| |
DATO: 1996-03-06
SIDETALL: 3
Taterjakt i det tjuende århundre
« Berger du barna, berger du slekten »
« Man forestilte seg at alt lå i genene »
« Å utnytte steriliseringslovens muligheter.. »
« Misjonen » var statens « taterdirektorat »
Både oppreisning som gruppe og individuelle erstatninger
Til Stortinget
Norsk politikk overfor taterne - som opp gjennom århundrene er omtalt med ulike betegnelser som reisende/romanifolket osv. - har ikke endret seg mye fram til vår tid: « Myndighetenes politikk overfor de reisende har alltid gått ut på å utradere dem, enten gjennom ren utryddelse, eller ved å få de reisende til å oppgi sin levemåte. Denne politikken var basert på en oppfatning av de reisendes kultur og levemåte som negativ, til skade for vanlig fastboende folk og for de reisende selv », skriver førsteamanuensis Ragnhild Schlüter. (De reisende - en glemt minoritet, 1990, side 43.) Under kong Christian IV ble det i 1589 bestemt at anføreren straks skulle henrettes uten lov og dom, når et fantefølge ble pågrepet. De øvrige skulle føres ut av landet. På 1700-tallet ble det organisert landsomfattende, samordnede « fantejakter ». 1800-tallets bygdevektere hadde som sin oppgave å jage tatere og andre omreisende. Instruks for Bygdevægterne i Nedre Stjørdalen fra 1870 sier innledningsvis at « Bygdevægterne ere ansatte for at hindre fremmede Omstreiferes Intrængen i Bygden,... » Så seint som i 1921 uttalte bygdevekteren i Sør-Odal i et herredstyremøte at « Den eneste maate at greie taterne paa, er simpelthen at skyte dem ». (Sitert etter Vårt Land 12. desember 1992).
Schlüter beskriver også en taterjakt fra vårt århundre:
| « Selv så sent som i 1907 fant det sted en helt spesiell, organisert taterjakt i Gauldalen, i Sør-Trøndelag. Foranledningen var at en 6-årig pike, Gudrun, var forsvunnet i Oslo. Den synske 13-årige gutten, Johan Fløttum fra Singsås mente at et taterfølge hadde kidnappet piken og nå gjemte seg i en berghule i Flå. Det ble organisert en storstilt « taterjakt », der opptil 1@000 mann deltok, for å sprenge seg inn i hulen med dynamitt. I 1908 ble pikens lik funnet i en kloakk i Oslo. Hun hadde ved et ulykkestilfelle falt ned der under lek. |
| Under jakten oppstod det et rykte om at lokale « tatere » hjalp dem som var i hulen. De ble nå arrestert og internert, uten lov og dom og politimyndighet, på grunnløs mistanke. De som ble utsatt for disse overgrepene, fikk ingen assistanse av det norske rettsapparatet, heller ingen erstatning etterpå. Igjen et vitnesbyrd om de reisendes rettsløse stilling i det norske samfunnet. » |
I 1897 ble « Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet » dannet. Den gjennomgikk flere navneendringer og het « Norsk misjon blant hjemløse » i de siste åra fram til den ble nedlagt i 1986. I dagligtale er den bare omtalt som « Misjonen ».
Sogneprest Jacob Walnum, som var grunnlegger av « Misjonen » og generalsekretær fram til 1918, hadde som sitt slagord og sin rettesnor at « berger du barna, bergen du slekten ». Dermed ble det viktigste tiltaket å fjerne barna fra foreldrene tidligst mulig, og hindre at barna fikk oppdragelse i samsvar med foreldrenes kultur og livsform. Fram til 1951 var 1@068 barn anbrakt under tilsyn av « Misjonen ».
