene ble offentliggjort i regnskapene for 1992, kunne man ikke lenger påstå at de var tapt. Da ble påstanden at de ville bli tapt. I årene 1992-94 ble det i DnB tilbakeført i alt 4,2 milliarder kroner. For DnBs vedkommende var de samlede tilbakeføringene fra 1987 til 31. desember 1994 på hele 5,9 milliarder kroner. Disse pengene var altså ikke tapt likevel.
Dette er mer enn bankens aksjekapital pr. 31. desember 1991, som var 3,273 milliarder kroner, og som ble nedskrevet til null på grunn av tapene, som altså ikke var tap, men tapsavsetninger.
DnB hadde pr. 31. desember 1992 en tellende kapital på 13,372 milliarder kroner eller 7,94 %, før den siste tilførsel av kapital fra staten på 1,5 milliarder kroner, som begrunnet nedskriving av de ordinære aksjer til null.
Det er også på det rene at det heftet svakheter ved den vurderingsmetode som revisorene benyttet i sin verdiberegning pr. 31. desember 1992. De tok bare i betraktning markedsverdien av aktivaposter (med fokus på utlån), mens de latente verdier på passivasiden - særlig innskuddsmassen - ble satt ut av betraktning. Heller ikke bankenes goodwill ble tatt med i verdivurderingen. Man så således bort fra verdien av kundemassen og filialnettets markedsposisjon. Slike verdier blir i mange bransjer tillagt større betydning enn bokførte verdier. Bankenes inntektsstrøm bekrefter i ettertid at vurderingsmetodene var feilaktige. Eksempelvis viser DnBs inntektsstrøm pr. 31. desember 1992 at det forelå store inntektsgivende verdier i banken utover den nye kapital som ble skutt inn av staten og andre. Den nye kapitalen skapte 2 milliarder kroner i inntekt i årene 1992 og 1993, mens bankens samlede inntekt disse år var på 6,8 milliarder kroner. Det betyr at 4,8 milliarder kroner ble skapt av den tidligere kapital. Det fantes m.a.o. en verdi i DnB som var over dobbelt så stor som den nye kapitaltilførselen.
Det hører med i bildet at nedskrivningen av DnBs aksjekapital med 90 % ble besluttet av generalforsamlingen 8. april 1992, før staten var blitt aksjonær, men at nedskrivingen til null ble besluttet av generalforsamlingen 30. mars 1993 med staten som majoritetsaksjonær og etter at stemmerettsbegrensningen var opphevet av staten. Bakgrunnen for dette er at bankene i Norge fra 1987 av Kredittilsynet ble pålagt en regnskapsskikk som innebar at bankene skulle avsette penger til forventede tap og utgiftsføre dem som tapt med en gang.
På bakgrunn av overstående og særlig at f.eks. DnBs aksjekapital pr. 31. desember 1991, som var 3,273 millioner kroner, og som ble nedskrevet til null på grunn av tapene, som altså ikke var tap, men tapsavsetninger, er det rimelig at aksjonærene nå blir tildelt en form for kompensasjon. Det er urimelig at staten, slik som her har skjedd, tilegner seg oppsamlede ikke konstaterte tapsavsetninger på de tidligere aksjonærenes bekostning.
I denne forbindelse er det grunn til å merke seg at nettopp bankaksjonærer som gruppe tradisjonelt har vært annerledes enn industri - for ikke å tale om skipsaksjonærer, med et relativt stort innslag av « enker og faderløse » og « menige » lønnstakere som har vært mer opptatt av sikkerhet og jevn avkastning enn kursgevinster. Av disse grunner skulle det derfor ikke være nødvendig å frykte presedens av at det skulle bli nødvendig å kompensere tap i andre bransjer, med en teoretisk unntagelse for livsforsikring.
Kompensasjonen vil enten måtte komme fra staten eller bankene selv. All den tid staten har kommet økonomisk gunstig ut av sine til dels unødvendige redningsaksjoner (gjennom kursgevinster og aksjeutbytte), ville det være rimelig om en kompensasjon ble belastet statsbudsjettet. Det kan også ordnes slik at aksjonærer som sto oppført i bankenes aksjonærregister pr. en viss dato får tildelt aksjer fra Statens Bankinvesteringsfonds portefølje.
Kompensasjonen kan imidlertid også finne sted ved at bankene utsteder fondsaksjer til de gamle aksjonærene. Dette synes ved første blikk å ville innebære en om enn beskjeden utvanning av nåværende aksjer som jo foruten av staten eies av nye private investorer som er trådt inn gjennom ren nytegning eller kjøp av deler av statens aksjer. Man kan imidlertid se det slik at nye investorer egentlig kjøpte « skrinet med det rare i », nemlig en av- eller nedskrevet utlånsmasse som i virkeligheten var god, og som egentlig tilhørte de aksjonærer som hadde måttet tåle fulle tap på grunn av de nye og strenge tapsvurderingsregler. Ved « utvanningen » fjerner man således ikke det de nye investorer mente seg å ha kjøpt og betalt, men en dengang ukjent gevinst som de ikke har noe særlig sterkt moralsk krav på.
Skal staten gjøre rett for seg får den selvsagt endel arbeide. Summen blir likevel liten i forhold til den enorme gevinsten staten har hatt på Norges Banks utlån siden 1986.
På denne bakgrunn fremmes følgende
Stortinget ber Regjeringen foreta en
utredning med sikte på at tidligere bankaksjonærer som fikk sine aksjer
vurdert til null kan få en rimelig kompensasjon for sine tap.