Lenke til Stortingets hovedside  

Dok.nr.8:64 (1995-1996)
Forslag fra stortingsrepresentantene Gudmund Restad og Tor Nymo om lov om endring i lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven).

DATO: 1996-03-07

SIDETALL: 2

INNHOLD

(* Innledning *)

Forslag:

(* Innledning *)

       Til Odelstinget.

       Fra flere namsmenn har vi fått henvendelser om problemer som oppstår når det gjelder klager i forbindelse med påstått beslagsfrihet. Fra Lensmannen i Bærum har vi mottatt en skriftlig redegjørelse hvor det bl.a. heter:

       « ---
       Grunnen for dette er at namsmannen har opplevd en del uheldige avgjørelser på helt like saker. Etter at namsmannen har tatt utlegg i f.eks. motorkjøretøy og utlegget er blitt rettskraftig, har saksøker rett til å begjære tvangssalg. Ofte begjæres tvangssalg lenge etter at utlegget er avholdt i og med at panteloven gir regler om at et utleggspant blir foreldet først etter 3 år, jfr. § 5-13 (1).
       Når saksøkte får varsel om at tvangssalg er begjært eller når namsmannen er i ferd med å hente kjøretøyet, påstår saksøkte at bilen trengs i arbeid og påberoper seg dekningsfrihet. Dette fører til at namsmannen må sende saken til namsretten for avgjørelse, noe som tar lang tid og er til stor belastning for saksøker.
       Avgjørelser som blir truffet i namsretten avhenger ofte av dommeren. Noen dommere tolker loven slik at klagen er fremsatt for sent under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26 3. pkt. hvor det heter: « Det kan ikke klages over valg av utleggsgjenstand senere enn en måned etter at det ble underrettet om utlegget ».
       Andre dommer har kommet til en helt annen tolkning av loven. Her finner man ikke at tvangsfullbyrdelseslovens regler om at man må klage « over valg av utleggsgjenstand innen en måned » til også å gjelde påstått beslagsfrihet. På bakgrunn av dette er helt like saker avgjort forskjellig med de konsekvenser dette medfører for saksøkte og saksøker.
       I en kjennelse av 21. desember 1994 avsagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg er denne problemstilling tatt opp. Kjennelsen er problematisk å forstå og praktisere. Kjennelsen slår fast at det på dekningsstadiet er adgang til å få prøvet om utleggsgjenstanden er beslagsfri uten hensyn til frister. Det er vanskelig å forklare saksøker at han ikke hadde noen sikkerhet til tross for utlegget. Saksøker påberoper seg at saksøkte må ha plikt til å reagere på utleggsforretningen, noe som kjennelsen ikke synes å legge tilstrekkelig vekt på.
       Ser man på forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven, er intensjonen med reglene om frister å gi saksøker et visst vern, jfr. Ot. prp. nr. 65 og kommentaren til § 7-26 hvor det heter: « Som pekt på i merknaden til § 5-16, trenger saksøkeren et vern mot at valg av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegget er tatt. I dag er klagefristen tre måneder. En frist på en måned er mer i samsvar med de frister en forøvrig har i rettergangslovgivningen. » Konsekvensen av Høyesteretts kjennelse er at lovgivers intensjoner med loven ikke skal gjelde påståtte beslagsfrie gjenstander.
       Namsmannen mener at dette ikke er en hensiktsmessig tolkning av tvfbl. § 7-26. Man viser her til kommentarutgaven til Falkanger som antyder at fristen også gjelder påberopelse av beslagsfrihet, jfr. side 336.
       Man kan reise spørsmål om ikke saksøkte også skal ha rettssikkerhet. Namsmannen mener at dette er ivaretatt gjennom reglene om frister til å uttale seg. Når en begjæring kommer inn til namsmannen blir det sendt et varselbrev om utleggsbegjæringen med 14 dagers frist til å fremlegge sine synspunkter, jfr § 7-6. Saksøkte gis varsel om tid og sted for når forretningen skal avholdes og om retten til å være til stede, jfr. § 5-8 og § 7-10.
       Etter tvangsfullbyrdelseslovens § 5-9 har saksøkte endog plikt til å gi opplysninger. Erfaringen viser imidlertid at saksøkte sjelden møter til forretningen. Først når det foretas rettslig skritt for å realisere pantet ser saksøkte at utleggspantet får konsekvenser og reagerer ved å påberope seg beslagsfrihet. Konsekvensen av dagens lovgivning er at saksøker blir den tapende part når saksøkte påberoper seg beslagsfrihet også etter « 1 mnd. fristen ».
       Namsmannen er av den oppfatning at man må få inn i loven klare fristregler. Fristen bør være den samme ved påstått beslagsfrihet som ved klage over valg av utleggsgjenstand. På denne måten kan namsapparatet/domstolen bli spart for arbeid og partene for omkostninger. --- »

Forslag:

       Under henvisning til ovenstående redegjørelse fremmes følgende

forslag
til lov om endringer i lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven).

I.

       I lov av 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) gjøres følgende endring:

§ 7-26 Klage skal lyde:

       Når det er tatt utleggspant, kan klage til namsretten etter § 5-16 settes fram så lenge tvangsdekning ikke er begjært. Når det er tatt utleggstrekk, kan klage settes fram så lenge trekkperioden ikke er utløpt. Partene kan likevel ikke klage over valg av utleggsgjenstand senere enn en måned etter at de ble underrettet om utlegget. Samme frist gjelder også for saksøktes adgang til å påberope seg beslagsfrihet for personlige eiendeler i henhold til Dekningslovens § 2-3.

II.

       Denne lov trer i kraft straks.

7. mars 1996.
Sist oppdatert 24. august 2004 av Stortingets administrasjon