I mellomkrigstida fikk nye teorier om rasehygiene tilslutning i Norge. Tatere og andre omstreifere ble utpekt som en gruppe som hadde særlig dårlige arveegenskaper. Dette resulterte i opprettinga av en « Omstreiferkomité » i 1927, og innstillinga fra denne komiteen var bakgrunnen for at Justisdepartementet med bistand av « Misjonen » gjennomførte en ny telling av reisende i 1935.
Overlege Johan Scharffenberg oppsummerte sitt syn i et innlegg i Socialdemokraten i 1930:
| « Helt vil man aldri bli kvitt omstreifervesenet, fordi det stadig får nytt tilsig av defekte og forulykkede individer. Men samfundet har i allfall radikale midler til å forebygge at omstreiferne setter barn inn i verden: Internering eller sterilisasjon ». |
Steriliseringsloven av 1934 ga lovhjemmel for å sette Scharffenbergs tanker ut i livet. Det er ikkje kjent hvilket omfang dette fikk, men lektor Sam Saenger har i « Misjonens » arkiver funnet brevveksling om 12 tilfeller av sterilisering i perioden 1934-47. Loven slo fast at verge eller institusjonsledelse kunne kreve sterilisering. For taternes vedkommende var det representanter for « Misjonen » som dermed hadde lovhjemmel for å ta initiativet. Men beslutningen ble tatt av et råd under ledelse av Medisinaldirektøren. Lektor Saenger påpeker at også Medisinaldirektøren var åpen for tidens vitenskapelige resultater: « Man forestilte seg at alt lå i genene. Om faren var dømt for tyveri, var det stor fare for at etterkommerne også ville bli tyver » (Vårt Lands intervju med Sam Saenger 12. februar 1992).
Joar Tranøy, som har gjennomgått dokumenter fra « Misjonens » arkiver, oppsummerer at « Misjonen » helt entydig godtok rasehygieniske prinsipper. (Materialisten nr. 2/3@1995, side 55-73.) Sterilisering av fire taterkvinner i alderen 15-30 år er omtalt i et notat fra generalsekretær I.B Carlsen til « Misjonens » årsmøte i 1935. Han skriver om den nye lovhjemmel for sterilisering at « vi har allerede benyttet oss av det i flere tilfeller » og han avslutter notatet med et generelt budskap: « Antar alle er enige - kristen barmhjertighet tilsier å hindre den slags barn å bli født: Uforsvarlig å sette en barnesjel på 7-8 år til å styre et voksent legeme som er besatt av all verdens demoner ». På « Misjonens » årsmøte i 1937 var dr.med Ørnulv Ødegård hovedforedragsholder. Også han argumenterte for å hindre tatere i å få avkom: « Spørsmål om sterilisering er aktuelt for å hindre disse anlegg å forplantes. »
I 1942 ble steriliseringsloven erstattet av Quislings « Lov til vern om folkeætten ». 22. juni 1943 skrev ministerpresident Quisling til en av sine ministre: « Under mine reiser legger jeg stadig merke til at det fremdeles i adskillig utstrekning finnes taterfølger på landevegene. Det er vel forøvrig all grunn til å ta opp taterspørsmålet i hele sin bredde, også ut fra et rasehygienisk synspunkt ». Politiminister Jonas Lie skrev samme år til politimestrene at den nye loven skulle brukes til tvangssterilisering av « fanter med forbrytersk arvestoff » for dermed å « få til en endelig løsning av taterplagen, slik at man blir kvitt dette spørsmålet og får det løst, omtrent slik som jødespørsmålet er blitt det ». Politiministeren hadde støtte fra medisinaldirektør Østrem, uten at det dermed er sagt at det lyktes å sette tiltakene ut i livet i de to gjenværende år av Quislings herredømme. To lovutkast i 1944 omhandlet bl.a. forbud mot at omstreifere kunne eie hest, båt eller bil og en utvidet adgang til sterilisering. Disse lovene ble ikke gjennomført, men krigstida ble generelt prega av skjerpa forfølging av tatere og reisende. Mange ble sendt på arbeidstjeneste eller plassert i arbeidsleirer.
Med dagens språkbruk ville deler av steriliseringspolitikken og de tiltak som ble planlagt først på 1940-tallet utvilsomt blitt omtalt under samlebetegnelsen etnisk rensing. Det er grunn til å understreke at det ikke var annet enn en gradsforskjell mellom Quisling-regimets taterpolitikk og den politikk som var ført fram til krigsutbruddet. Og gjennombruddet for sterilisering skjedde ikke under Quislings herredømme.
I 1947 tok Helsedirektoratets kontor for Psykiatri til orde for å opprette « et sentralkartotek over asosiale barn og unge » (Innstilling datert 6. februar 1947). Man så på Danmark som et rasehygienisk foregangsland i Norden og reiste « spørsmålet om å sentralisere dette arbeidet i en arvebiologisk institusjon, i likhet med hva man har i Danmark ». Helsedirektoratet konkluderte med at « Det er klart hvilken betydning et slikt sentralt register over minusvariantene vil ha for å utnytte steriliseringslovens muligheter ». Og det er hevet over tvil at taterne ble regnet med blant « minusvariantene ». Da Direktoratet for skolehjemmene i 1947 tok opp spørsmålet om « anbringelsesmuligheter » for en 17-årig taterjente, svarte Helsedirektoratet i brev datert 17. desember 1947 bl.a. at « spørsmålet om seksualinngrep bør tas opp ».
Joar Tranøy mener det ikke er urimelig å anslå at minst 500 taterkvinner er blitt sterilisert på rasemessig grunnlag i perioden 1935-1963.
Etter krigen fortsatte « Misjonen » sin allsidige virksomhet under lovlige norske myndigheter. I 1951 vedtok Stortinget ei endring av Dyrevernlova. I § 10 kom det inn et nytt punkt: « Det er ulovleg for umstreifarar, når dei flakkar i kring, å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varer med eller å føra med seg laushest ». Formålet med loveregelen var uten tvil å ødelegge taternes tradisjonelle livsgrunnlag. Da denne bestemmelsen ble oppheva i 1974 var det begrunnet med at den hadde oppfylt sin hensikt: « Slik livsførsle som føresegna har for augo, er elles ikkje vanleg lenger, så forbodet tener snautt noko føremål heretter. »
Tatere er blitt utsatt for mange slags forfølgelse og overgrep i det meste av etterkrigstida. De er blitt jaget fra kommune til kommune. Unger er mobbet i skolen, bl.a. av rasistiske lærere og frosset ut i lokalsamfunnet. Barn ble tatt vekk fra foreldrene i like stor grad som i mellomkrigstida. « Misjonen » har i virkeligheten drevet sitt virke i så nær forståelse med statlige myndigheter at det er riktig å si at « Misjonen » var den norske statens tater-direktorat. Men dokumentene og arkivene fra dette « Taterdirektoratet » ble helt fram til 1992 i all hovedsak hemmeligholdt for de som ble utsatt for « Direktoratets » tiltak. Nå - etter at de dokumentene som ikke ble ødelagt er blitt tatt vare på i Riksarkivet - er det mulig for en tater å få innsyn i de dokumentene som gjelder egen sak. Ettersom dokumentene utgjør 45 hyllemeter i Riksarkivet, og fordi opplysningene finnes spredd og blandet med følsomme opplysninger om andre enkeltpersoner, kan en part i dag ikke få innsyn på annen måte enn ved bistand fra saksbehandler. En halv stilling er øremerket til å arbeide med dette arkivmaterialet, bl.a. for å hjelpe personer som ber om innsyn i egen sak.
Det er utvilsomt at tatere er blitt utsatt for overgrep av ulikt slag, fordi de er tatere. Dette tilsier at spørsmålet om oppreisning og erstatning må behandles annerledes enn om det handlet om individuelle overgrep begått mot enkeltpersoner. Det er også utvilsomt at slike overgrep dels er begått av statlige myndighetspersoner, dels av andre som har handlet på statens vegne og dels av personer som er blitt oppmuntret til handling av den statlige forfølgelsen. « Misjonens » virke i 90 år som statens egentlige taterdirektorat tilsier at overgrep begått av « Misjonen » likestilles med overgrep begått av offentlige organer eller offentlige tjenestemenn når det gjelder spørsmål om oppreisning og erstatning.
Bl.a. fordi det først etter 1992 er blitt mulig å få innsyn i « taterdirektoratets » arkiver, tilsier det at en i denne sammenhengen må se bort fra vanlige, lovfestede foreldelsesregler som ellers gjelder når en behandler individuelle krav om erstatning. Fordi det i denne sammenhengen handler om overgrep som skyldes at individene tilhørte gruppen tatere, må en se bort fra de foreldelsesfrister som gjelder erstatning for tap eller overgrep som bare gjelder enkeltstående tilfeller. Det sier seg selv at det fortsatt er mange personer som er part i slike saker, som enda ikke har hatt anledning til å gjøre bruk av den innsynsretten de formelt har hatt siden 1992.
Regjeringen bør både utarbeide forslag til en kollektiv oppreisning for taterne som gruppe og forslag til en særskilt tilpasset erstatningsordning for de taterne som er blitt utsatt for overgrep som følge av statens politikk overfor taterne. Ettersom arkivmateriale er ødelagt og skriftlige kilder er vanskelig tilgjengelige, kan en ikke stille samme krav til bevis eller dokumentasjon for slike overgrep, som det er vanlig å gjøre i ordinære erstatningssaker. Det viktigste i dette vil selvsagt ikke være den økonomiske delen av erstatningene, ganske enkelt fordi slike overgrep ikke kan gjøres godt igjen med penger. Hovedsaken er at dette må bli et samlet oppgjør med generasjoners statlige diskriminering og forsøk på utradering av en minoritetsgruppe.
Det er - naturlig nok - ulike oppfatninger om taternes historiske og etniske opphav. Deres språk - romani - har enkelte felles ord med urdu, noe som sannsynliggjør at de mange århundrer tilbake har asiatisk opprinnelse. For taterne selv gjenstår mye arbeid med å klarlegge egen slektshistorie og eget opphav. Slikt arbeid må nå bli anerkjent og få statlig støtte. Uavhengig av at mye ennå blir stående uavklart, vil det være riktig å anerkjenne at taterne er en etnisk minoritet i Norge. « De reisende kan defineres som en etnisk gruppe. De fleste opplever seg som en særskilt minoritet, og de har av samfunnet alltid blitt behandlet som det. Reisende flest har en opplevelse av felles opprinnelse. De har en særskilt historisk bakgrunn, et eget språk og egne tradisjonelle ervervsformer. De har en levemåte der reising, samhold og slektsfølelse er sentrale trekk, dessuten en friere livsstil og uavhengighet enn det som er vanlig i det fastboende samfunn ». (De reisende, en glemt minoritet, side 67.)
På denne bakgrunn fremmes følgende
| 1. | Stortinget ber Regjeringa fremme forslag om oppreisning for taterne som gruppe og om erstatning til tatere (personer som tilhører Romanifolket) som har vært utsatt for etnisk rensing eller andre typer overgrep fra den norske staten eller fra instanser som reelt har handlet på vegne av offentlig myndighet. |
| 2. | Fra og med neste års statsbudsjett bevilges midler til organisasjoner og tiltak som har til formål å ivareta taternes/Romanifolkets kultur og deres minoritetsrettigheter. |
| 3. | Stortinget
anerkjenner at taterne/Romanifolket er en etnisk minoritet i Norge, adskilt fra
både sigøynerne og andre nasjonale eller etniske minoriteter. |